Arbeid er arbeid

For et par år siden bestemte moren til en gresk bekjent seg for å stille til valg som ordfører i sin lokale kommune. Det var noe hun ville ha endret. På den tiden var jobben hennes å selge appelsiner fra en bil i et veikryss. Familie og venner mobiliserte, og vips, så var hun ordfører. Nå har hun fått gjennomført planen, så når valgperioden er over, går hun tilbake til sitt tidligere liv. Da jeg spurte om ikke han syns det var rart at moren skulle gå fra å være ordfører til å bli appelsinselger, kikket han på meg med uforstående blikk og svarte: «Hvorfor er det rart? Arbeid er arbeid».

Formodentlig fordi de framstår som dårlige borgere.

Jeg kom til å tenke på denne episoden da jeg leste antologien «Arbeiderklassen», som nettopp er utkommet, redigert av Jørn Ljunggren og Marianne Nordli Hansen. Til tross for at Norge smykker seg med å være et land med små forskjeller i inntekt og status, viser forskning at det er langt fra myte til virkelighet. En advokat tjener ikke det samme som en butikkmedarbeider, og sistnevnte får heller ikke like stor anerkjennelse. Det er betydelig statusforskjell på yrkene i Norge (det finnes 6783 forskjellige, ifølge SSB). Bedriftslederen rager høyt, rengjøringspersonalet mye lengre ned. Journalister, den standen jeg selv tilhører, kommer midt på tre – under prestene og over elektrikeren. (Det står ikke i forhold til pressens eget selvbilde, for å formulere det delikat.)

Sykepleierne, butikkmedarbeiderne og renholderne takket for applausen og spurte om det kanskje fulgte en lønnsforhøyelse med all jubelen.

Men en ting er hva vi svarer når vi blir spurt om hvordan vi tror statushierarkiet i Norge er (lege, dommer, professor og advokat på topp fire. Renholder, drosjesjåfør, butikkmedarbeider og postbud kommer nederst). Noe annet er spørsmålet om hvordan vi syns det burde være. Her har Håvard Helland og Jørn Ljunggren flere interessante poenger i sin artikkel «Arbeidere og yrkesstatus i Likhets-Norge». Den viser nemlig at alle toppyrkene blir flytter nedover på lista, mens sykepleiere, lærer, barnehageassistenter, bønder og renholdere stiger betraktelig. De markante statusforskjellene minker når vi blir spurt om hvordan det ideelt sett burde være. Som om vi egentlig mener at «arbeid er arbeid» også i Norge. Det bare virker ikke sånn.

Et yrkes status kan vurderes utfra «objektive» kriterier som lønn og makt, men det er også sånn at en lege blir høyt ansett fordi vi andre ser opp til dem. Og motsatt med hen som tømmer søpla di hver uke. I det sistnevnte tilfellet er det våre egne forestillinger som bestemmer hvor i statushierarkiet yrkene blir plassert. Vi kan kollektivt bestemme at folk som tjener dritfett på å selge aksjer bør ha mindre status enn folk som selger frukt i veikrysset. Koronakrisa bidro, i hvert fall i starten, til å flytte en del yrker fra tredje divisjon til første, fordi vi oppdaget at vi var ekstremt avhengig av dem – sykepleiere, butikkmedarbeidere og renholdere. På listen over hvilke yrker og virksomheten som trengtes for å holde samfunnet i gang, havnet de helt der oppe sammen med høyesterett og kongehuset.

Sykepleierne, butikkmedarbeiderne og renholderne takket for applausen og spurte om det kanskje fulgte en lønnsforhøyelse med all jubelen, slik at gapet opp til legene og bedriftseierne ikke framsto som så latterlig stor. De har et poeng. Vi trengte bare en oppvåkning i form av et skummelt virus.

Arbeiderklassen blir både «usynliggjort og latterliggjort», som Jørn Ljunggren skriver i den norske antologien.

Så hvordan havnet vi der at vi automatisk gir akademiske yrker langt høyere status enn arbeideryrker? Hvorfor er ingeniører viktigere i byggebransjen enn mureren og elektrikeren, og dermed fortjener to-tre-fire ganger så høy lønn? Det har historiske forklaringer (arbeidere ble lenge betraktet som «dårlige borgere», ifølge artikkelen til Jan Fredrik Hovden), men ønsker vi å gjøre noe med tingenes tilstand framover, må vi se på strukturer i dag som bidrar til å forsterke eller sementere forskjellene. Populærkultur kunne vært nevnt – vi blir påvirket av serier fra Wall Street, advokatmiljøet, forleggeriet eller motebransjen. Og motsatt – nokså feilaktig forbinder vi reality-tv som Paradise Hotel og Ex on the Beach med arbeiderklassen. Formodentlig fordi de framstår som dårlige borgere.

Pressen kunne også vært nevnt. Elisabeth Eide og Tine Ustad Figenschou viser i sin artikkel at mennesker fra arbeiderklassen er usynliggjort i norsk presse og arbeidsliv er også et nedprioritert dekningsområde. Det samme er tilfellet i Sverige. I en ny mastodont av en antologi (640 sider), «Klass i Sverige», skrevet av en rekke fremtredende statsvitere, økonomer og historikere, kommer det fram at nesten 50 prosent av svenskene tilhører arbeiderklassen, mens kun fem prosent av de som blir intervjuet og brukt som kilder i svensk NRK, SVT, tilhører arbeiderklassen. Annen forskning fra nabolandet i sør har vist at selv der de er høyest representert, som i reality-tv, er det kun 17 prosent av deltakerne som har arbeiderklasse-bakgrunn. Arbeiderklassen blir både «usynliggjort og latterliggjort», som Jørn Ljunggren skriver i den norske antologien.

For hva ellers er poenget med å få gode karakterer?

Men la oss dvele litt ved skolen. I artikkelen «Klassetilpasset rådgivning i skolen» skriver Aurora Berg om rådgiverne på ungdomsskoler i Oslo vest og øst. Det er i tiende klasse de fleste ungdommer staker ut kursen for framtida, og dermed har rådgiverne potensielt stor innflytelse på «pakkeløpet» ungdommen velger; studiespesialisering, for å bane vei for akademiske yrker, eller yrkesfag – som alle politikere ønsker flere skal velge. Oslos østkant er dominert av arbeiderklassen, mens Oslo vest er preget av øvre middelklasse og oppover. Det får ikke overraskende også konsekvenser for hva slags utdannelse ungdommene velger.

Dagens skolesystem er teoretisk innrettet, så det er i seg selv vanskelig å få ungdom til å bryte mønsteret etter ti år med abstraksjoner. Som en av rådgiverne formulerer det: «Vi er jo ikke noe yrkesforberedende skole (…) Vi har jo kun et akademisk fokus her (…) Så vi kan ikke sende de gjennom den mølla i ti år, og så si ´Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke vil gå på yrkesfag?´»

Aurora Bergs undersøkelser viser at rådgiverne på Oslos vestkant-skoler ikke en gang gidder å prøve. Foreldre er i langt større grad enn på østkanten involvert i prosessen med å velge utdannelse og det er selvinnlysende at de skal velge studiespesialisering. På Oslos østkant må – eller får – ungdommene i større grad velge selv, siden foreldrene er mindre involvert, og det gir rådgiverne større makt til å påvirke retningen. Som oftest betyr at de med svakest karakterer, eller de som bare «er lei skolen», blir styrt mot yrkesutdanning. Har elevene gode karakterer, er det opplagt at de skal gå studiespesialisering. For hva ellers er poenget med å få gode karakterer?

Utdannelse lønner seg, sies det, men noen utdannelser lønner seg åpenbart mer enn andre.

«Rådgiverne på østkanten viser til strategier som utfordrer elevenes utdanningsvalg, mens rådgiverne på vestkanten fremstår som mer forsiktige i møte med handlekraftige middelklasseforeldre», skriver Berg. I ikke fullt så akademisk språk: Ungdommer på østkanten, spesielt med minoritetsbakgrunn, blir i større grad styrt mot yrkesfag enn ungdommer på vestkanten. «Sånn sett kan det hevdes at rådgiverne bidrar til å reprodusere de eksisterende sammenhengene mellom klasseulikhet og utdanningsvalg», som hun skriver.

Så hvis du lurer på hvorfor det er vanskelig å rekruttere ungdommer til yrkesfag, er det fordi forestillingen om at yrkesfag er mindre verdt enn studieforberedende fag er «institusjonalisert» i norsk skole, som Jørn Ljunggren skriver i forordet. Utdannelse lønner seg, sies det, men noen utdannelser lønner seg åpenbart mer enn andre – uten at noen egentlig har noe godt svar på hvorfor det skal være slik.

Urettferdigheten og fordommene mot arbeiderklassen vil fortsette så lenge vi ikke kommer ut av den onde sirkelen mellom nedgraderingen i utdanningsløpet, som forplantet seg i yrkeslivet, og så tilbake igjen – samt får bukt med usynliggjøringen og latterliggjøringen på tv og i pressen. Å heve lønna til de yrkene som i dag befinner seg nederst på rangstigen, er en god begynnelse. Det er også den beste måten å vise at det ikke trenger å være så stor forskjell på teori og praksis.