Alt blir (kanskje) litt bedre

Et år er slutt. Et ganske elendig år, må vi kunne si. En fattig trøst er at når vi har gått på så mange smeller, har vi forhåpentlig også lært noe. Alt blir ikke bra i 2021, men det må være lov å håpe at det blir litt bedre. Og folk flest, særlig de som bestemmer, litt klokere.

Hittil har læringsevnen i regjeringen vært moderat. Kort oppsummert: i mars i fjor visste vi mindre enn vi burde visst, og handlet deretter. I november visste vi, men ville ikke vite. Denne gangen var regjeringen blitt smartere og mer målrettet på smittevern, men viste liten faglig fremgang i utforming av krisepakker. I alle runder av krisepakker har den fått kritikk for å gi for mye til dem som har mest fra før, for så å gjøre akkurat det samme igjen. Og igjen. I år bør vi være bedre på både smittevern og krisepakker, og i tillegg bruke erfaringene vi nå har på nye oppgaver som står foran oss.

Heldigvis er dødstallene så langt mye, mye lavere, mens kostnadene er betydelig høyere

Da den første smittebølgen kom over oss i mars 2020, var det som julekvelden på kjerringa. Vi var ikke forberedt. Vi burde kanskje vært det, ettersom både Verdens helseorganisasjon og vårt eget Direktorat for Sikkerhet og beredskap (DSB) klart og tydelig hadde slått fast at en pandemi var sannsynlig, og ville få store samfunnskonsekvenser.

Det ingen av dem som spådde pandemi heller forutså, var hvor bredt en helsekrise ville ramme. DSB for eksempel, anslo i 2019 at en influensapandemi ganske lik den vi fikk, kunne forårsake så mye som 8 000 dødsfall, og direkte økonomiske kostnader på 5 milliarder kroner knyttet til behandling av smittede, i tillegg til indirekte kostnader på 14 milliarder i form av produksjonstap som følge av sykefravær. Heldigvis er dødstallene så langt mye, mye lavere, mens kostnadene er betydelig høyere. Her er det mye å lære, for eksempel om at samfunnets mange små deler henger mye tettere sammen enn vi tror. Det betyr at helsekrise også blir økonomisk krise, utdanningskrise, kulturkrise og potensielt både demokratisk og sosial krise. Kriser bryr seg lite om sektorinndelinger.

 

Tre lærdommer til det nye året

Her er tre lærdommer jeg håper vi kan ta med oss inn i det nye året, enten vi skal vaksinere befolkningen, stoppe en tredje smittebølge, eller (og dette er nok mest sannsynlig), gjøre begge deler.

Smitten skulle spores og bremses av ufaglært og dårlig betalt innleid arbeidskraft uten lokal tilknytning

For det første, vi kan neppe overvurdere verdien av et sterkt offentlig helsevesen og offentlige institusjoner med høy tillit i befolkningen. Kontrasten er stor til for eksempel Storbritannia, der sterkt innslag av private leverandører i helsevesenets kjerneoppgaver har gått utover håndtering av smitte.

Avisen The Guardian beskriver i en omfattende artikkel fra mai 2020 hvordan anbudskonkurranser og oppsplitting i helsevesenet svekket informasjonsflyt, fagkunnskap og koordinering. Som for eksempel at regionale helsemyndigheter manglet informasjon om spredning av virus i sitt område. Nedskjæringer i offentlige budsjetter hadde gjort at lokale ansatte helsefagarbeidere med kunnskap om risikogrupper, smittefare og med kunnskap om sårbare grupper i lokalsamfunnet, ikke lenger var der. I stedet skulle smitten spores og bremses av ufaglært og dårlig betalt innleid arbeidskraft uten lokal tilknytning.

Også her i Norge viste det seg dessuten at pengene til forebygging og beredskap har manglet over tid

Norsk helsepolitikk er langt unna britisk. Men motivasjonen som har fått britene dit de er, er gjenkjennelig. Vi skal også spare penger og mange i Norge vil også hente inn private aktører på avgrensede kontrakter som skal konkurrere med hverandre og dermed visstnok øke kostnadseffektiviteten. Når den modellen har vist noen åpenbare ulemper, er det verdt å ta med seg også hjem til Norge og debatten om hvordan vi i framtida skal innrette vårt helsesystem. Et offentlig utvalg om velferdstjenester som avleverte rapport i desember, stiller også noen ganske grunnleggende spørsmål ved om konkurranse egentlig er så veldig kostnadsbesparende eller kvalitetsfremmende.

Også her i Norge viste det seg dessuten at pengene til forebygging og beredskap har manglet over tid. Vi manglet sentralt smittevernutstyr over hele landet, til tross for at evalueringer fra den mye mindre svineinfluensaepidemien i 2009 påpekte at et av de viktigste tiltakene for fremtidige pandemier er nettopp å sikre god tilgang på smittevernutstyr i regionene, slik at avgjørende personell holder seg friske for å behandle de som blir syke.

 

Kritikk også i en pandemi

For det andre, vi skal ha et demokrati i krise også. Akkurat det er mer sårbart enn vi tror. I mars forsøkte Erna Solbergs regjering å trumfe gjennom svært radikale fullmaktslover, som heldigvis ble bremset av våkne jurister på landets universiteter. Helsedirektoratet ville først helst ikke offentliggjøre hvor mange masker vi hadde i landet, men tok heldigvis til fornuft. En rekke rapporter har blitt unndratt offentlighet. I forkant av beslutning om gradvis gjenåpning av skoler og barnehager som kom 8. april, hadde regjeringen allerede mottatt tre ekspertrapporter som ikke ble offentliggjort. Helseminister Bent Høie begrunnet dette med at «Hver enkelt rapport eller hver enkelt ekspertgruppes arbeid vil ikke gi helhetsbildet som ligger til grunn for regjeringens konklusjon».

Professor emeritus Jan Fridtjof Bernt har uttalt at en slik begrunnelse ikke faller inn under unntaksbestemmelsene i offentlighetsloven. «Dette er ikke et spørsmål om å hindre at noen skal vite noe for ikke å skade det offentlige. Her handler det om at politiske ledere er redde for å få en oppstykket politisk debatt. Det er etter min mening ikke et legitimt hensyn for å unnta fra innsyn», uttalte Bernt til Aftenposten.

Det er vel nettopp Stortingets jobb å forholde seg kritisk til fremlegg som kommer fra regjeringen

Også da ny oljefondsjef skulle ansettes etter en oppsiktsvekkende slurvete prosess, ville enkelte avfeie protester med at «landet er i krise». Som om det gjør det mindre viktig å sette rett mann med null bindinger til å forvalte landets sparepenger. Da regjeringen la frem krisepakker i vår, gjorde Stortinget ganske betydelige endringer, blant annet for så sikre en bedre fordelingsprofil i det som også var en ledighetskrise med svært skjevt fordelte effekter. Civita-leder Kristin Clemet beklaget seg på bloggen sin over at hardtarbeidende byråkrater møtte så mye motstand på krisepakkene sine i Stortinget. Dårlig gjort, syntes hun. Men det er vel nettopp Stortingets jobb å forholde seg kritisk til fremlegg som kommer fra regjeringen. Det tror jeg embetsverket er innforstått med og antakelig til og med stolt av.

Det kommer til å bli stilt spørsmål ved alle tiltak, og det er bra og viktig. Eller som forskere ved Universitetet i Stavanger har påpekt: Fremover må regjeringen i sin kommunikasjon om tiltak i langt større grad imøtekomme kritikk, sikre konsistens i tiltakene og være pinlig nøyaktige med å formidle detaljer om grunnlaget for alle beslutninger.

De som mistet jobben først var de som tjente minst, de ikke-formuende og de som hadde svakest tilknytning til arbeidsmarkedet fra før

For det tredje, nå med utestemme: Vi gjør alltid alt for lite for å fordele kostnader og holde forskjellene nede, også i møte med en pandemi. Allerede i mars viste en rapport fra SSB, NAV og Frischsenteret ved Universitetet i Oslo at arbeidsledighet og permitteringer rammet bredt, men skjevt. De som mistet jobben først var de som tjente minst, de ikke-formuende og de som hadde svakest tilknytning til arbeidsmarkedet fra før.

Folk som bor trangt og som ikke har jobber de kan gjøre på hjemmekontor, er også mest utsatt for smitte. I november 2020 var smittetallene aller høyest i bydelene Alna, Bjerke og Søndre Nordstrand. Det betyr at både sjansen for å bli syk, og regningen for smittevern er konsentrert hos dem som har minst. Det er selvsagt urettferdig, men det er også dårlig samfunnsøkonomi, fordi deres reduserte kjøpekraft merkes umiddelbart i økonomien.

Alt dette skal vi ta med oss inn i det nye året, både i møte med en mulig tredje smittebølge, og distribuering av en vaksine som vi håper kommer.

 

Tenke nytt om vaksineprioriteringer

Nå er vaksinene på vei inn i markedet, men siden det ikke blir nok til alle med en gang, må det prioriteres. Det er selvfølgelig en vanskelig oppgave som mange land strever med. En ekspertkomité har anbefalt at liv og helse settes først, og at vaksineringen begynner med de eldste, med mulighet for geografisk prioritering og høyere prioritering av helsepersonell, om smittesituasjonen tilsier det, noe som ble en realitet like før nyttår.

På samme måte som med smitteverntiltak, ser det ut til å være en slags enighet om at prioritering av vaksine ikke må politiseres

På samme måte som med smitteverntiltak, ser det likevel ut til å være en slags enighet om at prioritering av vaksine ikke må politiseres. Det er mye fornuftig i dette, og sikrer bred oppslutning og tillit. Skråsikkerhet er dessuten dumt når det er så mye vi ikke vet. Vi vet ikke hvordan smittesituasjonen vil utvikle seg. Vi vet fortsatt lite om eventuelle bivirkninger, særlig på grupper som ikke har inngått i testpanelene, som barn, gravide og mennesker med underliggende sykdommer. Vi vet heller ikke om vaksinene begrenser smittespredning eller bare sykdom hos den enkelte, og det har betydning for relevansen av å prioritere særlig utsatte områder. Det betyr at ingen kan være skråsikre, men også at alle spørsmål må luftes.

Men når vi gradvis vet litt mer, er det likevel mange relevante spørsmål som kan stilles, for eksempel ved at innbyggere over 65 i hele landet skal vaksineres før innbyggere i områder som allerede betaler den høyeste prisen.

De skyhøye ledighetstallene i enkelte deler av Oslo er også et mulig folkehelseproblem på lengre sikt

I Frøya, Utsira og Evenes, og 28 andre kommuner, er så langt ingen smittet. I Frøya kommune bor 853 mennesker over 65 år. De skal vaksineres før butikkansatte, lærere og transportarbeidere i Søndre Nordstrand bydel i Oslo, der 170 personer fikk påvist smitte i løpet av to uker i november. Yngre deler av befolkningen, i utsatte yrker og tettbygde områder, er en voksende gruppe i smittestatistikken. Fortsatt vet vi lite om hvilke langvarige effekter disse kan få av å bli smittet. De skyhøye ledighetstallene i enkelte deler av Oslo er også et mulig folkehelseproblem på lengre sikt, om ledigheten biter seg fast og fattigdommen øker.

 

Samfunnets deler henger sammen

Hvis vi skal lære av året som gikk, og det skal vi jo, bør det i det minste være dette:

For det første: vaksinen må distribueres gratis og gjennom etablerte offentlige tjenester, av helsefaglig personell i kommunene som har tillit og kompetanse og som kan dele informasjon og erfaringer på tvers av hverandre, ulike kommuner og ulike nivåer. På kort og lang sikt trenger vi en sterk og helhetlig helsesektor, og varsomhet med å splitte opp og konkurranseutsette deler av velferdsoppgavene.

For det andre: Selvfølgelig skal vi ha debatt om både prioritering av vaksine og om nye tiltak. Også her er offentlig debatt og åpenhet et gode, så lenge ingen betviler hverandres gode hensikter og beslutningenes mange dilemma. Det blir ikke lett. Alle som vil prioritere noen opp, risikerer å bli beskyldt for å ville prioritere andre ned. Men vi skal stille spørsmål ved om det er på tide å velge noen geografiske områder foran andre. Og krise er bare unntaksvis en god begrunnelse for hemmelighold.

Blir forskjellene for store, debatten for smal eller det offentlige helsetilbudet for dårlig, da taper alle

Vi bør vurdere om utsatte grupper yngre enn 65 skal prioriteres, når vi vet litt mer om vaksinene. Etterpå skal vi ha en debatt om andre runde av vaksiner. Stadig flere tar nå til orde for å prioritere kritisk arbeidskraft, også fordi lavtlønte, tettboende og utsatte grupper er høyt representert i den kritiske arbeidskraften. Mange er svært utsatt i dag i kraft av sitt yrke, og føler seg, med god grunn, ekstra utrygge. Lærere går på jobb hver dag og møter gruppen med høyest smittespredning: ungdom. Dette må vi diskutere.

For det tredje, vi må erkjenne og korrigere for at så langt er det de som hadde minst bolig, lavest lønn, kortest utdanning og minst formue, som har båret oss andre gjennom krisen. Slik kan det ikke fortsette. Derfor bør fordelingseffekter av alle tiltak komme mye høyere opp.

Vi har blitt gode til å passe på de eldste. Men krisens viktigste lærdom er at samfunnets deler henger sammen, mer enn vi tror. Blir forskjellene for store, debatten for smal eller det offentlige helsetilbudet for dårlig, da taper alle.