Språk er makt

I snart ett år har milliardæren og TV-kjendisen Donald Trump sittet med makten i Det hvite hus. Her i Norge har mange av oss fulgt utviklingen med skrekkblandet fryd.

Fra vårt lille hjørne i Europa framstår mannen som har “brutt med alle politiske tyngdelover”, som både komisk og farlig, uforutsigbar og klossete. Ofte er utsagnene, resonnementene og twittermeldingene hans så usammenhengende og ufullstendige at de er tilnærmet uforståelige.

Både Listhaug og Trump appellerer til vanlige folk og deres bekymringer og frustrasjoner

Men Trumps språk når likevel frem til mange. Trump har skapt et språk som framstår som sannferdig og “autentisk”, og som appellerer til vanlige amerikaneres redsler og frustrasjoner.

Og som flere norske kommentatorer har skrevet, er det mange paralleller mellom retorikken til Trump og Norges integreringsminister Sylvi Listhaug. Både Listhaug og Trump appellerer til vanlige folk og deres bekymringer og frustrasjoner. Begge bruker også et språk som bidrar aktivt til å skape frykt og mistenksomhet, spesielt overfor muslimer og islam.

Språk skaper frykt

Språk har ikke bare makt til å mobilisere tilhengere. Språk kan også skape og forsterke frykt; det kan skape fiendebilder med reell innflytelse på politikk og på menneskelig interaksjon. Et godt eksempel på dette er “krigen mot terror”.

Da tidligere president George W. Bush besvarte 9/11 med å erklære global krig mot terror, bidro han samtidig til på å skape en snever forståelse av terrorisme som et ikke-statlig fenomen, og som tilnærmet synonymt med ekstrem islamisme.

Dermed ble kampen mot terror definert, forsvart og kritisert som en sivilisasjonskamp mellom vesten og islam. Dette til tross for at det er dokumentert at et overveiende flertall av terrorangrep finner sted utenfor Europa og USA i land der de fleste innbyggerne og ofrene er muslimer.

Trumps gjentatte koblinger mellom islam og terrorisme har også gjort situasjonen svært vanskelig for mange muslimer i USA og Europa, som selv blir mistenkeliggjort.

Nåværende president Donald Trump har bidratt til ytterlige å forsterke fiendebilder av muslimer. Dette har han blant annet gjort ved å (re)produsere fortellingen om en sivilisasjonskamp mellom vesten og islam. Men der Bush fremstilte USA som sterke og uovervinnelige, definerer Trump nasjonen som utsatt og sårbar.

Et tydelig eksempel på dette fant sted under et valgrally i Florida 19 september i fjor da Trump uttalte at en rekke “islamske terrorangrep” har funnet sted på amerikansk jord på grunn av landets “ekstremt åpne immigrasjonssystem”. “Vi må være forsiktige” rådet Trump.

På lik linje med Trump tegner Listhaug et trusselbilde der et snevert, norsk “vi” er truet av økt innvandring og mangfold.

Denne og lignende uttalelser bidro til å muliggjøre og legitimere Trumps kontroversielle “Muslim ban” og andre innstramninger som har nektet mennesker i nød rett til beskyttelse. Trumps gjentatte koblinger mellom islam og terrorisme har også gjort situasjonen svært vanskelig for mange muslimer i USA og Europa, som selv blir mistenkeliggjort.

Et snevert norsk “vi”

Det er både viktig og nødvendig å snakke åpent og ærlig om de politiske, kulturelle og økonomiske utfordringene knyttet til innvandring og integrering. Men det er også viktig å være oppmerksom på språket som våre politikere bruker, og hvilket narrativ dette språket er med på å skape og å støtte opp om.

Listhaug, som tidligere har uttalt at økende innvandring gjør henne bekymret for sine barns fremtid, snakker sjeldent et språk som fremmer integrering.

Til tross for krass kritikk fra flere forskere har Listhaug i lang tid brukt begrepet “svenske tilstander” for å skremme nordmenn til å støtte hennes krav om ytterligere innstramninger i innvandringspolitikken

På lik linje med Trump tegner Listhaug et trusselbilde der et snevert, norsk “vi” er truet av økt innvandring og mangfold. Det finnes mange eksempler på dette. Et eksempel gjelder trusselen for et nytt terrorangrep på norsk jord. Ved å gjentatte ganger snakke om flyktning- og sikkerhetspolitikk i samme ordelag, har Listhaug bidratt til å etablere en misvisende sammenheng mellom disse utfordringene. Dette har satt krevende rammer for debatten om Norges politiske og moralske ansvar for mennesker på flukt.

For eksempel har det blitt svært vanskelig å argumentere for en mer liberal flyktning- og asylpolitikk uten å måtte fremme gode løsninger på den potensielle trusselen knyttet til infiltrasjon av terrorister. Det er spesielt påfallende hvordan denne skremselsretorikken synes å være upåvirket av vurderingene til PST, som nylig igjen nedjusterte trusselen for terrorangrep på norsk jord fra “sannsynlig” til “mulig”.

Misvisende om SSB rapport

Et annet eksempel gjelder Listhaug og Frps ensidige fokus på forholdet mellom innvandring og kriminalitet. Til tross for krass kritikk fra flere forskere har Listhaug i lang tid brukt begrepet “svenske tilstander” for å skremme nordmenn til å støtte hennes krav om ytterligere innstramninger i innvandringspolitikken. Etter SSBs rapport om forholdet mellom innvandring og kriminalitet ble publisert, har Listhaug fått nye kort i ermet.

Som integreringsminister kunne man kanskje forvente at Listhaug hadde brukt anledningen til å løfte fram de positive funnene i SSBs rapport. Dersom Listhaug hadde presentert et mer balansert og riktig bilde av rapportens funn, kunne hun også bidratt til en konstruktiv debatt om utfordringene knyttet til forholdet mellom innvandring, utenforskap og kriminalitet.

Listhaug og Frp unngår også å nevne at overrepresentasjonen av innvandrere i kriminalitetsstatistikken faktisk har gått betydelig ned

I stedet bruker Listhaug SSBs rapport til å legitimere sitt eget narrativ der vi blir fortalt at ’etniske nordmenn’ er stadig mer truet av ikke-vestlige innvandrere både innenfor og utenfor norske landegrenser.

Kort tid etter rapporten ble offentliggjort publiserte Listhaug og Frp et bilde som gir en svært misvisende representasjon av rapportens hovedfunn. Ikke bare har de unnlatt å korrigere for alder og kjønn – noe som gjør at forskjellen mellom første- og andre-generasjon innvandrere og den norske befolkningen forøvrig framstår som så stor som overhodet mulig.

Listhaug og Frp unngår også å nevne at overrepresentasjonen av innvandrere i kriminalitetsstatistikken faktisk har gått betydelig ned. Noe som kan tyde på at integreringen ikke har vært så mislykket som de insisterer på.

“Denne utviklingen er ikke bra”, sa Listhaug i stedet.

Norges ansvar

Ved å definere Norge (et av verdens tryggeste og rikeste land) som sårbare for “dem” (enslige asylsøkere og mennesker på flukt), prøver Listhaug å snakke seg bort fra spørsmål om Norges moralske og politiske ansvar. Dette kom også tydelig fram i saken om de såkalte “oktoberbarna”.

Problemet er at slike argumenter fort blir overdøvet av Listhaugs skremselspropaganda: det er ikke “de” som er sårbare, det er “oss”

Til tross for at flere menneskerettighetsorganisasjoner beskriver situasjonen i Afghanistan som svært ustabil, var ikke Listhaug opptatt av sikkerheten til de enslige afghanske asylsøkerne. Nei, det var muligheten for at flere asylsøkere skulle forsøke å komme seg til Norge som Listhaug var redd for.

Med andre ord argumenter Listhaug for en flyktningpolitikk der ubegrunnede påstander om at Norge kan bli en “frihavn” for asylsøkere, skal veie tyngre enn asylsøkernes sikkerhet og Norges forpliktelser under internasjonal lov. Dette var det heldigvis mange som også var uenige i.

Selv om forskning viser at innvandrere er overrepresentert blant siktede kriminelle, behøver heller ikke dette å være et spesielt tungtveiende argument for en mer restriktiv flykningspolitikk. For eksempel kan man også lese dette som en oppfordring til å legge mer ressurser inn i arbeidet for å motkjempe sosial og økonomisk utenforskap.

Lignende retoriske grep brukes også flittig av noen av de kvasseste kritikere av #metoo–kampanjen

Man kan også argumentere for at dette er en uheldig – men ikke unaturlig – konsekvens av å akseptere kvoteflyktninger og andre mennesker som kommer til Norge med ulike traumer og utfordringer i bagasjen. Mennesker som vi ikke kan forvente at må “yte for å nyte”, som Listhaug krever. Mennesker som vi likevel er moralsk forpliktet til å hjelpe. Problemet er at slike argumenter fort blir overdøvet av Listhaugs skremselspropaganda: det er ikke “de” som er sårbare, det er “oss”.

De sårbare menn

Lignende retoriske grep brukes også flittig av noen av de kvasseste kritikere av #metoo–kampanjen. Samfunnsdebattant Kjetil Rolness mener eksempelvis at norske menn har blitt generalisert som overgripere av kvinner. Rolness påstår at norske kvinner har stor makt som seksuelle objekter. Men denne analysen bygger på et unyansert syn på hvordan makt fungerer.

På lik linje med Trump og Listhaug fremstiller Rolness en heterogen, men relativ trygg og mektig samfunnsgruppe (i dette tilfelle norske menn) som sårbare. Og han er ikke alene. Som Marie Simonsen har påpekt har flere kritikere av #metoo-kampanen grepet til “anekdoter om Trump-velgere; om hvite menn som føler seg sviktet og forlatt i et likestilt samfunn.”

Som Trump har Listhaug og Rolness en retorikk preget av fordommer, ansvarsfraskrivelse og mangel på respekt for dokumenterte fakta

Ifølge dette narrativet er det ikke kvinner som har blitt utsatt for seksuelle overgrep som har rett til å bli hørt, trodd og få sin oppreisning; det er norske menn. Fordi ikke alle er overgripere. Fordi de ikke kjenner seg igjen i det som blir fortalt. Fordi de mener at #metoo har gått for langt.

Kampen mot politisk korrekthet

Dette retoriske grepet har minst to effekter: For det første underkjennes det faktum at kvinner – også i formelt likestilte Norge –  er jevnlig utsatt for seksuell trakassering og vold. For det andre legitimerer det ansvarsfraskrivelse på vegne av norske menn, som på ulike måter og i ulike grader har både ansvar for og mulighet til å gjøre livet tryggere for kvinner rundt seg.

Et samfunn der maktmisbruk aksepteres fordi ikke alle menn er griser og noen opplever å bli urettferdig anklaget

Gitt at #metoo-kampanjen i all hovedsak “dreier seg om å få menn til å åpne øynene”, er dette svært problematisk.

Som Trump har Listhaug og Rolness en retorikk preget av fordommer, ansvarsfraskrivelse og mangel på respekt for dokumenterte fakta. Akkurat som Trump legitimerer de også sine utspill med at det er viktig å angripe politiske korrekt.

Men det de egentlig gjør, er å forsvare en visjon om et hvitt, kulturelt og religiøst homogent Norge. Et Norge som bryter med internasjonal lov og menneskerettigheter. Et samfunn der maktmisbruk aksepteres fordi ikke alle menn er griser og noen opplever å bli urettferdig anklaget.