Alt blir ikke bra

Alt blir bra, var mantraet da koronaen kom og Norge stengte ned i fjor vår. Det var jo vakkert, alle regnbuene på vinduene og i sosiale medier. Det ga en følelse av samhold og fellesskap i en tid da koronaen var ny og mye var usikkert. At det går bra til slutt, er et fint håp å klamre seg til når det er som mørkest.

Men det hjelper ikke nødvendigvis dem som er hardest rammet at vi andre messer «det går bra». Vi som sitter på hjemmekontoret med trygge jobber, stabil økonomi og lav rente. Det er lett for oss å si at det ordner seg, men sannheten er at det gjør jo ikke alltid det.

Det hjelper ikke nødvendigvis dem som er hardest rammet at vi andre messer «det går bra»

Og det er en fattig trøst at det går bra med andre når det går riktig dårlig med en selv.

Vi som ikke står i fare for å miste jobben eller livsverket vårt kan saktens glede oss til vaksinen er rullet ut og livet kan bli noenlunde normalt igjen. Men innen den tid kommer, har mange fått merke koronaens kostnader. Og, slik det gjerne er når kriser kommer, er det de som fra før av er mest sårbare, de som har de mest utsatte jobbene, de trangeste leilighetene og den dårligste økonomien som betaler den høyeste prisen.

Derfor er ikke, slik andre også har påpekt, koronatiltakene en dugnad. Dugnad handler om at alle bidrar, gjør det vi kan, at vi drar lasset sammen og får noe bra ut av det i andre enden. Den såkalte koronadugnaden innebærer en skjevhet i fordelingen av byrder, der de som hadde minst fra før får enda mindre nå. Og mens noen av oss altså sitter trygt plassert på hjemmekontoret, ser andre at det de har jobbet hardt for å bygge opp, er i ferd med å forsvinne.

Den såkalte koronadugnaden innebærer en skjevhet i fordelingen av byrder, der de som hadde minst fra før får enda mindre nå

Å sitte hjemme foran PC-en i joggebukse og holde seg unna andre folk enn den nærmeste familien er et ekstremt enkelt bidrag til dugnaden. Riktig nok beskytter vårt fravær fra kollektivtransport og knutepunkter dem som må på jobb, og må reise kollektivt, men å la være å møte opp steder føles strengt tatt ikke som dugnad.

De som virkelig bidrar, er de som ofrer jobben og økonomien når Norge stenges ned – gang på gang. De som blir permittert eller mister jobben fordi inntektsgrunnlaget svikter og krisepakkene ikke dekker lønnsutgifter. De vet ikke om eller når de får jobben tilbake, og om de vil oppleve nye runder med permittering hvis enda en smittebølge inntreffer. De får ikke en gang feriepenger, fordi det visstnok er «helt ko-ko og galskap» at folk som ikke jobber på grunn av statlige nedstengninger skal ha råd til ferie.

Spør du disse menneskene, tror jeg ikke de svarer at «det går bra». Det er deres virkelighet som burde diskuteres i Norge under korona, snarere enn oss som klager over hvor lei vi er av Teams-møter.

De som virkelig bidrar, er de som ofrer jobben og økonomien når Norge stenges ned – gang på gang

Så hva kan vi gjøre for å utjevne byrden litt? Når vi ikke får dratt på konserter, teater og andre kulturarrangementer, kan vi betale for å streame dem i stedet. Kollegaene til Kevin Midling samlet inn penger for å erstatte de feriepengene de permitterte ikke får. Kollega Halvor ga bort «gavekort fra de rare og unike stedene som har gjort byen vår til det den var, og forhåpentligvis også vil fortsette å være» i julegave. Og med full skjenkestopp, har mannen min og jeg begynt å kjøpe takeaway-drinker. Alkoholen står vi for selv, men drinkmiks, lime og isbiter leveres på døra fra et utested i byen.

Men som enkeltmennesker klarer vi ikke å berge dem som sliter. Når samfunnet stenger ned, må fellesskapet stille opp for dem som rammes. Da må regjeringen utforme krisepakker som treffer dem som trenger det mest, i stedet for å fortsette å kutte skattene til dem som har mest fra før.

Regjeringen må utforme krisepakker som treffer dem som trenger det mest, i stedet for å fortsette å kutte skattene til dem som har mest fra før

I barnehagen der barna mine går, må man betale et gebyr hvis man ikke er med på den halvårlige dugnaden. Flere har tatt til orde for en lignende ordning nå, en «koronaskatt» – en ekstraskatt betalt av alle som det faktisk går godt for under pandemien. «Send penger på dugnad» skrev Agendas nestleder Sigrun Aasland før jul – fordi «Folk som har mindre penger enn de trenger, bruker alle pengene de får».

En slik dugnad ville gjort at koronainnsatsen faktisk ble jevnere fordelt.

Det går ikke nødvendigvis bra til slutt, men vi kan alle bidra til at det går litt bedre.