Augustrevolusjonen

«Det går tiår uten at noe skjer, så går det uker der tiår skjer».

Utenriksminister Espen Barth Eide måtte ty til gode, gamle Lenin for å illustrere hva som kan være på gang i Russland. Det er spennende tider.

Arendalsuka 2024 er over. Debattene har vært mange og nesten absurd mangfoldige, men et åpenbart trekk er at mer og mer av det vi snakker om, er Norges plass i verden. Vårt lille land i en stadig mer geopolitisk skjør og stormaktsstyrt verden. EU, Nato, USA og krigen i øst. Forsvars- og sikkerhetspolitikken har igjen vært et sentralt lydspor i arendalskakafonien.

Hva slags deal skulle Trump gjøre med Putin?

I fjor gjestet Natos generalsekretær Jens Stoltenberg sørlandsbyen. Det var likevel hans stabssjef Stian Jenssen som skapte internasjonale overskrifter da han fra den minst tenkelige scenen, i Arendal Sjømandsforening, sa at Ukraina kunne måtte bli nødt til avgi territorium for å oppnå fred. Det var ingen forsnakkelse. Det kunne bare ikke sies.

Erkjennelsen var akkompagnert av en generelt oppgitt stemning. Sommerens ukrainske offensiv hadde vært mislykket og skuffende. Det var utsikter til en lang krig. Som skulle betales for av ustabile, vestlige demokratier.

Kontrasten til sommeren 2024 er enorm. De mulige verdenshistoriske, kursendrende begivenhetene har stått i kø. Svartsyn er snudd til optimisme på mange fronter. Det er kommet oksygen inn i rommet. Håpets glør har igjen blusset opp. Tenk, det er bare en måned siden attentatet mot Donald Trump.

Følelsen var at den amerikanske valgkampen i praksis var over. Det var bare å stålsette seg for fire nye år med Trump. Med fornyet usikkerhet om USAs forpliktelser overfor Nato, Europa og ikke minst Ukraina. Hva slags deal skulle Trump gjøre med Putin?

Putin har tapt ansikt.

Noen uker etter er situasjonen snudd på hodet. Det er igjen den uforutsette hendelsen som styrer historiens gang. Som det gjorde det i 1914 eller 1789. Et drap eller en plutselig matkrise. Joe Bidens «avgang», Kamala Harris’ plutselige popularitet. Og ikke minst har den ukrainske offensiven som har trengt dypt inn i Russland, forundret en hel verden og fått alle debatter om sikkerhetspolitikk i Arendal til å inneholde et nær frydefullt «så må vi snakke om Kursk».

Ukrainske styrker har de siste 10–12 dagene tatt russerne på senga. Med kraft og fart har de rykket inn i Kursk fylke. Mange måneder med russisk framgang er nullet ut. De ukrainske soldatene har lagt under seg like mye areal nå i august som russerne har gjort siden nyttår. Mange russiske soldater er tatt til fange, sivilbefolkningen har flyktet hals over hode. Ikke minst er Kreml satt i forlegenhet.

Putin har tapt ansikt.

Kursk-offensiven kan være sommerfugleffekten. Den lille bevegelsen som kan gi store ringvirkninger.

For første gang siden juni 1941 er Russland invadert. Kursk, der Sovjet for alvor snudde krigens gang mot nazistene sommeren 1943, klinger ikke lenger av ære, men av nederlag. Det har en enorm psykologisk kraft. Hvor føres energien? Leder den til samhold eller rammer den lederen som garanterte seier? Putin lovet dem en tre dagers spesialoperasjon. De har fått over 900 dager med krig. Og nå står fienden i landet.

Katarzyna Zysk, professor ved Institutt for forsvarsstudier, hører til landets fremste russlandskjennere og har vært ettertraktet i Arendal. Hun anslår at Russland har tapt 600.000 soldater − drept, skadet eller fanget − så langt i krigen. Det er mye smerte, mange knuste drømmer og liv. Mye potensielt sinne.

Til sammenligning mistet Sovjet 15.000 soldater i Afghanistan. «Det er ekstremt mye vi ikke vet», sa hun megetsigende i en debatt der Russland sto i sentrum. For det er viktig å understreke usikkerheten i alle analysene av Russland, ikke minst i forsøkene på å vurdere krigens effekt på den jevne russer.

Zysk peker på at krigsøkonomien har økt lønningene i landet. Mange har fått det materielt bedre de siste par årene. Samtidig har Russland for alvor lagt ut på en enveiskjørt vei mot en større konflikt. Store militære reformer er på gang, våpenindustrien går for fullt. Zysk hevdet i fredfulle, hvitmalte Arendal at russerne «forbereder seg på storskala krig».

Troverdige rapporter tyder på at støtten til krigen og Putin har økt fra 60 prosent til 80. Russerne har sluttet rekkene. Men Kursk er en enorm x-faktor. Kursk-offensiven kan være sommerfugleffekten. Den lille bevegelsen som kan gi store ringvirkninger.

Kursk øker sannsynligheten for at alle gjør mer for Ukraina.

Det er lov å dagdrømme om russisk militært nederlag. Slik den russiske opposisjonelle Vladimir Kara-Murza gjorde etter at han ble fangeutvekslet tidligere i sommer. «Historisk åpnes det muligheter for demokratisk endring etter katastrofale militære nederlag», sa han til BBC, trygg på at han en dag snart vil returnere til Russland.

Kursk-offensiven truer ennå ikke det enorme russiske riket. Se på kartet. Den har likevel vært en revolusjon. Det hjelper betydelig på vestlig giverglede at ukrainerne er på offensiven. Angrep kan være det beste forsvar, og det nye momentet i krigen er politisk kjært. Det er lettere for folkevalgte å bruke vestlige skattepenger på en seier som med ett virker mulig, enn å pøse penger inn i en tilfrosset og tidvis nesten glemt skyttergravskrig.

NUPI-forsker Karsten Friis har i flere omganger i Arendal pekt på kontrasten mellom de store ordene om hvor avgjørende Ukrainas seier er − for vår egen trygghet og verdier − og den faktiske støtten som gis. Hvis utfallet av krigen er skjebnesvangert for vår framtid, hvorfor er ikke bidragene større?

Vår fremste militære til Nato i Brussel, viseadmiral Louise Dedichen, var også overraskende frittalende i Arendal da hun sa at «Norge kan bidra vesentlig mer». Kursk øker sannsynligheten for at alle gjør mer for Ukraina.

Det er likevel med skrekkblandet fryd man ser utviklingen.

Mye av vestens frykt for Russland virker borte. Og troen på et stødig Amerika er tilbake. Skuldrene er lavere nå. Legg merke til utenriksminister Barth Eides stadige understrekinger av at Ukraina er i sin fulle rett til å angripe Russland. Legg merke til fraværet i vest av kritiske, engstelige stemmer som er urolige for konsekvensene.

Tyskland, som har vært skeptiske til offensiver mot Russland, har nikket samtykkende. USAs president Biden sa til pressen at de har vært i løpende dialog med ukrainerne. Angrepet er godkjent. Russiske røde linjer er tråkket over. Ingenting har skjedd. Moskvas advarsler om atomkrig hvis deres territorium krenkes, er tomme.

Det er likevel med skrekkblandet fryd man ser utviklingen. For første gang i historien er en atommakt invadert. Kjølige rasjonelle analyser av Kursk-effekten har sin motvekt i en potensielt irrasjonell Vladimir Putin. Nye overraskelser kan komme. Det kan bli verre før det blir bedre.

(Først publisert i Dagsavisen.)