– Jeg har mistet troen på loven

«Jeg har mistet troen på loven; Jeg leter nå etter en følelse av skam. Men til ingen nytte! Selvfølgelig, for å kunne drite i loven må advokatene først miste sin følelse av skam. Hvis advokatene ikke hadde mistet sin følelse av skam, ville de ikke så lett fortelle løgner og så enkelt være fiendtlig innstilt overfor lov og rettferdighet.»

Dette sier den berømte forfatteren Ahmet Altan under rettsaken mot ham i det kjente rettspalasset Caglayan i Istanbul. 25. juni startet rettsaken etter at han hadde sittet i varetekt i over ni måneder, siden han ble arrestert 10. september 2016. Han ble ikke arrestert alene den dagen. De tok også broren hans, Mehmet Altan, og den populære programlederen Nazli Ilicak. Grunnen til at disse tre ble arrestert, var at de deltok i et populært talkshow på TV dagen før kuppet 15. juli i fjor, hvor de blant annet diskuterte Erdoğans politikk.

Nazli Ilicak og Mehmet Altan var programledere og Ahmet Altan var gjest i forbindelse med at hans siste roman Det er lettere å dø enn å elske nettopp var kommet ut. Under det timelange programmet sveipet de også innom den politiske situasjonen i landet og det er noen av setningene som der falt som gjør at alle de tre som deltok i programmet, Ahmet Altan, Mehmet Altan og Nazli Ilizak er tiltalt med en strafferamme på tre ganger livsvarig fengsel for forræderi og kuppmakeri.

Når man har entret underbevisstheten til de kritiske stemmene, har man samtidig forlatt rettsstaten.

I programmet sier Ahmet Altan at president Erdoğan ikke kan bli sittende på livstid, at han sannsynligvis bare har to år igjen, siden det da kommer opp et valg og ingen kan vite hva som da vil skje. Videre kritiserer Altan presidenten for å realisere det som militæret alltid har drømt om; bryte ned loven, kaste dissidenter i fengsel, og bane veien for en autoritær take-over.

Og det er de ordene som da faller som er avgjørende i anklagen mot ham: «Uansett hva det var som banet vei for de tidligere militærkuppene i Tyrkia, fatter Erdoğan de samme beslutningene i dag, baner veien nok engang.»

I tiltalen mot brødrene Altan står det at dette viser at de må ha visst at det kom et kupp dagen etter. Videre i tiltalen omtaler de programmet som en «underbevisst beskjed» til kuppmakerne. Som det står i tiltalen: De har «etablert kontakt med kuppmakere gjennom meldinger via TV som ikke kan oppfattes av det bevisste sinnet».

Brødrene er heller ikke skyggeredde.

Når underbevisst kommunikasjon om kupplaner i media er grunnlaget for å bli medlem av en terrororganisasjon og bli kalt en forræder av landet, er det ikke lenger noen grenser for hva som kan gjelde for å bli tiltalt i dagens Tyrkia. Når man har entret underbevisstheten til de kritiske stemmene, har man samtidig forlatt rettsstaten.

I den over 200 sider lange tiltalen er det ikke lagt fram så mye som ett bevis, det hele er basert på anklager og anekdotiske fortellinger om personer som brødrene Altan skal ha truffet og snakket med i løpet av de siste ti årene. Mange av disse historiene er basert på anonyme kilder, og er historier som Ahmet og Mehmet Altan lett kan tilbakevise, noe de da også gjorde med stor suffisanse og kraft under sitt forsvar i rettsaken 25.-29. juni.

Brødrene er heller ikke skyggeredde, og langer kraftig ut mot både domstolen og presidenten i sine forsvarstaler med titlene A portrait of the indictment as judicial porn (Ahmet Altan) og You would have tried Rousseau too (Mehmet Altan). Talene er i sin helhet lagt up på Platform 24 sin hjemmeside. Begge «essayene» er både urovekkende, sjokkerende og fornøyelig å lese.

Ahmet Altan er en av Tyrkias mest anerkjente forfattere, og Mehmet Altan er en svært ansett akademiker og professor i økonomi, og faglitterær forfatter med over 40 bøker bak seg. Oversatt til norsk kan man finne fire av Ahmet Altan sine romaner, og for de som ikke har stiftet bekjentskap med denne politisk engasjerte og svært amorøse forfatteren, så kan jeg på det sterkeste anbefale bøkene.

Det var en trist virkelighet å skue.

I vår kom boken Den siste leken, som er en slags politisk krimroman om en forfatter som flytter ut på landsbygda for å få fred til å skrive, og blir konfrontert med, og dratt inn i, politiske intriger og en maktkamp uten sidestykke, som godt kan leses som en allegori over dagens Tyrkia. Romanen Som et sverdsår handler om den siste tiden av Det osmanske riket og det moralske og politiske sammenbruddet av det mest omfattende riket i historien.

Den lengste natten er en fortelling om øst og vest i Tyrkia, men først og fremst om sjalusi, begjær og kvinnelig seksualitet. Alle bøkene til Altan omhandler begjær og seksuelle relasjoner, og det er få forfattere som så godt beskriver sjalusiens logikk og seksualitetens kraft i romankunst av første klasse.

I tillegg til å skrive bøker, har begge brødrene vært aktive skribenter og journalister i flere tiår. De har skrevet for en rekke aviser, og ingen av brødrene er ukjent med rettsapparatet. De har vært gjennom flere hundre rettsaker for det de har skrevet i de siste 40 år, og noen av tekstene til Ahmet Altan er blant de mest kjente kritiske bidragene i nyere tyrkisk historie. Kronikken Atakurd fra 1995, handler om hva som kunne skjedd hvis Atatürk var en kurder. For denne kronikken fikk han sparken fra avisa Milliyet.

I fem dager tok jeg T-banen fram og tilbake til rettsalen og rettsaken mot Altan-brødrene.

Da han i 2008 i avisa Taraf publiserte kronikken Å min bror, viet til ofrene for massemordet på armenerne, ble han tiltalt for å «rakke ned på tyrkiskheten». Nettopp hans mangeårige virke som redaktør og kronikør i avisa Taraf (2007-2012) er en av de viktige anklagepunktene mot ham nå, for Taraf ble forbundet med Hizmet, bevegelsen til Fetullah Gülen, som anklages for å stå bak kuppet i fjor. At Altan sa opp jobben i 2012, altså fire år før kuppet, ser ikke ut til å ha noen innvirkning på statsadvokatens betraktninger.

Det skal sies at Ahmet Altan i lang tid har vært en kontroversiell figur i Tyrkia, hvor han har ertet på seg mange i løpet av sin karriere, samtidig som han har vært en kjendis og bestselgende forfatter. Dette gjør at man i dag kan finne mange stemmer også på den kemalistiske venstresida, som ikke vil ta i Altan, og enda mindre forsvare ham.

Denne splittelsen mellom de forskjellige fraksjonene av kritikere mot Erdoğans nå femtenårige styre, gjør at det har vært lettere for ham å utmanøvrere sine motstandere en for en. Skal opposisjonen ha noen sjanse til å slå presidenten i valg, må de i langt større grad kunne samarbeide.

Alle spillerne var klar over at dette var en parodi.

I fem dager tok jeg T-banen fram og tilbake til rettsalen og rettsaken mot Altan-brødrene. Det var en trist virkelighet å skue. Rettsalen er satt opp som alle andre velfungerende rettsaler, og den fysiske virkeligheten skulle tilsi at vi var vitne til noe virkelig og sant, men denne virkeligheten ble så til de grader brutt ned av det symbolske spillet som foregikk.

Alle spillerne var klar over at dette var en parodi, at her er det ingen ting som skulle tilsi at noe som helst er sant eller virkelig. Dette er på en måte en rettssak uten noen konklusjon og slutt. Derfor ble da også fredagens dom fra dommeren at saken utsettes inntil videre. Forsvarerne håpet på at Altan-brødrene i hvert fall kunne midlertidig settes fri i påvente av dom i saken, men dommeren mente at fengslingen skulle fortsette.

Når saken kommer opp igjen i oktober, så har Ahmet Altan, Mehmed Altan og Nazli Ilicak sittet over et år i fengsel uten dom – for å ha sendt underbevisste beskjeder gjennom et TV-program.