Arbeidslivets sikkerhetsbelte

Når du setter deg i bilen din, tar du på deg sikkerhetsbeltet helt uten å tenke over det. Det sitter liksom i kroppen å gjøre det. Også barna i baksetet spenner seg fast, helt av seg selv.

Men det kom ikke av seg selv. Slett ikke.

Det er fordi det koster penger.

Da den svenske ingeniøren Nils Bohlin fant opp trepunktsbeltet i 1959, innførte Volvo det som standard samme år. De skjønte også at dette var en oppfinnelse av så stor betydning for menneskets helse at de ga den bort. Alle bilfabrikanter kunne bruke den, uten å betale Volvo for rettighetene.

Likevel skulle det lang tid både før andre bilmerker monterte belter i sine biler, og lang tid før det ble påbudt i Norge og andre land.

Hvorfor tok det så lang tid?

At sikkerhetsbelter redder liv, forsto jo alle. Svaret er det samme som svaret på spørsmålet: Hvorfor leser jeg om sikkerhetsbelter i en økonomispalte?

Fordi det handler om penger.

Først etter tolv år, i 1971, kom det påbud om fastmontert sikkerhetsbelte i Norge. Men da kun i forsetet, og kun i nyregistrerte biler. De som satt foran og bestemte fart og retning, skulle sikres. De som kjørte gamle billige biler, eller som satt i baksetet, eller tok bussen, måtte vente.

Er det fordi kapitalister synes det er greit at barn mister livet?

Først i 1985 kom det et påbud om sikkerhetsbelte i baksetet på nye, norskregistrerte biler. Gradvis ble dermed også norske barn sikret i bil. Til sammenligning ble sikkerhetsbelter i baksetet påbudt i USA allerede i 1968.

Bilprodusentene måtte hales hylende og skrikende inn i framtida. Som tobakkslobbyen kjørte de kampanjer mot nye reguleringer som ville gjøre bilene mindre lønnsomme. Og det fungerte.

Er det fordi kapitalister synes det er greit at barn mister livet?

Nei, selvsagt ikke.

Det er fordi det koster penger.

Det tar mange år å utvikle en bilmodell og da må den selges i mange år for å være lønnsom. Ikke alle bilmodeller var bygget på en slik måte at det var mulig å montere sikkerhetsbelter. Volkswagen måtte for eksempel slutte å selge sin sportsbil Karmann Ghia i USA da beltepåbud i baksetet kom.

Bilen hadde ikke noe sted å feste slike belter, så de siste årene ble den faktisk solgt som toseter for å omgå påbudet. Produsentene klarte å utsette påbud i mange land, slik at aksjonærene kunne få betalt tilbake investeringene sine. Vel vitende om at det kostet liv og helse. Mange liv og mye helse. Særlig hos de folka som kjørte rundt i eldre, billige biler.

Jaja, dette er jo historie, tenker du. Det er mange eksempler på at vi har utsatt investeringer fordi de var kostbare. Jo, det kan du ha rett i, men vi kan kanskje lære noe av dette til neste gang vi står i en slik situasjon? Det er forresten nå.

Det er nå endringene treffer arbeidsplassene våre.

Arbeidslivet står midt i en revolusjon som er vel så stor som de endringene vi så i privatbilismen for femti år siden. I likhet med den gang, er det stor forskjell på hvordan vi behandler de som sitter i forsetet og bestemmer fart og retning, og på hva de som sitter i baksetet må finne seg i.

Ny teknologi endrer spillereglene fullstendig og det er virkelig ingen forunt å vite hvilke jobber som finnes om ti år. Kanskje ikke en gang om tre.

Det er kun fordi redaktøren av avisen du leser vil det slik, at denne teksten er skrevet av et menneske. Dine sosiale mediestrømmer er for lengst fulle av KI-generert «innhold» og du har sannsynligvis sluttet å engasjere deg.

Slikt innhold presser seg fram også i mer etablerte medier og det er slett ikke sikkert noen vil være villig til å betale for å lese tekster skrevet av folk som undertegnede i framtida. De prosessene kommer på absolutt alle arbeidsplasser, uavhengig av hva oppgavene består i.

Hva som er løsningen, eller svaret, på denne utfordringen, vil jo vise seg. Det er faktisk ikke så godt å si. Det virker likevel som at «alle» er enige om at den beste strategien per i dag, er å satse på kompetanseheving. Utdanning, etterutdanning, omskolering og kursing.

Det er nå endringene treffer arbeidsplassene våre, og det er kun få år til konsekvensene treffer alle oss som jobber der.

I like mange år har arbeidsgiverne dratt hælene etter seg.

Så hvorfor sender ikke arbeidsgiverne folka sine på kurs og kompetanseheving i hundretusentall, da? Er det fordi kapitalister synes det er greit at deres medarbeidere står i fare for å miste jobben? Nei, selvsagt ikke. Det er fordi det koster penger.

Fellesforbundet har i årevis krevd rett til kompetanseheving med lønn i de årlige forhandlingene. I like mange år har arbeidsgiverne dratt hælene etter seg. Fram til i fjor da det ble gjennombrudd og en slik rett kom på plass.

Det er nemlig slik at akkurat som med sikkerhetsbelte i bil, så har muligheten til kompetanseheving hele tiden vært til stede for de som sitter foran og bestemmer fart og retning, mens de som sitter i baksetet har måttet vente.

Jobber du som godt betalt leder eller spesialist, har du svært gode muligheter til å få den kompetansehevingen du trenger. Kursavgift blir betalt og arbeidstid tilrettelagt. Det ordner seg.

Norske universiteter er stappfulle av voksne folk som tar «executive» kurs. Det er nynorsk og betyr at det koster mange penger å gå på dem, og at de som går der får det betalt av arbeidsgiver.

For samfunnet vårt er det dyreste av alt selvsagt å la være å ta denne investeringen.

Å betale hundretusen kroner for å oppdatere kompetansen til en direktør med millionlønn er «peanuts» for en arbeidsgiver. Å betale hundretusen for 100 ansatte som tjener 500.000 kroner hver, er for dyrt.

Norske direktører kunne kjøpe seg en Volvo i 1959, spenne sikkerhetsbeltet og være tryggere på vei til jobben. Det tok tretti år fra Nils Bohlin oppfant sikkerhetsbeltet til norske barn fikk rett til å bruke det i 1985 og enda nitten år før de som tar bussen til og fra jobben fikk den samme retten i 2004. Les det igjen.

De som hadde god råd fikk sikre seg i trafikken i 1959, de som var avhengige av å ta bussen måtte vente femtifem år til år 2004. Det var for dyrt å sikre de med dårligst råd.

For samfunnet vårt er det dyreste av alt selvsagt å la være å ta denne investeringen. Eller, å utsette den, da. For at den må tas, det er det ingen tvil om.

(Først publisert i Dagsavisen, 29/12-25)