Å tie seg til makt

Canada står frem som et liberalt fyrtårn i verden. Dessverre lyser dette fyrtårnet så klart fordi det er stadig mer alene. Den brautende storebroren i sør som vil mure seg inne er rake motsetningen til den liberale kanadiske statsministeren Justin Trudeau. Canada vil være en forsvarer av det liberale demokratiet og en tydelig frihavn for menneskerettigheter. Og Canada tør å stå for sine prinsipper, selv når det koster. Nylig ble også saudiarabiske 18-åringen Rahaf Mohammed Al-Qunun, som rømte fra tvangsekteskap, gitt opphold – i nettopp Canada. Det nord-amerikanske landet er i en diplomatisk feide med flere illiberale land og tør å stå for noe. I Kina har canadiske Robert Lloyd Schellenberg blitt dømt til døden for narkotikasmugling, visstnok som følge av en arrestasjon i Vancouver av finansdirektøren i det kinesiske mobilselskapet Huawei. Canada har allerede vært ute og endret reiserådene til Kina, og advart om helt vilkårlig fengsling. Mens Norge sitter stille.

Canada og Norge har også en noe spesiell relasjon på den internasjonale scenen. Begge har et uttalt utenrikspolitisk mål å sitte i Sikkerhetsrådet i FN i 2021-22, som én av de ti ikke-permanente medlemmene. Men om veien fra Norges side er brolagt med gode intensjoner, er de i hvert fall vanskelige å se. Canada derimot, løfter den liberale fanen og har valgt en tydelig strategi. Da Justin Trudeau lanserte landets kandidatur for medlemskap i FNs Sikkerhetsråd, tegnet han et bilde av Canada som en forsvarer av den liberale verdensorden, og som et land ønsket å løfte kampen for likestilling og klima.

Hva ønsker Norge?

Det er mulig Norge støtter Canadas linje, men vi roper ikke høyt om det. I forbindelse med lanseringen av valgkampen til Sikkerhetsrådet påpekte utenriksminister Ine Eriksen Søreide at Norges kandidatur «styrkes av vår evne til å levere på konflikthåndtering i saker som står på rådets agenda». Dette er mildt sagt en passiv tilnærming. Hvis man leter godt på regjeringens nettsider finner man tre hovedargumenter, som fortsatt fremstår vage: å fremme FN, bidra til å løse krig og konflikt, og å vise ansvar og styrke relasjonen til andre land. Særlig det sistnevnte virker viktig for Regjeringen. På første generalforsamling i FN etter at kandidaturet var lansert, sa vår tidligere utviklingsminister Nikolai Astrup at dette var en fantastisk mulighet til å fremme norske interesser. Det er altså norske muligheter for norsk synlighet i møte med verdens vetomakter som skal være motivasjonen. Det virker snodig, og i sterk kontrast til Canadas verdibaserte argumentasjon.

 

Tre tips for en bedre valgkamp

Det er ingen tvil om at Norge kan spille en viktig rolle i FNs sikkerhetsråd, men heller enn å fremme norske muligheter, burde fokuset være på hva Norge ønsker å oppnå med plassen. Som et lite land med en viktig rolle i fredskonflikter kan vi være en tydelig stemme i rådet. Men da må vi vite hva vi vil, og hvorfor vi vil være der. Vi trenger ikke å bli en blåkopi av Canada, men vi må tørre å stå for noe, utover ren egeninteresse. Tre punkter kan styrke vårt kandidatur:

1. Norge for flyktninger

For det første må den internasjonale flyktningsituasjon prioriteres høyere. Norge er et av landene som gir mest støtte til FNs høykommissær for flyktninger, og har hatt en viktig historisk rolle helt siden Fritjof Nansen-passene ble utstedt etter første verdenskrig. I dag er det flere på flukt i verden enn noen gang. Samtidig beskrives flyktninger på mange steder som en del av globaliseringens bakside. I Sikkerhetsrådet bør man blant annet se sammenhengen mellom sikkerhet, klima og migrasjon, som rådet for første gang aksepterte i en svensk-ledet resolusjon i 2017. Hvordan klimaflyktninger skal behandles globalt blir avgjørende for fremtiden, og her blir Sikkerhetsrådet viktig de nærmeste årene.

2. Intensivere kamp mot kapitalflukt

For det andre, må kampen mot kapitalflukt intensiveres. De vanvittige summene som gjemmes bort i skatteparadiser er et problem som går på tilliten løs, og er en tydelig driver for økende ulikheter. Kampen mot dette er en del av FNs bærekraftsmål, men likevel har ikke FN tatt nødvendige grep. Det er nødvendig å få på plass bedre internasjonale retningslinjer for å stanse selskapers skattetriksing og skatteparadisers hemmelighold, og Norge er et land som virkelig kan vise til verdien av et godt skattesystem. I et notat fra Tankesmien Agenda har vi konkrete forslag til hva Norge kan ta initiativ til.

3. Bidra til fred gjennom FN

Det tredje er at Norge faktisk må bidra til FNs fredsbevarende operasjoner. Dette prioriteres i taler der vi sier at FN er en viktig institusjon for å bevare fred, men vi bidrar svært lite. Tankesmien Agenda har tidligere skrevet et notat om hvordan Norge må tenke nytt i fredsarbeid. Dessverre har Norges bidrag aldri vært lavere, kun 63 nordmenn deltar i FNs fredsbevarende operasjoner. Irland bidrar til sammenligning med over 600 personer, mens Canada er nærmere 200. Handling viser sterkere enn ord hvordan Norge ser på FN. Det er stadig flere konflikter i verden, men Norge trapper faktisk ned sin innsats på dette feltet.

Kanskje fortjener Canada plassen mer?  

Mye av diplomatiet foregår som kjent i det skjulte. Men med Mona Juul på plass som FN-ambassadør vil denne valgkampen intensiveres det neste året. Hvis Norge fortsetter med sin lavmælte strategi, er det kanskje mer fortjent at et land som holder den liberale fanen høyere tar plassen rundt verdens mektigste bord.