Alkohol skader oss alle

Vi vet mye om nordmenns alkoholvaner. Ifølge Statens institutt for rusmiddelforsknings befolkningsundersøkelse, oppgir 85 prosent å ha drukket alkohol det siste året. Nordmenns forbruk av alkohol ligger på i underkant åtte liter ren alkohol i året.  Internasjonalt er dette lavt, men konsumet har økt betraktelig siden 1990-tallet. I fremtiden vil alkoholkonsumet trolig øke som følge av generasjonseffekter; at de som i dag er middelaldrende tar med seg sitt høye(re) konsum inn i alderdommen, og likestilling, at kvinners konsum nærmer seg menns konsum.

Alkoholbruk er assosiert med fysiske og psykiske plager – som kreft, hjerte-karsykdommer og hjerneslag. Sammenhengen mellom alkoholinntak og negative fysiske konsekvenser er godt dokumentert. Diskusjonen om hvorvidt litt alkohol er sunt bør være skrinlagt: de som drikker litt alkohol har i undersøkelser bedre helse på tross av, ikke på grunn av, sitt alkoholkonsum.

Slike historier gjelder ikke meg. Ikke oss. Ikke vi. Vi har kontroll.

I tillegg kommer de sosiale skadene. Mange av disse er vanskelige å måle. Vi kan likevel rimelig forvente betydelige tragedier for enkeltmennesker og samfunnet i alkoholens konsekvenser for samliv, barneoppvekst, økonomi, vold, trafikkulykker, osv. Også arbeidslivet rammes: I en undersøkelse utført av Folkehelseinstituttet svarte 11 prosent at de hadde vært ineffektive på jobb som følge av alkoholbruk. Det blir timer av sånt.

Foruten de potensielle emosjonelle og menneskelige kostnadene i nære relasjoner som kan knyttes til alkoholbruk, er de økonomiske kostnadene trolig undervurdert og betydelige. For eksempel viser en analyse fra Jürgen Rehm og kolleger i 2009 at direkte og indirekte kostnader knyttet til alkoholskader, er godt over én prosent av brutto nasjonalprodukt, også i høyinntektsland.

Dersom vi legger til grunn en bred definisjon av alkoholskader, altså kroniske og akutte, sosiale og fysiske, ser vi at alkoholbruk skader oss alle. De negative konsekvensene er på ingen måte reservert høyrisikosegmentet. For hvem rammes? Tankene faller fort til slitne figurer på fortauskanter og parkbenker. Alle har hørt om næringslivstypen som drikker for mye. Men det er dem. Slike historier gjelder ikke meg. Ikke oss. Ikke vi. Vi har kontroll.

Det er noen andre som rammes. Ikke meg.

Neil Weinstein påviste på slutten av 1980-tallet at mennesker har en overdreven tro på at helseproblemer ikke vil ramme dem. Folk ser til sin tidligere (friske) livshistorie når de skal vurdere fremtidig sykdomsrisiko. Dette kan lede folk til å tro at dersom problemet ikke har oppstått ennå, er det usannsynlig at det vil oppstå i fremtiden. Her tar folk ofte feil. Weinstein kalte dette urealistisk optimisme om mottakelighet for helseproblemer.

Det er denne urealistiske optimismen knyttet til hvorvidt alkohol er skadelig for oss selv og vår omgangskrets som kan synes å være førende for hvordan mange nordmenn ser på alkohol. Det er noen andre som rammes. Ikke meg. Ikke oss i gjengen. Ikke vi i familien.

Så hva med forebyggingsinnsatsen? Den er nyttig for flere enn vi tror. Geoffrey Rose introduserte forebyggingsparadokset i 1981: flertallet av alkoholproblemene vil forekomme blant lavrisikogruppen ettersom denne gruppen absolutt sett utgjør mange flere mennesker enn høyrisikogruppen, som relativt sett er hardere rammet.

Ordnede liv bør derfor ikke utelukke alkoholproblemer, selv om vi tilsynelatende kan tro at det er slik det henger sammen. Dette er forståelig nok: Sosiale merkelapper som avhengig eller risikokonsum innebærer sosialt stigma, og henger ikke sammen med et liv som tilsynelatende er på stell ellers. Derfor unngår vi merkelappene, uavhengig av faktisk alkoholkonsum.

Forebygging rettet mot mennesker med såkalte ordnede liv, er viktig, fordi denne gruppen absolutt sett kan være hardt rammet selv om den relativt sett kan være lite rammet, jamfør forebyggingsparadokset. Denne gruppen har ressurser som muliggjør et skadelig alkoholkonsum, og samtidig har de muligheter til å unngå tradisjonelle forebyggingstiltak som for eksempel beskatning. Mennesker søker avstand fra negative identiteter, som gjør det vanskelig å nå inn med budskap om risikabel drikking. Forebyggingen må ta hensyn til at alkoholkonsum er noe mer enn kun et helseskadelig middel, men også et sosial fenomen som betyr noe utover skade og risiko i menneskers liv.

Alkohol brukes ikke i et vakuum der mennesker tar rasjonelle beslutninger om hvor mye de skal drikke basert på potensiell fysisk skade. Dette påvirkes av sosiale forhold. Kunnskap om hvordan sosiale miljø spiller inn for alkoholkonsum er viktig. For forebyggingen av alkoholskader bør vi snakke mer om hvilken betydning alkoholen egentlig har for oss mennesker.

En nabo som er lege, penger til rehab, fleksibel jobb, du skjønner greia.

Da kan vi kanskje bevege oss forbi selvfølgelighetene som forteller oss hvor mange enheter vi kan drikke før vi får forhøyet risiko for hjerneslag, selv om det aldri vil ramme meg, eller deg, selvfølgelig. Forhåpentligvis kan kunnskap om alkohol som sosialt fenomen bidra til en mer effektiv forebyggingspolitikk.

Store forskjeller i negativ helseatferd eksisterer mellom ulike sosioøkonomiske grupper: høyere sosiale klasse røyker mindre, spiser sunnere og mosjonerer mer. Men høyere sosiale klasser drikker mer alkohol og er i mindre grad avholds. Når høyere sosioøkonomiske grupper likevel rammes mildere av alkoholproblemer enn lavere sosioøkonomiske grupper, er det fristende å tenke at dette utelukkende handler om konsummønster, altså hvordan alkoholen drikkes. En mer nærliggende forklaring er sosiale ressursers kompenserende effekt for å unngå problemer.

Hvilken rolle spiller sosiale ressurser for helseulikhetene? Grunnleggende årsaksteori lansert av Bruce Link og Jo Phelan forklarer hvordan det ikke er en spesifikk sykdom eller tilstand som er årsaken til vedvarende sosiale helseulikheter, men snarere ulikhet i tilgang på små og store ressurser blant sosiale klasser.

Høyere sosiale klasser har ressurser som gir dem lettere tilgang på kunnskap og nye behandlingsmetoder. I tillegg er forutsetningene for å forstå hvordan ny kunnskap kan gi bedre helse, ulikt fordelt. Det gjør at selv når risikofaktorene (røyking, kosthold, etc.) endrer seg, vil ulikhetene bestå.

Hvor det før kanskje var mulighet til å kjøpe sunn mat som var avgjørende, vil det i fremtiden trolig være mulighet til å kjøpe avanserte teknologiske behandlingsmetoder som vil opprettholde forskjellene. Link og Phelans teori forklarer altså hvorfor høyere sosiale klasser takler alkoholproblemer bedre, gjennom deres tilgang på akkumulerte mengder små og store ressurser. En nabo som er lege, penger til rehab, fleksibel jobb, du skjønner greia.

Historisk sett har sosiale prosesser rundt alkoholbruk vært et neglisjert felt i alkoholforskningen. Gjennom tidene har den vært dominert av statistiske beskrivelser av hvor mye vi drikker, hvem som drikker og sammenhenger ved konsummengde og sykdom eller skader. Men hvorfor er alkohol så fremmende for fellesskapsfølelse mellom mennesker?

Vi i lavrisikogruppen rammes mest. Ikke hardest. Men mest.

Noen har påpekt at alkoholens sosiale anvendelse som avslappende middel antakelig er basert i alkoholens neddyssende virkning, som kommer etter den oppstemmende effekten som først inntrer. Når vi vet hvor store og alvorlige konsekvensene av alkoholbruk er for enkeltmennesker og for samfunnet, er et rimelig spørsmål: Er det andre og tryggere psykoaktive stoffer som metter den samme appetitten for avslapping og fellesskapsfølelse som alkohol bidrar til å tilfredsstille? Debatten om (tryggere) alternative rusmidler er foreløpig ikke tilstede blant de folkevalgte, selv om den løftes periodevis, av blant andre Aksel Braanen Sterri.

Forebyggingsstrategiene som vi i Norge har hatt suksess med, inkluderer redusert tilgjengelighet og beskatning. Fordelen med slike tiltak er at de er brede, de når mange. Det er bra, og nødvendig. Selv om du tror du ikke trenger å skånes for deg selv. Informasjons- og holdningskampanjer er lite interessante i forebyggingsøyemed: De fører sjelden til atferdsendring.

De politiske partiene er stort sett enige om å beholde restriktiv alkoholpolitikk (unntaket er Frp). Likevel virker det som enkelte partier på den ene siden anerkjenner alkoholens skadevirkninger, samtidig som de på den andre siden fremfører endringer som tydelig bryter med den restriktive linjen som vi vet fungerer. Høyre ønsker liberalisering av tilgjengelighet ved å tillate salg av alkohol til kl. 22.00 på hverdager. Venstre ønsker liberalisering av tilgang ved å tillate salg av vin og sterkøl i butikk. Frp ønsker liberalisering av pris ved å senke avgiftsnivået (blant annet). Ingen av Stortingspartiene synes å ville fjerne taxfreeordningen der alkoholsalg finansierer flyplasser i distriktene.

Forebyggingsparadokset står seg: Vi i lavrisikogruppen rammes mest. Ikke hardest. Men mest. Skadene av alkoholkonsum når oss alle, enten personlig eller gjennom skatteseddelen. Da er det kanskje på tide å i større grad hegne om brede forebyggende tiltak, i stedet for å la salg av alkohol finansiere flyplasser, øke alkoholkvota, og øke tilgjengeligheten.

Så kan vi beskytte befolkningen. Dem som trenger det. Ikke meg. Ikke oss, selvfølgelig.