Å holde ut et kvinneliv

Det er rart med det, kvinners grenser er aldri like viktige som landegrenser. Å invadere andres land er et brudd på folkeretten, det får vi stadig vekk høre når det gjelder Russlands angrep på Ukraina, for eksempel.

Å bruke begrepet folkeretten når man snakker politikk, viser til brudd på de tyngste og viktigste av alle lover, og inviterer til at stater kan sette inn beinharde tiltak som reaksjon.

Menneskerettighetene er en del av folkeretten. Likevel hører vi ikke folkeretten i politisk tale like ofte når det gjelder overgrepene – altså menneskerettighetsbruddene − som pågår her overfor våre søstre i Afghanistan.

Såpass må kvinner tåle.

Grunnleggende menneskerettigheter er for eksempel tanke- og ytringsfrihet, rett til arbeid, helse og velferd. Retten til liv.

Det er mye som gjelder kvinnesak som er sånn: Vi skal holde ut og tåle uten at det private nødvendigvis blir politisk. Det tok lang tid før «husbråk» ble politiske tiltak. Eller før medisinsk aksept av smertene ved endometriose eller fibromyalgi nådde et minimum av aksept. Selvbestemt abort er fremdeles en kampsak i mange land. Ulønnet omsorgsarbeid, som gjøres av flest kvinner verden over, er fremdeles det: ulønnet.

Tidsklemme og dagens tredje skift er fremdeles aller mest en kvinnesak også i Norge. Kvinner sykemeldes mest, og forskningen mistenker: Av gode grunner. Mannsutvalget ønsker å dele foreldrepermisjonen i to like deler, som at kvinner biologi rundt graviditet og fødsel ikke finnes. Såpass må kvinner tåle.

Og i blodrød parallell til alt dette skjeve i smått og stort her hjemme: Vanviddet for kvinners liv i Afghanistan uten internasjonalt politisk sinne og aksjon.

Kvinners rettigheter settes ofte til side når annet anses viktigere: Storpolitikk, få økonomien i gang, politiske allianser under krig.

De nye Taliban-lovene som ble presentert forrige uke, forbyr kvinner å snakke utenfor hjemmene sine for ikke å friste menn, og skjule kropper og ansikter med tykt tøy i offentligheten. I eget hus er det verken lov å synge eller lese høyt, dersom det kan høres fra utsiden. Det er også forbudt for kvinner å se direkte på en mann som ikke er i familie. Drosjesjåfører får straff om de kjører en kvinne uten mannlig følge.

Dette i tillegg til allerede strenge regler om ikke å bevege seg ute uten en mann, og ingen skole eller utdanning etter at de er 12. Det finnes etter 2022 knapt en jobb kvinner har lov å ha, kvinner kan ikke spasere i parkene, ikke gå på treningsstudio, ikke besøke skjønnhetssalonger. Ikke leve.

FN har fordømt og menneskerettighetsgrupper har reagert med sjokk, men ellers er det lite politisk ståhei.

Etter at Taliban tok over etter den kaosaktige avviklingen av vestlig tilstedeværelse i landet i august 2021, tok det en dag før Kvinnedepartementet ble lagt ned og Departementet for fremming av dyd og moralsk forebygging oppsto som et mørkt og forvridd alternativ.

Afghanske kvinner burde ha vært ved bordet under samtalene mellom USA og Taliban, men det var de ikke. Det var det første av mange svik. Kvinners rettigheter settes ofte til side når annet anses viktigere: Storpolitikk, få økonomien i gang, politiske allianser under krig. Redde sitt eget skinn.

Taliban driver systematisk, institusjonalisert kjønnsapartheid i Afghanistan og burde stilles i retten for det.

Hvordan kan verden være afghanske kvinners gode allierte? Vi skal selvsagt ikke sende våpen til afghanske kvinner. Det synes opplagt, selv for dem som ellers tyr til militære og voldelige løsninger på overgrep eller brudd på folkeretten. Og vi skal aldeles ikke invadere landet deres. Det siste er forsøkt før, til stor tragedie.

Radikal afghansk kvinnekamp gjennom tiår har dessuten alltid slåss en tofrontskamp: Både både imperialisme og mot patriarkatet. Det er disse kampene vi må støtte.

Hva slags hjelp vil afghanske kvinner ha?

De vil ha: Press fra verdenssamfunnet på Taliban for å respektere kvinners rettigheter, menneskerettigheter og inkludere kvinner i politiske prosesser. De ønsker humanitær hjelp og særlig støtte til kvinneorganisasjoner. Afghanske kvinner be om muligheter til å søke asyl, gjennom evakuering til andre land. Nå er det nær umulig å rømme, da de ikke kan gå til butikken en gang uten en mann.

De ønsker muligheter til fjernundervisning for utdanning. Kvinner ber om at deres historier, erfaringer og kamp blir synliggjort i internasjonale medier så de ikke blir glemt. Afghanske kvinner ønsker juridisk hjelp, og at verdenssamfunnet stiller Taliban og andre til ansvar i internasjonal rett. Taliban driver systematisk, institusjonalisert kjønnsapartheid i Afghanistan og burde stilles i retten for det.

Halve himmelen er fremdeles sort for Afghanistans kvinner.

Fawzia Koofi, en menneskerettighetsaktivist som en gang var den første visepresidenten i det afghanske parlamentet, synes det er minst like skremmende som Talibans kvinnehat at resten av verden nærmest reagerer som om det er normalt at afghanske kvinners stemmer anses for intime til å kunne høres. Hun mener at Taliban får stadig mer selvtillit av at verden i praksis ikke bryr seg om kvinneundertrykkingen, eller andre former for undertrykking av afghanske mennesker.

Selv om kvinner og jenter knapt ser ut av burkaen sin, slik at vi ikke ser ansikter og individer, så er det hele, levende, smarte, sterke, kjempende og fortvilte kvinner under der.

Vi må ikke la dem bli doble ofre gjennom spektakulære reportasjer hver gang Taliban 2.0 trer nye, absurde og mildt sagt vanvittige regler nedover hodene deres.

Vi må tolke det som skjer kaldt og politisk, som de menneskerettighetsbruddene og bruddene på folkeretten det er, og hjelpe på alle måter politisk og humanitært mulig. Halve himmelen er fremdeles sort for Afghanistans kvinner. Slipp solgløtt inn.

(Først publisert i Dagsavisen.)