Året da det snudde?

Drømmen/marerittet om en østerriksk løsning, der ytre høyre får innflytelse gjennom en allianse med sentrum/høyre, ser ut til å ha fått et skudd for baugen med den oppsiktsvekkende skandalen som felte regjeringen i Wien nylig.

Om de ulike høyrepopulistiske partigrupperingene i EU klarer å samle seg er også høyst uklart, tross Matteo Salvinis og Steve Bannons iherdige innsats i det siste.

Den sosialdemokratiske partigruppen ser ut til å gjøre det bedre enn fryktet.

Ideen om å skape et «nasjonenes Europa» – der den sterke Brussel-fiendtligheten som mange steder på kontinentet har vært drivstoff i høyrepopulismens framvekst forvandles til et krav om å endre unionen innenfra – vil trolig ikke bli en virkelig betydningsfull kraft i det nye Europaparlamentet.

Samtidig ser den sosialdemokratiske partigruppen ut til å gjøre det noe bedre enn man på forhånd kunne frykte. Den franske presidenten Emmanuel Macron har også gitt sentrum et løft, til tross for problemene han har på hjemmebane med De gule vestene.

 

Sentrum ser ut til å holde

Det som lenge så ut til å kunne bli et gjennombrudd for høyrepopulismen på europeisk nivå, kan dermed vise seg å bli punktet da det snudde, da den høyrepopulistiske bølgen nådde sitt toppnivå. Det har preget omtalen av EU-valget nå i innspurten.

Sentrum ser ut til å holde, selv om det er svekket, er budskapet. De pro-europeiske kreftene vil bli sittende med makten, selv om det først når valgresultatene foreligger vil være mulig å ha en idé om hvordan EU-kommisjonen rent faktisk kommer til å se ut.

Mange moderate, liberale, sentrumsorienterte politikere, kommentatorer – og velgere – går valget i møte med lavere skuldre.

Den blir til etter komplekse forhandlinger mellom partigruppene i etterkant, og det er ikke på forhånd klart hvordan de vil utspille seg eller hvilke alternative koalisjoner som vil kunne samle den nødvendige støtten i EU-parlamentet.

Selv om EEP (sentrum/høyre) og S&D (sentrum/venstre), som sammen har hatt et grep om EU-parlamentet de siste tiårene, trolig vil miste flertallet når Europa går til urnene denne uka, er det derfor mange moderate, liberale, sentrumsorienterte politikere, kommentatorer – og velgere – som går valget i møte med lavere skuldre nå.

 

Høyrepopulistenes dreiebok

Det lå nemlig i kortene at dette skulle bli et nytt opprør mot eliten, en ny skjellsettende hendelse som fulgte samme dreiebok som Brexit-folkeavstemningen sommeren 2016 og valget av Trump senere den samme høsten.

EU-valg er imidlertid rare. De handler sjelden om EU-saker, og preges som oftest av nasjonale politiske forhold i de ulike medlemslandene. I noen land, som i Danmark og Belgia, havner de i år sågar på toppen av parlamentsvalg, noe som gjør at europaspørsmålene havner så godt som helt i skyggen av de nasjonale politiske debattene. Andre steder, som i Tyskland, er det allment akseptert at de fungerer som en indikasjon på styrkeforholdet mellom partiene i den nasjonale politikken.

I et europavalg er det stort sett de som ikke har gitt opp som stemmer og protestbølgen blir dermed svakere.

Valgdeltakelsen er samtidig lavere i EU-valg enn i nasjonale valg, noe de etablerte partiene – slik dynamikken har vært i mange land de siste tiårene, i alle fall –  trolig vil tjene på. I hovedsak er det nemlig høyre- (og venstre)populister som har klart å mobilisere borgere som har gitt opp det politiske systemet.

I et europavalg er det stort sett de som ikke har gitt opp som stemmer og protestbølgen blir dermed svakere. Når valgdeltakelsen denne gangen kan vise seg å bli høyere enn vanlig, er det faktisk også på grunn av økt mobilisering mot den høyrepopulistiske faren.

 

Sentrum/høyre sliter

Langt på vei var det dette som avgjorde valget i Spania i april, da sosialdemokratiske PSOE vant etter at det høyrepopulistiske partiet Vox noen måneder tidligere fikk sitt store gjennombrudd i regionvalgene i Andalucia.

Den tradisjonelle høyresiden i Spania, på den andre siden, har havnet i dype problemer nå.

De etablerte politiske kreftene i Europa har lært leksen, og kan se ut til å få sin revansje.

Også i Danmark ser mønsteret ut til å gjenta seg, men med en twist. Sosialdemokratene er på god vei til å vinne folketingsvalget, som skal finne sted 5. juni, mens høyresiden sliter.

Interessant nok er det Dansk Folkeparti, det danske medlemmet i Matteo Salvinis høyrepopulistiske EU-liga, som i aller størst grad ser ut til å møte veggen. Sosialdemokratiet, på den andre siden, lykkes godt fordi man har tatt et langt skritt i restriktiv retning i nettopp innvandringsspørsmål.

 

En grundigere analyse

Også dette bygger opp under en forestilling om at vi nå står ved et veiskille der de etablerte politiske kreftene i Europa har lært leksen, og nå kan se ut til å få sin revansje.

En grundigere analyse tilsier likevel at det er for tidlig å slå fast dette. Like lite som EU-valget i mai 2019 blir et nytt Brexit- eller Trump-øyeblikk, blir det et varig comeback for den ansvarlige hovedstrømspolitikken. Faren for det politiske systemet i Europa er ikke over. Snarere ser europeisk politikk ut til å fortsette langs to hovedspor: fragmentering og polarisering langs en rekke akser samtidig.

 

 

Denne utviklingen skyldes underliggende sosiale, økonomiske og kulturelle konfliktlinjer som det politiske systemet baler voldsomt med å omforme til en eller annen fornuftig form for parlamentarisk representasjon.

Aller viktigst i så måte er trolig konflikten mellom dem som omfavner og dem som frykter de enorme transformasjonene vi står foran.

 

Politisk trykk nedenfra

Mange europeere opplever et nytt press i sin tilværelse. Selv om makrotallene viser at Europa er på vei tilbake etter finanskrisen, er det mange steder større usikkerhet. Det rammer folks materielle levekår, deres jobbsikkerhet og deres mulighet til å realisere drømmene de bærer på.

Det rammer dem også symbolsk. Mange er nødt til å ta til takke med en dårligere betalt jobb i en bransje med lavere prestisje enn de hadde sett for seg, eller de frykter at de kan bli nødt til å gjøre det.

Det ser ut til å foregå en durabelig kamp mellom en lang rekke aktører om å kanalisere det politiske trykket nedenfra.

Dette har skapt grobunn for en sterk frustrasjon som i utgangspunktet kan gå i mange retninger og som krystalliserer seg ut som konflikter rundt en lang rekke vidt forskjellige spørsmål: drivstoffavgifter, katalansk uavhengighet, bompenger, innvandring, sentralisering, kjønnsroller, og så videre, og så videre.

Hvilke krefter som til slutt vil komme styrket ut av den samfunnsmessige ustabiliteten som har oppstått i så mange europeiske land i vår tid er det foreløpig for tidlig å si noe sikkert om.

 

Durabelig dragkamp

Det ser ut til å foregå en durabelig dragkamp mellom en lang rekke aktører om å kanalisere det politiske trykket nedenfra, det som pipler til overflaten på så mange ulike måter, i nettopp sin retning.

Heller enn å være tredje akt i dramaet som begynte med Brexit-avstemningen og fortsatte med valget av Trump i USA, eller vendepunktet der de etablerte politiske kreftene gjenvinner kontrollen over utviklingen på kontinentet, kan EU-valget denne uka dermed komme til å representere overgangen fra en fase i demonteringen av den politiske etterkrigsarkitekturen til den neste.

Etter et tiår med krise for de sosialdemokratiske partiene kan det se ut til at høyresiden nå går i oppløsning.

Etter et tiår med krise for de sosialdemokratiske partiene kan det nemlig se ut til at også høyresiden nå går i oppløsning som en følge av disse endrede samfunnsforholdene.

I Storbritannia er Tory rammet enda hardere enn Labour av den kullkastingen av partilandskapet som nå finner sted etter Brexit-spetakkelet. I Danmark har Dansk Folkepartis fall gått hånd i hånd med framveksten av to nye høyreekstreme partier, nemlig Stram Kurs og Nye borgerlige, noe som fører til at feltet her strekkes ytterligere ut.

 

I en sofa på Ibiza

I Østerrike har den underlige og nokså mistenkelige offentliggjøringen av et to år gammelt opptak fra en sofa på Ibiza, som viser visekansler Heinz-Christian Strache begå noe som i alle fall ligner veldig på politisk korrupsjon, ført til at den høyreorienterte koalisjonen til wunderkid Sebastian Kurz imploderer.

Spania er allerede nevnt. Her ser PSOE ut til å få hele 30 prosent av stemmene, mens det gamle topartisystemet fra tiårene etter Fransisco Francos fall er erstattet med et fempartisystem.

Det vil bli spennende å se hva som skjer når Angela Merkel trekker seg ut av politikken for godt.

Podemos, som allerede er en falmet venstrepopulistisk utfordrer, fragmenterte venstresiden ved det forrige EU-valget. Siden har sentrum/høyre-partiet Ciudadanos, og altså høyrepopulistiske Vox, bidratt til fragmenteringen av borgerligheten.

Man kunne også føyd Frankrike til denne listen. I den hjemlige debatten sliter Macron fortsatt med opprøret som oppsto da det viste seg at han likevel ikke representerte den fornyelsen så mange franske velgere lengter etter og trodde de kunne få fra ham.

 

Berlusconi på retur

I Tyskland har AfD tatt velgere fra CDU og CSU i Bayern de siste årene, selv om den fulle effekten av et vendepunkt i den politiske oppløsningen av sentrum her lar vente på seg.

Det vil bli spennende å se hva som skjer når Angela Merkel, som ennå er kansler overtid, trekker seg ut av politikken for godt.

Ser man på de viktigste EU-landene, er bildet sammensatt, men i den deprimerende enden av skalaen.

Italiensk politikk er noe for seg selv, men det nærmeste man her kommer en klassisk borgerlighet, representert ved Silvio Berlusconi, har ikke klart å stoppe fallet som begynte allerede ved parlamentsvalget i fjor, selv om han faktisk kan ende som nytt medlem i Europaparlamentet.

Sentrum/venstre, representert ved Nicola Zingarettis Partito Democratico, ser på den andre siden ut til å ha stabilisert seg på rundt 20 prosent.

 

Krisen er ikke over

At brennpunktet for de kreftene som er i ferd med å kullkaste europeisk politikk flytter seg til folkepartiene på sentrum/høyre-siden betyr imidlertid ikke at krisen for de sosialdemokratiske partiene – eller europeisk politikk – er over nå. Ser man på de viktigste EU-landene, og her inkluderer jeg enn så lenge Storbritannia, er bildet sammensatt, men i den deprimerende enden av skalaen.

I Frankrike ligger Sosialistpartiet an til å få 5 prosent av oppslutningen. I Tyskland ligger SDP an til å få 16 prosent. Labour ser ut til å få 17, og kan ende opp som det tredje største partiet, etter Nigel Farages Brexit-parti og Liberaldemokratene.

Det de europeiske velgerne så tydelig etterlyser er et alternativ til påstanden om at det ikke finnes noe alternativ.

Selv om den sosialdemokratiske toppkandidaten Frans Timmermanns faktisk kan komme til å ende opp som EU-kommisjonens president etter valget, tyder lite på at de strukturelle utfordringene og politiske paradoksene som det europeiske sosialdemokratiet møter for tida vil forsvinne med det første.

 

Alternativ til alternativløsheten

Snarere er det ettervirkningene av både finans- og flyktningkrisen, som sosialdemokratiet ikke har maktet å adressere gjennom samarbeidet med sentrum/høyre i Europa, nettopp det som har skapt forutsetningene for lengselen etter et alternativ til status quo hos så store deler av den europeiske velgermassen.

Det de europeiske velgerne så tydelig etterlyser er, virker det som, et alternativ til påstanden om at det ikke finnes noe alternativ til nedskjæringer i offentlige budsjetter og nedbyggingen av arbeidstakerrettigheter.

I et Europa preget av politisk ustabilitet er det sannsynlig at fragmenteringen vil fortsette.

Uten en tydelig visjon for et annet, mer sosialt, mer demokratisk Europa, er det lite som skulle tilsi at nettopp sosialdemokratiet på litt lengre sikt, når også oppløsningsprosessen som nå rammer høyresiden har lagt seg, vil komme ut som den sterkeste politiske kraften på kontinentet.

I et Europa preget av politisk ustabilitet er det mer sannsynlig at fragmenteringen vil fortsette, helt til en eller annen igjen finner en fortelling som er sterk nok til å samle trående.

 

Nye slag kommer

Selv om høyrepopulismen for øyeblikket ser ut til å ha støtt på noen hindringer, kan man ikke utelukke at det er nettopp denne retningen som til sist vil sitte igjen med det lengste strået. Såpass har man lært av europeisk historie de siste hundre årene.

Snarere enn å se EU-valget som et skjennevalg mellom pro-europeere og nasjonalister, eventuelt som uttrykk for «peak-populism», slik flere har gjort i det siste, bør man kanskje betrakte det som et mellomspill?

Det vil i så fall komme nye og ende større slag om hvor denne verdensdelen er på vei i årene framover. Da gjelder det å stille vel forberedt.