Arven etter Erna

Et valg mellom høyre og venstresiden er et retningsvalg.

Jens Stoltenberg pleide å sammenlikne det med to skip som drar fra kai, og setter kurs i hver sin retning. Avstanden mellom skipene er ikke så stor den første tiden, men øker etter hvert, før de ender opp to forskjellige steder.

Valget i 2017 var et slikt retningsvalg. På tross av at et flertall stemte på partiene som ville bytte regjering, gjorde valgordningen at høyreregjeringen ble sittende, og ser ut til å få styre i åtte år sammenhengende. Det har konsekvenser.

Når vi nå ser på summen av de statsbudsjettene høyreregjeringen har lagt fram, er det veldig klart at landet har fått en ny retning.

Tidligere visepresident i USA, Joe Biden, har en standard kommentar når høyresiden forteller hvilke høyverdige mål de ønsker å oppnå og alle de gode verdiene de står for. «Ikke fortell meg om dine verdier – vis meg budsjettet ditt, så kan JEG fortelle DEG hva du verdsetter.»

Høyreregjeringen har ved hver eneste korsvei, hvert eneste budsjett, lagt opp til større forskjeller. SSB har da også nylig dokumentert at forskjellene øker.

Tiltak for tiltak, kutt for kutt, forandres Norge gradvis.

Vi vet at de små skrittene virker, at samfunn forandres bit for bit. Det vet vi fordi det jo har vært slik venstresiden og arbeiderbevegelsen har bygd Norge. Da Gro dannet «kvinneregjeringen» i 1986, var fødselspermisjonen 20 uker – far hadde null uker.

Da var det fortsatt titusenvis av ungdom som ikke kom inn på videregående skole, barnehagekøene var milelange, fastlegeordningen fantes ikke – for å nevne noe. Mange av oss har sett NRKs serie om Einar Gerhardsen – endringene som skapes av summen av små reformer blir enda tydeligere om vi går lengre bakover i tid.

Når vi nå ser på summen av de statsbudsjettene høyreregjeringen har lagt fram, er det veldig klart at landet har fått en ny retning. Når det enkelte års budsjett diskuteres, er det de færreste som husker kuttene fra i fjor, forleden år eller for seks år siden. Summen av smålige kutt og usosiale avgifter vokser imidlertid, og nærmer seg nå ti milliarder.

Hvem tenker nå på hvordan høyreregjeringen sørget for at au-pairer mister tilgang til hjelp og informasjon om rettighetene sine? At de tok ned tilbudet til barn og unge som sliter psykisk i skolen, skolefrukten som forsvant, og eldre på sykehjem ble ribbet for kulturtilbudet sitt?

Venstresiden må si høyt det høyrepartiene holder munn om – forskjellene i samfunnet øker fordi det er meningen at de skal vokse.

Feriepengene til de arbeidsløse som de tok bort, sliterordningen som ble plukket ned, de uføre som mistet barnetillegget, barnehagene som blir dyrere år for år. Regjeringen har innført egenandel for fysioterapi for “folk med alvorlige lidelser”, fjernet tilskuddsordningen for lengeværende barn og kuttet i fri rettshjelp.

Folk som må pendle til jobben, eller bo borte fra hjemmet i jobbsammenheng, er blitt straffet i flere runder. Unger med skjeve tenner og dårlig syn, er bare siste kutt i rekken.

Og skuta Norge, under styring av Erna Solberg og høyrepartiene, driver ikke for vær og vind. Den følger en kurs som er stukket ut. Konsekvensene av høyrepolitikken er tilsiktet.

Når folk med arbeidsavklaringspenger blir presset over på sosialhjelp, er ikke det et uheldig utslag av omstendigheter utenfor politikernes kontroll. Det er hensikten at det skal bli slik. De årlige statsbudsjettene er kan hende det viktigste redskapet for styring av samfunnsutviklingen.

Venstresiden må si høyt det høyrepartiene holder munn om – forskjellene i samfunnet øker fordi det er meningen at de skal vokse.

(Teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave, 21. oktober 2019.)