22. juli er tabu i klasserommet

Hva har vi lært av 22. juli? Spørsmålet er blitt stilt utallige ganger siden sommeren 2011. Det er fristende å gi et kort og tabloid svar: Tilsynelatende ingenting. Hatet lever og polariseringen er like sterk som før – om ikke sterkere. Men jeg skal la diskusjonen om nettroll og apetegninger ligge for denne gang, og heller angripe problematikken fra en annen kant: Hva skal vi lære bort om 22. juli?

I Dagsavisen hevdet Holocaust-forsker Harald Syse nylig at norske lærebøker for videregående skole ikke forteller hva nazismen går ut på og at antisemittismens rolle er underspilt. Dermed blir det også vanskelig å fullt ut forstå jødeutryddelsen. I en oppfølgingssak takket forlagsredaktørene for kritikken og lovet å ha dette i bakhodet når skoleverkene skal oppdateres.

Så vidt jeg vet er det ingen som ennå har gjennomgått lærebøkene for å se på hvordan 22. juli blir omtalt i dem. Hvis 22. juli i det hele tatt blir omtalt, ettersom mange elever bruker bøker utgitt før 2011. De som i dag er 16 år og skal begynne på videregående skole til høsten, var 11 år i 2011. Om fem år igjen, i 2021, vil de ferske videregående-elevene ha vært seks år. Kanskje de husker litt av hva som skjedde, men neppe nok til å redegjøre for hvorfor det skjedde. De må skaffe seg kunnskap andre steder. Det naturlige stedet er klasserommet.

I en studie som ble offentliggjort i Pedagogisk tidsskrift i fjor, ble elever i videregående skole spurt om hvordan 22. juli er blitt tatt opp i skolen. Konklusjonen: Knapt i det hele tatt. 22. juli har vært tabubelagt og avpolitisert. Overskriften på Marie Von der Lippe og Trine Ankers artikkel var «Når terror ties i hjel».

Hvordan skal elever lære å avsløre en konspirasjonsteori?

Slik oppsummerer de funnene med egne ord: «Undersøkelsen viser at elevene i liten grad har fått anledning til å arbeide med 22. juli-tematikker i skolen. Ifølge elevene har verken Breiviks handlinger, ideologi, motiver eller bakgrunn vært behandlet. Sorgarbeidet sto på dagsordenen de første månedene etter hendelsen, men ser ikke ut til å ha hatt stor betydning etter dette».

En kjapp epostutveksling med noen lærere, forskere og forlagsredaktører etterlater det samme hovedinntrykket: Enten er ikke bøkene oppdatert, eller det står minimalt i dem. Hvis 22. juli står omtalt, handler det mest om samhold, kirkens rolle, rosetoget. Terror? Det er islam, det. En av lærerne var spesielt bekymret for at det ikke ble undervist nok i kildekritikk i lys av 22. juli. Hvordan skal elever lære å avsløre en konspirasjonsteori? Ikke på nett, forhåpentligvis. Så kommer ytterligere en utfordring – hvis bøkene er oppdatert og utfyllende, har ikke skolene råd til å kjøpe dem inn.

Dermed ser det ut til at vi står foran et sort hull. Hva skal vi fylle det med? Som en av forlagssjefene svarte på epost: «Jeg tenker meg at omtalen av 22. juli om ytterligere 5 eller 10 år antakeligvis vil være annerledes enn i dag. Men hvordan…?» Det er med andre ord ikke bare jeg som lurer på dette.

Det tok tre år før partisekretær Raymond Johansen erkjente at Arbeiderpartiet hadde underkommunisert at 22. juli var et angrep på arbeiderbevegelsen, som vi jo vet har verdier som ikke er representative for hele den norske befolkningen. Det gjorde han i et psykolog-tidsskrift. Der sa han blant annet: «Breivik var jo en fascist som hatet Arbeiderpartiet og partiets ledere. (…) Det hatet har partiet snakket lite om, av frykt for å bli beskyldt for å slå politisk mynt på terrorhandlingene. Vi har gått for langt i å dempe ned det gjerningsmannen faktisk sto for».

Forslaget var godt, men Gerhardsen var forut for sin tid.

Arbeiderpartiets underkommunisering er forståelig. Bare noen måneder etter terrorangrepet hevdet Per Sandberg fra Stortingets talerstol at Arbeiderpartiet hadde “spilt offer” etter 22. juli. Han la seg riktignok paddeflat i etterkant, men det synliggjorde dilemmaet Arbeiderpartiet hadde den første tiden. Partiet måtte gi slipp på eierskapet til sin egen fortelling av frykt for å bli beskyldt for å “spille offer” eller å slå politisk mynt på terrorhandlingen. Det ble lettere – for alle parter – om vi heller diskuterte sviktende beredskap.

Lærere og skolebokforfattere står foran de samme utfordringen: Hvordan bør historien om 22. juli fortelles til neste generasjon? Ifølge studien til Von der Lippe og Anker skyldes det manglende ideologiske, politiske og religiøse fokuset i skoleverket at skolen jo ikke er frittstående, men er del av en større 22. juli-diskurs, som det heter, «der den harmoniserende retorikken har vært toneangivende». Rosetog, Til Ungdommen, Barn av regnbuen.

Igjen, det er ikke rart. Noen lærere som har tatt opp tematikken i klasserommet, har fortalt at de i etterkant har fått kjeft av foreldre som mener 15- og 16-åringer er for unge til å lære om 22. juli. Det samme har forøvrig Utøya-overlevende opplevd etter å ha holdt foredrag på skoler. Men elever Von der Lippe og Anker har snakket med, ønsket ikke å bli skjermet. De vil vite mer:

“Jeg syns elever burde bli bedre informert om hva Breivik sto for, hvilket grunnlag han hadde for å handle slik han gjorde, og hvilke konsekvenser det fikk. Det burde også snakkes om hvordan man takler dette som en nasjon og som individer. I religionsfaget burde saken blitt tatt opp for å sammenlikne verdigrunnlaget Breivik hadde med verdigrunnlaget religioner har i dag og hvilke konflikter religion kan føre til. Det er ikke et tema som burde være tabubelagt i skolen fordi det er veldig aktuelt”, forteller en elev.

Det ble rabalder da Rune Gerhardsen sommeren 2012 foreslo Hvite busser til Utøya (ikke nødvendigvis i bokstavelig forstand): “Vi kan trekke en direkte linje fra Adolf Hitlers tankegods, via for eksempel massakren i Srebrenica, til Anders Behring Breivik. Hele tida er det den samme ideologiske arven, den samme tanken om at noen kan bestemme hvem som skal leve eller dø, som motiverer grusomhetene. Det er viktig for oss som arrangerer disse turene at vi vil vise fram også andre steder hvor det samme menneskesynet har skapt store menneskelige lidelser”, sa han til Dagsavisen.

Krigen er over og seierherrene har skrevet historien.

Forslaget var godt, men Gerhardsen var forut for sin tid. I fjor fikk vi 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet. Nå bygges det opp et nytt læringssenter på Utøya og fra høsten starter “Demokratilæring på Utøya” opp, et tredagers opplæringstilbud til elever i 9. og 10. klasse, organisert av Det Europeiske Wergelandssenteret, Raftostiftelsen, Utøya og 22. juli-senteret.

Det er gått fem år siden terrorangrepet. Det er ikke lenge, men tiden er moden for at lærere og elever nå utforsker hva som skjuler seg bak tabuene og den “harmoniserende retorikken”.

Hvis vi ser 22. juli som en unik enkelthendelse, uten kontekst – forhistorie og etterhistorie – er det fare for at vi sitter igjen med en del faktakunnskap, men minimal forståelse. Som med annen verdenskrig og antisemittismen. Krigen er over og seierherrene har skrevet historien, men jødehatet er her fortsatt. Vil vi motvirke hat trenger vi å kjenne igjen dets karaktertrekk og dynamikk.

Konspirasjonsteoriene og hatet som utløste 22. juli – hatet mot kvinner, det multikulturelle samfunnet, Arbeiderpartiet, mistroen til akademia, pressen, eliten, det demokratiske styresettet – levde før Breivik og lever videre etter Breivik. Hvis vi skal få bukt med problemet, kan vi ikke fortsette å late som om ofrene var vilkårlig valgt. Da risikerer vi å lese i Dagsavisen om 80 år en like krass kritikk fra Harald Syses barnebarn – med 22. juli og høyreekstremismen som utgangspunkt.

Stian Bromark er redaktør av Agenda Magasin og har skrevet boka “Selv om sola ikke skinner. Et portrett av 22. juli”. Han fulgte Breivik-rettssaken våren 2012 som kommentator for Dagsavisen.