Å se tegnene i tiden

PARIS – Det er nesten alltid uklokt å sammenlikne dagens demagoger med Adolf Hitler. Denne formen for alarmisme kan trivialisere grufullhetene som ble begått av naziregimet, og trekke oppmerksomheten vekk fra våre egne politiske problemer.

Men dersom alarmisme er lite hensiktsmessig, gjenstår likevel spørsmålet: Når kan vi med rette si at et demokrati befinner seg i en faresone?

Det synes aldri å ha vært et punkt da de innså at en uakseptabel linje hadde blitt krysset.

Det som ingen kunne ha forestilt seg for bare få år siden en amerikansk president som fornærmer sine demokratiske allierte og lovpriser diktatorer, og omtaler den frie pressen som «fiender av folket», og burer inn flyktninger og fratar dem barna sine. Dette er nå nærmest blitt det normale. Når vil det være for sent å utløse alarmen?

Gode bøker har blitt skrevet om akkurat dette spørsmålet. Giorgio Bassanis mesterverk The Garden of the Finzi-Continis beskriver livene til borgerlige italienske jøder under fascismen. Sakte strammes den juridiske og sosiale løkka rundt disse dannede italienerne, som før kunne ta sitt komfortable og innflytelsesrike liv for gitt.

Likevel fornekter de på forskjellige måter det som pågår. Fortellerens far melder seg til og med inn i fascistpartiet, mens den rikere Finzi-Contini-familien trekker seg enda lenger inn i den stadig mer isolerte familiekretsen. Stolthet og fantasiløshet gjør dem blinde til faren de befinner seg i, helt til det er for sent og de deporteres til dødsleirene.

Livet er enklere å leve dersom verdens gang kan sies å gå som normalt, selv om det motsatte faktisk er tilfellet.

Menneskets manglende evne til å se hva som er i ferd med å skje, er også levende formidlet i Sebastian Haffners memoar Defying Hitler, som han skrev i 1939, ett år etter han forlot hjemlandet sitt, Tyskland. Haffner, som senere skulle bli journalist og forfatter, var jusstudent og bevitnet hvordan nazidiktaturet vokste til å bli en fatal kraft – også her steg for steg, som med jødeforfølgelsen i Italia.

Han så hvordan medstudentene hans, hvorav ingen var nazister, gradvis godtok hvert steg på veien – raselovgivning, annulleringen av grunnloven og så videre – nettopp fordi de kom ikledd en rettslig terminologi.

Det synes aldri å ha vært et punkt da de innså at en uakseptabel linje hadde blitt krysset, og at motstand eller eksil nå gjensto som siste mulighet. Haffner, som selv ikke var jødisk, forsto det; han reiste det året da synagogene ble satt fyr på og jøder fordrevet fra hjemmene sine.

Som oftest fins det nok flere tilfeller som Finzi-Contini-familien enn det fins folk som Haffner. Den som hører alarmene ringe sover ikke særlig godt om natten. Livet er enklere å leve dersom verdens gang kan sies å gå som normalt, selv om det motsatte faktisk er tilfellet.

I land som har en demokratisk fortid, er det enkelt å anta at «det kunne aldri ha skjedd her».

Det fins mange måter å stikke hodene i sanda på, og man kan se noen paralleller mellom vår egen tid og Europa på begynnelsen av 1930-tallet. Det var ikke rent få tyske forretningsfolk og fabrikkeiere – konservative, men ikke nazister – som trodde de kunne leve med Hitler så lenge det gagnet dem økonomisk. Sant nok var Hitler en vulgær og maktsyk mann, men de skulle da kunne holde ham under kontroll.

Historisk kunnskap kan hjelpe oss med å gjenkjenne visse atferdsmønstre – for eksempel angrep på domstolenes uavhengighet – som har vært tegn på gryende tyrannier. Men en historisk hukommelse, ofte iblandet allmenne myter, kan også hindre folk fra å se tegnene på hva som kan være i ferd med å skje.

Kommunister anså sosialdemokrater som en større fare enn nazistene.

I land som har en demokratisk fortid, er det enkelt å anta at «det kunne aldri ha skjedd her», fordi «samfunnsinstitusjonene våre er mye sterkere», eller fordi «vi verdsetter friheten vår», eller fordi «vi er atskillig mer siviliserte» eller «atskillig mer moderne» til å kunne skli inn i barbariske tilstander.

Folk på venstre fløy kan betrakte sin samtid med vel så store skylapper som konservative. Kommunister (instruert av Stalin), men også den ikke-kommunistiske venstresida på 1920-tallet i Tyskland, nektet å forsvare den skjøre Weimarrepublikken da den var under angrep fra høyrekreftene.

Kommunister anså sosialdemokrater som en større fare enn nazistene, og venstreorienterte intellektuelle ble avsporet av hykleriet og korrupsjonen innad i de etablerte partiene som de egentlig burde ha støttet.

Politiske partier som er kritiske til de antiliberale trendene i tiden, er nå i en alvorlig floke.

Donald Trump er kanskje ikke den reinkarnerte Adolf Hitler, men republikanernes godkjennelse av ethvert steg han har tatt bort fra siviliserte demokratiske normer, er urovekkende.

Det samme er snakket på ytre venstre om at forskjellene mellom Trump og Clinton eller Obama er en grads- og ikke en vesensforskjell; Trump utøver bare nyliberalismens misgjerninger mer hemningsløst enn de gjorde. I begge tilfellene undervurderes eller overses de særskilte farene i dagens høyrepopulisme.

Den mye kritiserte «mainstream»-pressen – altså «fiendene av folket» – står fortsatt støtt. Men medias innflytelse synes å bli stadig svakere. Det som sies i New York Times eller Washington Post er av mindre betydning enn presidentens twittermeldinger som sendes direkte til millioner av mennesker og forsterkes av Trump-tilhengernes TV- og radioprogrammer.

Uansett må frihetene vi nyter forsvares.

I et polarisert samfunn er det politikerne som nører opp under frykt og fiendtlighet, som er mer sannsynlige til å få oppslutning enn mindre oppsiktsvekkende figurer som forsøker å appellere til de mer rasjonelle delene av fornuften. Politiske partier som er kritiske til de antiliberale trendene i tiden, er nå i en alvorlig floke.

Hvis de appellerer til sinnet og idealismen i den yngre delen av befolkningen og går for langt mot venstre, risikerer de å miste sentrale stemmer fra den moderate velgermassen. Hvis de velger å stille med sentrumskandidater, som søker reformer snarere enn radikal endring, risikerer de å miste de lidenskapelige unge velgerne.

Uansett må frihetene vi nyter forsvares, og dette er kun mulig når truslene mot dem ses for det de er. Øyeblikket folk slutter å tro at demagoger kan hindres i å ta sine verste beslutninger, er øyeblikket det allerede vil være for sent.

Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen

Copyright: Project Syndicate, 2018.
www.project-syndicate.org