Blir utviklingsland enda mer akterutseilt med dagens handelspolitikk?

(Cambridge): Utviklingsland er stadig mer bekymret for at USA vil vende ryggen til det multilaterale handelsregimet. Med økte geopolitiske gnisninger, frykter politikere i lav- og mellominntektsland at dersom dette regimet bryter sammen, vil de bli holdt som «gisler» i stormaktspolitikken, noe som vil føre til langt dårligere økonomiske utsikter for disse landene.

Bekymringen er ikke uberettiget: Amerikansk handelspolitikk har endret seg betydelig de siste årene. Det som virket som en rekke vilkårlige tiltak under president Donald Trump – sanksjoner rettet mot kinesiske bedrifter, økte tollsatser og den skjebnesvangre undergravingen av Verdens handelsorganisasjons konfliktløsningsorgan — har blitt en mer generell og sammenhengende strategi under dagens amerikanske president, Joe Biden.

Denne strategien, der målet er å gjenopprette USAs rolle i verdensøkonomien, kommer som følge av to akutte problemer.

For det første: USA anser nå Kina som sin viktigste geopolitiske rival, og amerikanske myndigheter ser Kinas teknologiske framgang som en nasjonal sikkerhetsrisiko. Biden-administrasjonen har lagt kraftige restriksjoner på salg av avanserte mikrobrikker (og utstyr som anvendes for å produsere mikrobrikker) til kinesiske bedrifter. Dette viser at amerikanske myndigheter er villige til å ofre internasjonal handel og investeringer for å motarbeide kineserne og deres ambisjoner. Og USA forventer at andre land gjør det samme.

For det andre: Amerikanske politikere ønsker å ta igjen tiår med nasjonal forsømmelse av det som burde være økonomiske, sosiale og miljømessige prioriteringer ved å vektlegge tiltak som fremmer tilpasningsdyktighet, pålitelige leveransekjeder, gode jobber og et grønt energiskifte. Det virker som om USA mer enn gjerne vil fremme disse målene på egen hånd, selv om tiltakene som iverksettes kan påvirke andre land negativt.

Framtidens utviklingsmodeller må basere seg på tjenesteytende næring samt små og mellomstore bedrifter

Det beste eksemplet på dette er Inflation Reduction Act (IRA), Biden-administrasjonens historiske klimapolitiske lovgivning. Mange lands myndigheter — i Europa og andre steder — har blitt opprørt over subsidiene av grønn energi (370 milliarder dollar) som er inkludert i IRA. Dette er subsidier som begunstiger produsenter basert i USA.

Pascal Lamy, tidligere leder av Verdens handelsorganisasjon, tok nylig til orde for at utviklingsland bør gå sammen med EU om å opprette en «nord-sør»-koalisjon uten USA. Dette vil være til ulempe for USA og kan få amerikanerne «til å endre standpunkt».

Europa har riktignok sin egen form for unilateralisme, skjønt en mildere versjon enn den man finner i USA. EUs karbongrensejusteringsmekanisme (CBAM) — der målet er å opprettholde høye karbonpriser innen handelsblokken ved å ilegge toll på karbonintensive importvarer som stål og aluminium — er ment å blidgjøre europeiske bedrifter som ellers ville hatt en konkurranseulempe. Men det gjør det også vanskeligere for utviklingsland som India, Egypt og Mosambik å få adgang til europeiske markeder.

Så utviklingsland har mer enn nok å bekymre seg for. Ettersom USA og Europa forsøker å isolere Kina og iverksette tiltak som kan støtte opp om deres nye nasjonale agendaer, er det lite trolig at de tenker på hva som er til det beste for fattigere land. For små lavinntektsland vil multilateralisme fortsatt være den eneste beskyttelsen mot stormakter som fremmer sine egne interesser.

Samfunn med en stor grad av samhørighet er mer tilbøyelige til å være åpne mot resten av verden

Men utviklingsland gjør klokt i å innse at det ligger legitime bekymringer til grunn for disse unilaterale tiltakene. De er ofte utformet for å håndtere globale utfordringer. For å ta et eksempel: Klimaendringene er åpenbart en eksistensiell trussel for menneskeheten.

Hvis amerikanske og europeiske tiltak framskynder det grønne skiftet, vil også fattigere land dra fordel av dette. Framfor å fordømme disse tiltakene, bør lav- og mellominntektsland forsøke å få tilgang på midler — i form av finansiering og overføringer — som vil sette dem i stand til å gjøre det samme som de rikere landene. For eksempel bør de kreve at europeiske land kanaliserer inntekter fra CBAM til eksportører i utviklingsland, slik at disse bedriftene kan få hjelp til investeringer i grønnere teknologi.

Mer generelt må utviklingsland huske på at deres økonomiske utsikter først og fremst er bestemt av deres egen politikk. Med mindre verden henfaller til proteksjonisme à la 1930-tallet, vil disse landene sannsynligvis ikke miste adgangen til vestlige markeder. Og eksportorienterte land som Sør-Korea og Taiwan oppnådde sine vekstmirakler på 1960- og 1970-tallet, da utviklede land var langt mer proteksjonistiske enn de er i dag og sannsynligvis vil være i overskuelig framtid.

Ethvert vellykket globalt regime må basere seg på at land kan hjelpe hverandre ved å hjelpe seg selv.

Det stemmer også at den eksportorienterte industrialiseringsmodellen ikke fungerer så godt lenger av årsaker som har lite med de proteksjonististiske tiltakene til landene i nord å gjøre. Fordi dagens produksjonsteknologi er så kompetanse- og kapitalintensiv, er det vanskelig for de som har kommet sent i gang med den økonomiske utviklingen, å etterligne suksessen til de østasiatiske tigrene. (Jeg kaller dette fenomenet «prematur avindustrialisering»). Framtidens utviklingsmodeller må basere seg på tjenesteytende næring samt små og mellomstore bedrifter, framfor eksportindustri — dette for å legge til rette for en framgangsrik middelklasse.

De utviklede landenes fornyede fokus på å skape robuste og rettferdige nasjonale økonomier kan også være til nytte for den globale økonomien. Samfunn med en stor grad av samhørighet er mer tilbøyelige til å være åpne mot resten av verden og støtte opp om internasjonal handel og investeringer enn samfunn som er mindre fungerende som følge av hyper-globalisering, som gjerne fører til en større grad av ulikhet. Som flere forskningsstudier har vist, kan tap av jobber og regional økonomisk nedgang ofte føre til omstendigheter som øker sannsynligheten for politikk basert på etnisk nasjonalisme.

I et «brev til neste generasjon» fra 2019, beklaget Christine Lagarde — daværende leder for Det internasjonale pengefondet (IMF) og nåværende president for Den europeiske sentralbanken (ECB) — dagens økte unilateralisme og pekte på den fordelaktige «pakten» som rådet etter andre verdenskrig. Som hun skrev: «Bretton Woods var starten på en ny epoke preget av globalt økonomisk samarbeid der land hjalp seg selv ved å hjelpe hverandre».

Men det motsatte er også tilfelle: Ethvert vellykket globalt regime, inkludert Bretton Woods-systemet, må basere seg på ideen om at land kan hjelpe hverandre ved å hjelpe seg selv.

Kort sagt: Når det gjelder spørsmålet om å oppnå stabil og bærekraftig vekst, må utviklingsland ikke spørre hva de rikeste landene kan gjøre for dem, men heller hva de kan gjøre for å bedre sine egne økonomisk utsikter.

Oversatt av Marius Gustavson

Dani Rodrik er professor i internasjonal politisk økonomi ved Harvard Kennedy School og er leder av International Economic Association. Han har skrevet boken Straight Talk on Trade: Ideas for a Sane World Economy (Princeton University Press, 2017).

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org