Å sette halen på grisen

På NRK-kulturnytt 22. september ble den årlige debatten om russelåter igjen dratt opp etter at VG skrev om saken tidligere i uka. Manager Cecilie Torp-Holte hadde reagert på en russelåt hun hørte på NRK P3 og tok til orde for å forsøke å (igjen) gjøre noe med russelåtene.

I den påfølgende debatten på Kulturnytt stilte tre menn for å diskutere problemet: P3-sjef Mats Borch Bugge, Lars K. Hustoft fra Starbox music group og Aslak Klever fra Caroline International (Universal).

«Denne type låter kommer alltid til å finnes, det ville vært naivt å tro at de aldri mer skal finnes», åpnet Borch Bugge med, men understreket samtidig at P3 har et redaksjonelt ansvar.

Hustoft var opptatt av å ansvarliggjøre platebransjen som han mente: «dytter ressurser inn og fremhever låter som fremstiller unge jenter som forbruksvare».

Klever på sin side mente at det slettes ikke var noe feil med utviklingen: «Det er populærmusikk for ungdom, som ungdom vil høre på uansett» og «det er veldig vanskelig for folk å sette grenser».

Ja, men da så!?

Bare russ?

«Låtene er så å si oppskrifter på date rape. Og de pumpes ut av bussanleggene gang etter gang etter gang etter gang.» Skrev kulturredaktør i Dagbladet Sigrid Hvidsten i sin kommentar «Ned på kne lille luremus» fra 2015. Kommentaren ble hyppig delt og diskutert.

I sommer skrev også skribent Kristina Leganger Iversen en tekst i Natt & Dag om seksualisert musikk på øyafestivalen, bare et år etter at debatten om Outkast raste. Etter å ha overvært en konsert med Bergensrapperne Sushi X Kobe og hørt tekster som«Eg sender nudes av deg til $ushimane kjerring. Eg knyter løkken her rundt halsen din kjerring», stilte hun seg spørsmålet: Bryr vi oss mer om sexisme når det kommer fra svarte? Et viktig poeng, for dersom svaret på det hun spør om er ja, så sier det også noe ganske vesentlig om våre egne holdninger til rase.

Bryr vi oss mer om sexisme bare fordi det kommer fra russen?

I debatten om sexisme i russekulturen stiller enkelte nå (og da) spørsmål som er formulert på lik måte: Bryr vi oss mer om sexisme bare fordi det kommer fra russen?

Det faktum at det finnes annen seksualisert musikk gjør ikke russens utfordringer noe mindre, tvert imot. To feil gjør ikke sexisme generelt mer rett. Det er vel også nokså selvfølgelig, i mine øyne, at vi bryr oss mer om sexismen som utvikler seg blant russ. Ganske enkelt fordi vi snakker om ungdommer, og vi vet at ungdom er en særlig sårbar gruppe. Ifølge Kripos sin rapport fra 2015 er det festrelaterte voldtekter blant unge som er størst.

Men, det er også et poeng å løfte debatten om russe-musikk og sette den i sammenheng med samfunnsutviklingen generelt. For russ lever ikke på utsida av samfunnet. Det er, i beste fall, naivt å tro at samfunnsutviklingen vår skjer i et vakuum, isolert og på siden av virkeligheten vi ellers omgir oss med. Det er også ganske naivt å tro at vi ikke har mulighet til å endre samfunnet, hele verdenshistorien er full av eksempler på det motsatte.

Kvinnekroppen som felles eiendom

Det er ikke mange ukene siden debatten på NRK satte søkelys på nettopp ungdom, sex og bildespredning i sosiale medier.

“Hvor kommer presset fra?” Stilte en av ungdommene i debattpanelet seg og svarte selv: “Det er ikke rart at dette skjer. Vi har internalisert visse forventninger for hva vi skal gjøre” og “Vi ser på kvinnekroppen som felles eiendom”.

“Det er ikke rart at dette skjer. Vi har internalisert visse forventninger for hva vi skal gjøre”

Og mens de fem ungdommene i panelet var mer eller mindre enig i at problemene var samfunnsbetinget og viktige å ta tak i, var Utdanningsdirektoret lite villige til å imøtegå kritikk fra organisjonen Sex og Samfunn som pekte på manglende seksualundervisning: “Vi har lærerplaner som sier noe om at disse temaene er viktig”.

Leder for seksuallovbrudd i Kripos var også tilstede i samme debatt og påpekte at “Politiet må jobbe forebyggende og vi må jobbe med holdningene til ungdommene”. 26. september ble det likevel klart at politihøgskolen fjerner fordypningsfag i voldtekt.

I lys av utviklingen rundt dette temaet generelt er kanskje spørsmålene vi derfor heller bør stille oss når nok en sexistisk lusseråt dukker opp være: Hvor kommer sexismen i russelåtene fra? Hva kan vi gjøre?

Jeg er ganske sikker på at vi (de voksne) kan komme opp med bedre kollektive svar enn: «Sånn er det bare, så da lar vi det rulle og gå». Det er, og har vært, kanskje tidenes dårligste svar på alle mulige utfordringer her i verden. Både når det kommer fra samfunnet for øvrig eller musikkbransjen.

Noen eksempler

For det er ikke bare russemusikken som er problematisk. Det finnes en hel rekke låter med problematisk, sexistisk innhold, inkludert Bergens-rapperne nevnt over. Her er et knippe utvalg av norske, mannlige artister:

• «Your lady’s a hoe. Man your lady’s a hoe, yeah.» Lido
• «Glocken e 19, men fitta e 18. Går rundt med dop æ tar fitta på atten» Shitritch
• «En bakdel mør som entrecote, du ville ha det så hardt at det blei blåmerka i skrittet.» Broiler & Sirkus Eliassen
• «Jeg har ei dame på fanget som jeg vet blir keen. I hvert fall om jeg gir ho 7 liter vin.» Staysman
• «Hu er dum i hodet og hu er sliten i knea, hu er like billig som en sofa fra IKEA. Hu har fire kilo wunderbaum nedi trusa, det lukter gammel Ford Escort av musa. Hun er ikke særlig pen og hun er ikke særlig smart, men hun kan sutte på tissemann, gjøre reint og lage mat» Luxus Leverpostei
• «Får jeg knulle deg Johanne helt til fitta svulmer opp. Vil du suge’n å slikke’n helt til jeg blir øm på pikken» Ole Ivars

«Glocken e 19, men fitta e 18. Går rundt med dop æ tar fitta på atten»

Og så er det Ingrid Håvik fra Highasakite da, som slapp noe av det drøyeste, mest sexistiske jeg har hørt på lenge med sangen «Mariana» fra hennes soloalbum:

«I have this certain fantasy about you dying with cum in your mouth. That someone hating you as much as I do slits your throat and down you go. He ties you down and cuts off all your hair.”

Kvinner internaliserer også hatet mot andre kvinner.

Og det er ikke bare i tekstene at dette budskapet reflekteres, her er noen skjermbilder fra internasjonale musikkvideoer :

Skadelig selvobjektivisering

Det er et mønster i tekstene og bildene, som igjen reflekteres i musikken russen kommer ut med, og kanskje også i ungdomskulturen. Musikken selger ikke bare toner, den selger også kvinner. Menn får fortsatt bruke kroppene sine, men kvinners kropper er for andre å bruke som man vil. Og det virker som en ganske effektiv salgstaktikk, tross alt, vi kjøper det. Og jaggu selger ikke vi (kvinner) det også.

Menn får fortsatt bruke kroppene sine selv, men kvinners kropper er for andre å bruke som man vil

Kanskje ikke så rart det. Som den unge jenta i debatten på NRK også pekte på: Vi har internalisert forventningene. Vi har skapt en kvinnelig kapital som gir uttelling for de av oss som kan skilte med den riktige kroppen, men den samme kapitalen skaper også fallgruver som kan være dype for mange. I en rapport fra American Psychological Association fant man indikasjoner på at selvobjektivisering kan knyttes til depresjoner, reduserte kognitive funksjonsevner, lavere karakterer, spiseforstyrrelser, risikofylt adferd og redusert seksuell nytelse.

Det er selvsagt ikke bare musikken som skal ta ansvar for alt dette. Men musikken, og kulturen forøvrig, er en stor del av unge menneskers hverdag.

Her kommer sexist-feministene

Det verste med den sexistiske musikken er likevel ikke Ole Ivars. Det verste, synes jeg, er det knippet med sexistiske artister som henvender seg til unge mennesker og som identifisere seg med en politisk venstreside, mens de fremmer et budskap som står i grell kontrast til alt likestillingskampen på venstresiden innebærer. De kan til og med finne på å utnevne seg selv til feminister og slippe unna med det.

Som da Emir Hendric i Sushi X Kobe uttalte i et intervju i Dagsavisen:

“Jeg er feminist, jeg. Jeg er tross alt oppvokst med alenemor. Det er Kristoffer også. Og det er ikke min innstilling til damer. Jeg er ganske glad i damer, selv om det ikke kommer så fint fram.”

En logikk som ikke gir mening. Min egen mormor var alenemor, som eneste i en høyblokk på Bøler på 60-tallet. Det skulle likevel ta over 50 år før mamma ble feminist.

Om man er vokst opp med en alenemor i Norge er nok sjansen overhengende stor for at du har erfaring med et urettferdig klassesystem, men koblingen mellom klasse og kvinnekamp er ikke noe vi har for vane å gjøre automatisk i dette landet (selv om det er en skam at det ikke er sånn).

Om de kritiske spørsmålene til sexismen i tekstene dukker opp, er forklaringen ofte denne: Det er jo bare kødd!

Om de kritiske spørsmålene til sexismen i tekstene dukker opp, er forklaringen ofte denne: Det er jo bare kødd!

Som det ble sagt tidligere i samme intervju: “man må finne noe som er litt morsomt å fortelle om.”

Det er ingenting som er morsomt med å romantisere voldsbruk mot unge kvinner, all den tid vi nå bruker på å kjempe mot den. Det er ikke morsomt at vold mot kvinner koster samfunnet vårt mellom 4,5 og 6 milliarder årlig, penger vi kunne brukt på velferden for øvrig. Det er ikke morsomt at FN kaller vold mot kvinner en av vår tids største utfordringer.

Det er kanskje salgbart ja, men det er ikke morsomt. Kanskje burde man være ærlig og holde seg til å begrunne det hele med noe sånt som: “Man må finne på noe som selger, kvinnekroppen selger.” Det gjør den.

Symptom på årsaken

Det skal sies: Det er ikke musikere, og kanskje spesielt ikke norske musikere, som fant opp sexismen. De er et symptom på en større årsak som vi ikke er flinke nok til adressere fra flere kanter samtidig.

Men om man med viten og vilje er med på å reproduserer det kvinnesynet som holder hjulene i en industri som skor seg på kvinners problematiske forhold til seg selv i gang, da får man i det minste være ærlig og stå for det. Man fyller en rolle som nyttig idiot for markedskrefter som tjener enorme summer på at kvinners kropper undertrykkes og strømlinjeformes.

Så kan man argumentere for og i mot hvorvidt det er greit eller ikke. Men man trenger ikke late som at man ikke skjønner det. Det finnes ikke noe progressivt i et kvinnefiendtlig budskap, det er beint ut reaksjonært. En klassekamp uten kvinner er en halvveis kamp.

Det finnes ikke noe progressivt i et kvinnefiendtlig budskap, det er beint ut reaksjonært.

Så hva skal vi gjøre? Først og fremst dette: Sette halen på grisen(e).

Det har blitt en årlig affære nå, denne debatten om russen og sexisme. Som om fenomenet begynner og slutter med ungdom mellom 17 og 19 år. Det stemmer ikke. Sexismen har tross alt vokst seg feit på mer enn bare russemusikk opp gjennom årene, det må vi klare å snakke enda mere om.