Washingtons nye narrativ om verdensøkonomien

(Cambridge): Det er nå to ulike agendaer med til dels motstridende mål som blir diskutert i Washington om hvordan den amerikanske økonomiske politikken bør utformes på nasjonalt og internasjonalt nivå. Med den ene tilnærmingen vender man blikket innover og vektlegger opprettelsen av en inkluderende, motstandsdyktig, velstående og bærekraftig amerikansk økonomi. Med den andre tilnærmingen vektlegger man geopolitikk.

Målet er at USA forblir mektigere enn Kina. Hvordan verdensøkonomien vil se ut i framtiden avhenger av hvordan denne konflikten utspiller seg og om disse motstridende prioriteringene kan leve side om side.

Biden-administrasjon skiller seg markant fra tidligere amerikanske administrasjoner ledet av en president fra det demokratiske partiet. Den sittende administrasjonen har fremmet en ambisiøs næringspolitikk med mål om å gjenopplive nasjonal industriproduksjon og legge til rette for det grønne skiftet. Den har også inntatt en langt tøffere holdning til Kina enn noen tidligere administrasjon, inkludert administrasjonen til tidligere president Donald Trump. Biden-administrasjonen forholder seg til myndighetene i Kina som en motstander og har innført eksport- og investeringskontroll på viktig teknologi.

Inntil nylig hadde ikke Biden-administrasjonen en klart formulert, helhetlig visjon som kombinerer disse ulike elementene og som forsikrer andre land, deriblant Kina, om at den økonomiske strategien ikke er basert på konfrontasjon, unilateralisme og proteksjonisme. Men de siste ukene har USAs finansminister Janet Yellen og nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan kommet med uttalelser som indikerer at administrasjonen er i ferd med å treffe tiltak for å håndtere dette, noe som muligens signaliserer framveksten av en ny Washington Consensus.

Kinesiske politikere og talspersoner har beskyldt USA for å opprette en “teknologisk blokade”.

Administrasjonens tilnærming til verdensøkonomien kommer som følge av en mer omfattende endring i måten å tenke på. Framtredende amerikanske politikere og byråkrater mener nå at globaliseringsmodellen som gjorde seg gjeldende etter slutten på den kalde krigen – der man prioriterte frihandel og frie markeder framfor nasjonal sikkerhet, klimaendringer og økonomisk trygghet for middelklassen – har underminert de sosioøkonomiske grunnvollene som velfungerende demokratier er bygget på.

Sullivan la fram de fem pilarene som utgjør administrasjonens internasjonale økonomiske agenda, som han kaller «en utenrikspolitikk for middelklassen». Den første pilaren er en «moderne amerikansk industriell strategi» der målet er å virke som katalysator for private investeringer i sektorer som anses som avgjørende for amerikansk velstand og sikkerhet. Den andre dreier seg om å samarbeide med andre utviklede demokratier og utviklingsland der målet er å sørge for at USAs allierte iverksetter lignende politiske tiltak for å styrke sin «kapasitet, robusthet» og for å utforme en politikk som er mer inkluderende.

For det tredje: USA vil bevege seg bort fra tradisjonelle handelsavtaler som vektlegger markedsadgang og heller gå over til «nye internasjonale økonomiske partnerskap» der man vektlegger håndteringen av globale utfordringer som klimaendringene, digital sikkerhet, jobbskaping og skattekonkurranse. Og USA vil forsøke å frambringe flere tusen milliarder dollar i investeringer i framvoksende økonomier og gi bistand til land med gjeldsproblemer.

Alle disse politikkområdene har sine særegne utfordringer. Men noen er spesielt omstridte fordi andre land anser enkelte tiltak som proteksjonistiske. Et eksempel på dette er Biden-administrasjonens krav om å kjøpe amerikanske varer – «Buy American». Men Sullivans femte pilar, som vektlegger behovet for å «beskytte vår grunnleggende teknologi», kan ha mest å si for framtidens globale økonomi.

Biden-administrasjonens omfattende eksportkontroll, utformet for at Kina ikke skal ha tilgang til avanserte mikrobrikker, er det tydeligste uttrykket for denne pilaren. Og administrasjonen planlegger angivelig ytterligere restriksjoner på amerikanske investeringer i kinesiske tek-selskaper, spesielt på strategisk viktige områder som produksjonen av mikrobrikker.

Kinesiske politikere og talspersoner, deriblant president Xi Jinping, har beskyldt USA for å opprette en «teknologisk blokade». Edward Luce, som er spaltist i Financial Times, sier seg enig i dette: Ved å isolere Kinas tek-sektor, har USA involvert seg i «fullskala økonomisk krigføring».

En stabil verdensorden baserer seg på normer og praksis som anerkjenner alle lands rett til å verne om sine nasjonale interesser.

Men Sullivan inntar et helt annet perspektiv. Han beskriver innrettingen av politikken som «en liten hage med et høyt gjerde» og omtaler administrasjonens tiltak som «nøye gjennomtenkte og tilpassede restriksjoner» motivert av nasjonale sikkerhetshensyn – tiltak rettet inn mot «en liten flik» av avansert teknologi.

Yellens tale, som ble holdt på Johns Hopkins School of Advanced International Studies i slutten av april, foregrep Sullivans budskap en uke senere. Ifølge Yellen dreier eksportkontroll seg om nasjonale sikkerhetshensyn og vil forbli «snevert utformet og innrettet». Hun vektlegger også at USA ikke forsøker å underminere Kinas økonomiske vekst og teknologiske modernisering.

De klargjørende kommentarene vi har hørt fra Sullivan og Yellen den siste tiden, antyder at administrasjonen forstår farene ved å innføre for omfattende handels- og investeringsrestriksjoner begrunnet ut fra nasjonale sikkerhetshensyn. Slike tiltak vil skade verdensøkonomien og sannsynligvis virke mot sin hensikt ved å provosere fram mottiltak fra Kina.

En stabil verdensorden baserer seg på normer og praksis som anerkjenner alle lands rett til å verne om sine nasjonale interesser. Den krever også kjøreregler for å sikre at vernet om disse interessene er riktig innrettet og ikke skader andre land. Det kan være vanskelig å oppnå dette, men det er ikke umulig.

Når myndigheter forsøker å fremme nasjonale sikkerhetsmål gjennom unilaterale tiltak som påvirker andre land negativt, bør de som utformer politikken klart og tydelig formulere sine mål, sørge for åpne kommunikasjonslinjer og foreslå smale og målrettede tiltak med mål om å avdempe de negative virkningene knyttet til disse tiltakene.

Er USA beredt til å akseptere en multipolar verdensorden der Kina har makt til å forme regionale og globale regler?

Man bør ikke iverksette tiltak med det uttrykte formål å straffe motparten eller svekke motparten på lang sikt. Og dersom man ikke er i stand til å finne fram til et akseptabelt kompromiss på et bestemt område, bør ikke det bli et påskudd til gjengjeldelse på andre, ikke-relaterte områder. Som Stephen Walt og jeg har tatt til orde for: Slike selvpålagte begrensninger – en forståelse for hva som er akseptable tiltak – kan bidra til å forhindre eskalering og til og med føre til motvillig aksept fra motparten.

Yellen og Sullivans uttalelser nå nylig antyder at Biden-administrasjonens internasjonale økonomiske politikk vil være i tråd med disse prinsippene. Men noen viktige ubesvarte spørsmål gjenstår. For eksempel: Er eksportkontrollen på avanserte mikrobrikker riktig innrettet, eller har man gått for langt i å sabotere Kinas teknologiske kapasitet uten at det i tilstrekkelig grad gagner USAs nasjonale sikkerhet? Og med tanke på at restriksjonene også innføres på andre viktige områder, som kunstig intelligens og kjernefysisk fusjon, kan vi fortsatt si at disse restriksjonene kun retter seg inn mot en «liten flik» av teknologi?

Videre: Det er uklart om såkalte «lettfattelige og regulære» nasjonale sikkerhetshensyn, som både Sullivan og Yellen viser til, er genuine eller kun et påskudd for unilaterale tiltak. Er USA beredt til å akseptere en multipolar verdensorden der Kina har makt til å forme regionale og globale regler? Eller er administrasjonen fortsatt fast innstilt på å opprettholde USAs dominerende rolle, slik Bidens nasjonale sikkerhetsstrategi kan tyde på?

Gjerninger sier mer enn ord og vil gi oss svarene på disse spørsmålene. Men Yellen og Sullivans bemerkninger kan til en viss grad berolige de som tror at USA kan håndtere sine legitime nasjonale sikkerhetshensyn uten å underminere verdensøkonomien.

Oversatt av Marius Gustavson

Dani Rodrik er professor i internasjonal politisk økonomi ved Harvard Kennedy School og er leder av International Economic Association. Han har skrevet boken Straight Talk on Trade: Ideas for a Sane World Economy (Princeton University Press, 2017).

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org