Arbeiderklassen i medieskyggen

Internasjonal forskning viser at arbeiderklassen tapper terreng i medieutbudet. Unntak, viser en svensk undersøkelse, er når de blir invitert som deltakere i reality-show, der de lett kan bli framstilt som dumme og umoralske typer. I nyhetsdekningen er de svært lite til stede. Medieforskningen i Norge har sitt å svare for, idet det finnes få undersøkelser av hvordan vanlige arbeidsfolk blir representert.

 

Markert nedgang

I en undersøkelse av fem dagsaviser i en tjueårsperiode med dypdykk i 1996-97, 2006-07 og 2016-17, fant vi at antall artikler om arbeiderklassen ble kraftig redusert. Vårt utvalg baserte seg på oppslag fra to tradisjonelle sektorer: arbeidere i bygg- og anleggsbransjen og omsorgssektoren. Disse sektorene er interessante, ikke minst fordi de er så tydelig forskjellige med hensyn til kjønnssammensetning. Vi intervjuet også nyhetsredaktører/ledere fra de fem avisene, i tillegg til fagbladene som dekker de to sektorene og inviterte dem til refleksjon over funnene. Fagbladredaktørene bidrar med et viktig «utenfrablikk» på dagspressens dekning.

Antall artikler om disse gruppene er nesten halvert fra 1996-97 til 2016-17. Oppslagene er i perioden blitt noe lengre, og dessuten utgjør debattartiklene en klart større andel enn tidligere. Vi konkluderer med at sektorene var prioritert mer som en del av løpende nyhetsdekning i første periode, mens de i dag dekkes sjeldnere, om enn noe mer i dybden.

Dermed blir mer og mer journalistikk til foran datamaskinen heller enn gjennom tradisjonelt kildearbeid.

I våre undersøkelser ser vi lite av den latterliggjøringen eller karikeringen av arbeiderklassen som de svenske studier har funnet i underholdnings og realityprogrammer. De to sektorene dekkes i all hovedsak nøytralt, og de aller fleste oppslagene i utvalget vårt er nyhetssaker. Hvilke temaer som løftes, endrer seg over tid. Det første tiåret i undersøkelsen var det viktigste temaet arbeiderrettigheter og arbeidsforhold og forhandlinger. Ti år seinere preges dekningen av EU-utvidelsen og dominerende tema er arbeidskonflikter, sosial dumping og arbeidsinnvandring, mens det viktigste temaet de siste årene har vært utfordringer rundt rekruttering og statusfall for håndverksfag og yrkesskole. På mange måter reflekterer dette utviklingen i disse bransjene over noen dramatiske tiår.

Hvem er det så journalistene får i tale? Av de vel 1000 kildeutsagnene vi har kartlagt i de fem avisenes dekning av bygg- og omsorgsyrkene, er bare 13 prosent uttalelser fra menige arbeidere i yrkesgruppene selv. Slik flere redaktører ser det, er tidspresset en vesentlig årsak. Det tar tid å dra ut på arbeidsplassene, lettere da å ringe til fagforeningsrepresentanter (16 prosent), politikere (15) eller byråkrater 13 prosent.

 

Færre folk, færre saker, økt tempo

De siste tiårene har digitalisering, globalisering, knallhard konkurranse, økonomisk nedgang og usikkerhet i mediesektoren rammet den tradisjonelle spesialiserte journalistikken hardt. For det første har teknologiske omveltninger muliggjort kildearbeid på nett og i sosiale medier. Den enorme tilgangen til informasjon og kilder har gjort det raskere og lettere å produsere saker, den har gitt journalistene større informasjonstilgang og mer kompleks informasjon.

Den har også gjort det vanskeligere å prioritere og se hva man går glipp av. Samtidig er dagens medielandskap preget av kontinuerlige frister og publiseringspress, der journalistene skal produsere raskere og for flere flater. Dermed blir mer og mer journalistikk til foran datamaskinen heller enn gjennom tradisjonelt kildearbeid og i møter med mennesker ansikt til ansikt.

Vi kan snakke om en avspesialisering av journalistikken.

Vi intervjuet redaktører/nyhetsledere i de undersøkte publikasjonene, og flere pekte på nedskjæring og nedbemanning som hovedårsaker til mindre dekning av arbeiderklassen. Sjefredaktøren i Dagsavisen viste til drastisk reduksjon i antall redaksjonelle medarbeidere. Da blir det, som han føyde til, «mye kortere vei til Stortinget enn til arbeidsplassene». Fra VG opplyste daværende nyhetsleder at «Antall artikler har gått ned, tempoet opp innenfor deler av journalistikken», og at «hvis du skal komme nært folk, krever det forberedelser, tid til å møte folk. Det er mer krevende».

Fra å ha en rekke avdelinger med spesialiserte journalister med klare ansvarsområder har redaksjonene nå kanskje én nyhetsavdeling med allroundjournalister som må produsere raskt og på mange plattformer. Vi kan snakke om en avspesialisering av journalistikken: Der det før fantes faste reportere med mye kunnskap og arbeidsliv som definert område, er situasjonen i dagsavisenes redaksjoner nå at et redusert antall allroundere i en felles nyhetsredaksjon skal produsere mer ressurseffektivt.

Fra Dagens Næringsliv melder nyhetsredaktøren at de tidligere hadde en spesialmedarbeider på fagbevegelse med «utrolig innpass der». Nå har de ikke det lenger. Redaktøren understreker imidlertid at det også gjelder «sektorer som shipping og finans. […] Vi har færre bransje- og fagspesialister, og det har også preget arbeidslivsdekningen vår».

I dekningen av arbeidsliv ser vi at religiøse hodeplagg som hijab fått stor oppmerksomhet.

Ifølge Aftenpostens nyhetsredaktør hadde avisen en stor næringslivsgruppe, som «stort sett er borte». Slik er dekningen blitt «mer sporadisk, tilfeldig, styrt av hendelsestips og innspill». (Etter at intervjuet fant sted, har avisen knyttet til seg E24 som tilbyr næringslivdekning). Redaktøren i Fagbladet (tidsskrift for Fagforbundet, som organiserer mange innen omsorg) sier at hun før hadde kontakt med journalister i «nesten alle de viktige avisene som skreiv om samme ting som oss. […] Disse journalistene er det blitt færre og færre av, og de […] har forsvunnet over i andre oppgaver eller [har] gått av med pensjon.»

Slik oppsummerer hun avspesialiseringen i dagspressen, sett utenfra.

Nedskjæringene forklarer at det blir færre spesialiseringer, men samtidig er det grunn til å stille spørsmål redaksjonelle vurderinger: hvilke spesialiseringer prioriterer avisene fortsatt? Overordnet ser det ut til å ha vært en dreining mot mer vekt på forbruker- og næringslivsstoff i perioden, en tendens andre forskere bekrefter. Andre forhold som også kan forklare den nedadgående trenden, er økt dekning av religion, kjønn, legning, innvandring og etnisitet/rasisme. Konflikter innen disse områdene har preget mye av samfunnsdebatten. I dekningen av arbeidsliv ser vi at religiøse hodeplagg som hijab fått stor oppmerksomhet.

 

Der skoen trykker

Fagbladredaktørene er kritiske til sider ved dekningen av arbeiderklassen. Redaktøren av Magasin for fagorganiserte (som blant annet dekker byggsektoren) nevner bruken av «arbeidsfolk som ‘pynt’. Hun peker på politiske partier og organisasjoner som «forsyner media med en case og da blir arbeiderne bare staffasje for å få fram [organisasjonens] budskap». Hennes redaksjon blir ikke med, sier hun, når politikerne skal ut og møte arbeidere på en byggeplass.

Internasjonal forskning peker på en tendens til repolitisering av deler av pressen i det nye århundret.

Dette gjelder tilfeller mettet med politisk regi, men er like fullt illustrerende for et journalistisk dilemma: følge maktpersoner på tur, eller se makten nedenfra?

Hvem er det som skal ivareta nedenfra-blikket? Forskning har dokumentert at journalistikk er et middelklassepreget yrke, og dermed mangler mange av journalistene kanskje egne erfaringer, nettverk og perspektiv. Redaktør av Magasin for fagorganiserte påpeker at mange journalister ikke har kjent «hvor skoene trykker». Flere informanter sier det er få journalister med yrkesfaglig bakgrunn. Som nyhetslederne i Klassekampen uttrykker det: «’alle’ i redaksjonen kunne ha jobbet som forskere og analytikere i FAFO om de hadde tatt et litt annet yrkesvalg».

Desto viktigere at redaksjonene faktisk prioriterer å iføre seg de skoene som trykker.

 

En demokratisk utfordring

Internasjonal forskning peker på en tendens til repolitisering av deler av pressen i det nye århundret, der aviser eksplisitt har tatt stilling i større politiske konflikter og veivalg. Vi ser også hvordan nye aktører, alternative medier, medier produsert av tankesmier og politiske organisasjoner bidrar til denne utviklingen. Slike tendenser kan påvirke dekningen av arbeidsliv og sosial klasse framover. Slike tendenser ser vi i Dagsavisens og Klassekampens allianser med LO (Dagsavisen også med LO-organet Fri Fagbevegelse), som har bidratt økonomisk til avisenes satsing på dekningen av arbeidsliv. Konsekvensene av dette bidraget må ny forskning undersøke.

Både den tydelig politiske pressen og den mer «apolitiske» har stor samlet innflytelse og makt til å sette dagsorden.

Debatten om coronaviruset og konsekvenser for arbeidsfolk i form av permitteringer og ledighet pågår i skrivende stund. Omsorgs- og rengjøringspersonale har høstet stor symbolsk applaus blant politikere, mens varige bedringer i form av lønnsøkning og bedre arbeidsforhold lar vente på seg. I Stortingets NAV-høring var klasseperspektivet tydelig til stede, siden mange ofre var folk langt nede på rangstigen. I hvilken grad norske medier dekker eller overser vanlige folk og underprivilegerte grupper bør undersøkes mer systematisk i framtidig forskning.

Nyhetsredaktørenes redegjørelser for nedskjæringer og avspesialisering er viktige, men like viktig er det å innta et kritisk perspektiv på en journalistisk profesjonslogikk som favoriserer bestemte historier og grupper, mens andre havner i medieskyggen. Hvordan kan redaksjonell og journalistisk kreativitet bidra til en praksis som frigjør seg fra denne logikken?

Tross nedskjæringer og avspesialisering vil redaksjonelle valg også i årene som kommer ha betydning for hvilke områder og grupper i samfunnet som blir prioritert. Både den tydelig politiske pressen og den mer «apolitiske» har stor samlet innflytelse og makt til å sette dagsorden. Dersom nyhetsverdier og -vurderinger dreier bort fra det som skjer på arbeidsplassene, kan det til sjuende og sist få negative konsekvenser for demokratiet ved at viktige stemmer faller utenfor den breie offentligheten.

Avisene: Aftenposten, Dagens Næringsliv, Dagsavisen, Klassekampen og VG.

(Dette er et bearbeidet utdrag fra en artikkel i den nye antologien Arbeiderklassen).