Bak spetakkelet

Blir det Yatzi på Jonas? En firer til Erna? Fullt hus for Trygve?

Terningene triller i alle fall ut av landets kommentarredaksjoner.

Ifølge pollofpolls.no, som beregner partienes oppslutning basert på en rekke meningsmålinger, lå partiene ved inngangen til årets kommunevalgkamp, omtrent der de lå før ferien.

Samtidig lærte vi denne uka at mange velgere skifter mening i løpet av tida med hektisk politisk aktivitet. I alle fall var det slik ved forrige stortingsvalg, ifølge valforskerne Bernt Aardal og Johannes Bergh, som presenterte boka Velgere og valgkamp i Arendal tirsdag.

 

Eksplosjonsartet utløsning

Dermed er det åpenbart at partilederdebattene og duellene mellom Erna og Jonas, de som utløser terningkastene, har betydning. Selv om TV-tallene daler, særlig blant yngre velgere, står så mye på spill at valgkampens første debatter, som forventet, har vært eksplosjonsartede utløsninger av alt det måneder med forberedelser og terping har fylt vår toppolitikeres bryst med.

Aldri var dette sannere enn under valgkampens aller første, store partilederdebatt.

Det er verdener som tørner sammen, ulike perspektiver og premisser som kolliderer.

I det politikerne gikk på scenen foran kamerane, visste de at de måtte gjøre en god figur. Derfor smilte de, mens de småløpende vinket eller hevet armen mot publikum i en lett parodisk, gjennomkoreografert åpningssekvens.

Deres mål var å mobilisere kjernetroppene og tiltrekke seg nye velgere. I det minste måtte de stanse raset.

 

Kloder på kollisjonskurs

En valgkampåpning er ganske spesiell slik. Det er verdener som tørner sammen, ulike perspektiver og premisser som kolliderer. Alle vil prege den store, felles samtalen, i alle fall for den neste 24-timers nyhetssyklusen, men de nekter ofte å snakke om det samme.

Det er jo ikke bare ulike løsningsforslag de kommer med. De har også helt ulike problembeskrivelser. Det gjelder å vinne gjennomslag for sin beskrivelse, for slik blir også løsningene du har noenlunde fornuftige.

Vi blir, fra en lat søndag til en heseblesende mandag, rykket ut av sommerdøsen i det alle plutselig begynner å snakke i munnen på hverandre.

Den politiske samtalen blir til i et samspill mellom mediene og politikerne. De har ulike interesser, forsøker å forme samtalen på hver sine måter. Partiene forsøker etter beste evne å få sin versjon av virkeligheten til å feste seg. Mediene skal representere oss, og jobber etter en abstrakt idé om det allment interessante og viktige, om hva vi alle har krav på å få svar på nå. Det forfølger de med stor iver.

Samtidig sprer valgkampen seg over stadig flere flater, også de uredigerte. På sosiale medier er feeden full av budskap fra partiene. Kommunikasjonsavdelingene kapper opp enhver debattsending så snart den er ferdig – ja, noen ganger før den er ferdig – for å spre fiffige formuleringer fra partilederen: Se hvordan Erna eide Jonas i skoledebatten! Se hvordan Jonas tok innersvingen på Ropstad i duellen om valgfrihet for familiene!

 

Kakafoni av ord og avbrytelser

Sjelden er den kakofonien som oppstår mer påtakelig enn ved valgkampens begynnelse. Vi blir, fra en lat søndag til en heseblesende mandag, rykket ut av sommerdøsen i det alle plutselig begynner å snakke i munnen på hverandre.

På utendørsscenen i Arendals lave kveldssol, ble spenning utløst i en eksplosjon av ord og avbrytelser.

Det blir valgkamp som olympisk øvelse, som retorisk fribryting mellom et knippe enkeltmennesker som ikke engang står til valg i år.

For tilskuerne nedenfor scenen, som i stor grad besto av partiledernes ulike heiagjenger, og minglegjengen som var invitert på fest dagen etter, var alt sikkert ladet med dyp mening.

For tv-publikumet, og avisredaksjonene som triller terninger, var spetakkelet mer av et spectacle, en spektakulær framvisning, et innøvd og samtidig improvisert teater, som man kan bedømme med terminologi fra idrettsarenaen.

 

Er det kontakt med publikum?

I år var nyvinningen at også publikum selv kunne være med på å bestemme temaene for tvekampene det ble lagt opp til. Slik skulle vi alle suges enda mer effektivt inn i dette universet: Det blir valgkamp som olympisk øvelse, som retorisk fribryting mellom et knippe enkeltmennesker som ikke engang står til valg i år.

Det er selvsagt meningen at forskjellene mellom partiene skal settes i scene på en måte som kan begripes av menneskehjernen og -hjertet, at dekningen skal «utløse engasjement», som det heter, og samtidig gi informasjon og kunnskap som bakgrunn for stemmegivningen.

Aktørene på scenen og publikum ble på en måte ett da NRKs seere valgte velferd og profitt som tema for to av fire dueller.

I noen grad skjer heldigvis også dette. Mandag fikk man  fram ideologiske forskjeller i synet på kommersielle aktørers plass i offentlig velferd. Her smeltet teateret og verden utenfor sammen.

Aktørene på scenen og publikum ble på en måte ett da NRKs seere valgte velferd og profitt som tema for to av fire dueller. De to duellene var de beste, med enkelt forståelige motsetninger. Aktørene var enige om hva de skulle snakke om, og det de snakket om gjenspeilet åpenbart noe publikum var interessert i.

 

Drømmen om en kobling til folket

Det hele skulle imidlertid begynne på en litt annen måte, og ser man uka under ett, er det først og fremst dette som har kjennetegnet den.

Ved siden av debatten i kjølvannet av terrorangrepet sist fredag, som naturlig nok har preget mange og mye, er det mest interessante ved valgkampens begynnelse ikke hvem som i størst grad klarer å bryte gjennom støyen, men det som rører seg utenfor scenene og skjermene – altså i det samfunnet vi alle skal være med på å forme gjennom stemmegivingen vår.

Kakafonien er et resultat av forvirring i linjene, av uklare, mangslugne motsetninger som ennå ikke er oversatt til et forståelig politisk språk.

Det er strømningene «der ute» politikerne drømmer om å koble seg på, slik at de kan vinne gehør for sin virkelighetsforståelse og speile livet og verden slik det oppleves for alle oss det tross alt er meningen at de skal tjene. For tida er det påtakelig hvor ofte de feiler.

Var det noe som ble slående etter mandagens debatt og de påfølgende rundene, var det nemlig at begge de tradisjonelle blokkene i politikken, de som tradisjonen tro settes opp på hver sin side av midten i NRKs sendinger, er dypt og grundig splittet av en rekke nye og vanskelige spørsmål.

Her var kakafonien et resultat av forvirring i linjene, av uklare, mangslugne motsetninger som ennå ikke er oversatt til et forståelig politisk språk.

 

Splittelser på begge sider

På scenen i Arendal var det bompenger, bypakker, motorveier og sykkelstier, kollektivtrafikk og den eksistensielle klimatrusselen det handlet aller mest om. Det er selvsagt viktige forskjeller internt i blokkene også i andre spørsmål, men forvirringen er aller størst i striden om veifinansiering nå.

Samtidig er det også i ferd med å oppstå et gap i virkelighetsforståelse og verdenssyn mellom storbyene og distriktene, som kan få store konsekvenser på valgdagen.

Ifølge en meningsmålingen denne uka, har Ap mistet 56 000 velgere til både MDG og Sp siden 2017.

De som tjener på utviklingen er MDG, FNB og Sp. De representerer hver sine ytterpunkter på akser som krysser den klassiske høyre/venstre-aksen.

På borgerlig side sliter partiene voldsomt med å komme til enighet om et samferdselskompromiss om som kan redde regjeringen. Både Venstre og Frp trenger en seier i forhandlingene, noen som skal godt gjøres om ikke staten skal påta seg enorme ekstrautgifter. For Frp er det dramatisk. Jo lenger tid det går før det kommer en løsning, jo vanskeligere vil det bli for Siv Jensen å begrense velgerflukten til FNB.

Blant de rød-grønne velgerne er resultatet økt politisk fragmentering, og det er særlig Ap som blør. Ifølge en meningsmålingen denne uka, har Ap mistet 56 000 velgere til både MDG og Sp siden 2017.

 

Styringspartienes skjebne

Til tross for en opplagt Støre i partilederdebatten – han var vel blant de tydeligste – har velgere som plasserer seg langt ut på en eller annen kryssende politiske aksene alltid noen andre å stemme på, som i enda større grad enn Støre vil kjempe for at akkurat deres hjertesak blir ivaretatt.

Dette er styringspartienes skjebne i vår tid, kan det se ut til. Stadig flere saker trekker folk mot ytterpunktene og de meningsdanningsprosessene som pågår i befolkningen ser i mindre grad ut til å dreie seg om helhet og kompromisser enn om å innta det mest radikale ståstedet.

Distriktspolitikken har alt det ved seg som skal til for å skape alvorlig hodebry for de etablerte partiene

Kommunevalget i Norge i 2019 kan bli punktet da denne tendensen for alvor slo gjennom også i Norge.

Den tilsynelatende stabiliteten over sommeren forteller om en politisk realitet som er dramatisk annerledes enn ved sist kommunevalg. Både miljø- og klimaspørsmålene og distriktspolitikken har alt det ved seg som skal til for å skape alvorlig hodebry for de etablerte partiene, slik innvandrings- og integreringsspørsmålene har gjort lenge, og fortsatt gjør i noen grad.

 

Når nyanser blir svikefullt

Styringspartienes strategi gikk historisk ut på å skape kompromisser de fleste velgergrupper kunne leve med, om de nå ikke alltid var strålende fornøyd med resultatet, når det dukket opp på slike saker. De var samtidig store og tunge nok at det meste uansett kretset om dem som fluer rundt en fjøslykt.

Det ser for meg ut som om det i dag er flere tverrgående saker der kompromissposisjonen har blitt mindre attraktiv. I motsetning til den fordelingspolitiske aksen, der det har vist seg mulig å føre sindige samtaler over hovedskillet mellom arbeid og kapital, slik at man kommer fram til de-eskalerende, omforente løsninger, finnes det en iboende polariseringsdynamikk som trekker folk mot ytterkantene i mange av de nye spørsmålene.

Det å påpeke kompleksitet blir stadig oftere betraktet som noe mistenkelig eller svikefullt.

Gråsonene ser ut til å forsvinne i større grad. Grupper som ser på hverandre med gjensidig mistro, noen ganger forakt, står åpenbart sterkere enn tidligere. Det å påpeke kompleksitet blir stadig oftere betraktet som noe mistenkelig eller svikefullt.

Kompromissorientering blir i en slik verden ikke lenger en styrke, men en belastning. Istedenfor å gjøre de fleste noenlunde fornøyde, risikerer man å gjøre alle like misfornøyde om man fortsatt følger den tradisjonelle oppskriften.

 

Ustabile tider?

Jo viktigere slike saker blir for velgerne, desto vanskeligere blir det også for styringspartiene å holde sine velgerkoalisjoner og samarbeidskonstellasjoner sammen. Effekten er at de store blir mindre og de små blir større, nettopp det vi ser utspille seg nå.

På begge sider av «midtstreken» i det norske partilandskapet rives koalisjonene av indre spenninger i spørsmål som helt klart har fått voksende betydning for velgerne. Det gjenspeiler samfunnskonflikter som har blitt viktigere for folk, mens det etablerte partilandskapet henger etter og foreløpig ikke helt har funnet ut hvordan det skal håndteres.

Snart kan vi kanskje til og med stå overfor et punkt der fordelingspolitikken ikke danner en like selvsagt basis for blokkdelingen av politikken.

Over tid vil de etablerte partiene selvsagt tilpasse seg. I noen grad vil de nok også lykkes med å ta lufta ut av både bompengeopprør, distriktsopprør og klimaopprør. Men ting er i bevegelse nå, og det kan se ut til at vi går mindre stabile tider i møte.

Snart kan vi kanskje til og med stå overfor et punkt der fordelingspolitikken ikke danner en like selvsagt basis for blokkdelingen av politikken lenger. Siden blokkdelingen har en sterk, disiplinerende virkning på valgdagen, kan fragmenteringsprosessen komme til å akselerere ytterligere.

 

Stadig nye bølger av protest

Løfter man blikket fra den norske kommunevalgkampen, ser man at europeisk politikk de siste årene har vært preget av nettopp en slik ny ustabilitet. Det som har kjennetegnet den er at en form for protest ganske raskt avløses av den neste, uten at det har etablert seg nye, stabile frontlinjer.

På kontinentet ser det ut til å være en sterk lengsel etter en annen kurs enn den som er staket ut, men ingen av dem som har lovet at de skal fornye politikken har så langt klart å gjøre det på en tilfredsstillende måte. Dermed søker man stadig etter et nytt utløp for de politiske frustrasjonene og fantasiene. Det er bare å se til Frankrike, der Emmanuel Macron seilte inn i Élysée-palasset med lovnad om fornyelse fra sentrum. I løpet av et år ble hans prosjekt møtt med brennende barrikader og gule vester.

 

 

Hver gang en ny politisk bølge har brutt gjennom, har hundretusenvis av europeere dannet seg en politisk identitet med utgangspunkt i den ene eller andre aktuelle konfliktdimensjonen. Denne har en god del også holdt fast ved da neste bølgen rullet inn.

Dermed har det oppstått stadig nye grupper av sterkt overbeviste individer spredt ut langs en lang rekke politiske akser. De dyrker hver sin forståelse av hva som er det altavgjørende politiske spørsmålet: innvandringsmotstand, innvandringsliberalitet, klimapolitikk, bompengemotstand, distriktspolitikk populisme eller noe helt annet.

Slik henger polariseringen og fragmenteringen av politikken, i alle fall i Europa sett under ett, tett sammen med lengselen etter at noen snart må klare å komme opp med et alternativ til en utvikling som skaper stadig mer frustrasjon og sinne.

 

Grønn spenning

Den foreløpig siste vendingen i europeisk politikk er grønn. Miljøpartiene gjorde det godt i Europaparlamentsvalget i mai. Aller mest slående var dette i Tyskland, der De Grønne doblet oppslutningen.

Poenget er at også den grønne bølgen, til tross for de eksistensielle spørsmålene som her er i spill, kan vise seg å bli en ny polariseringsdriver.

En del nokså inngripende og upopulære tiltak kan nemlig vise seg nødvendige om togradersmålet skal forbli noenlunde troverdig. De vil lett bli oppfattet som forsøk på å tvinge ubehagelige omstillinger ned over hodene på folk. Mange vil oppleve at det blir krevd mer av dem enn de ser seg villige til, eller i stand til, å gi.

Sannsynligvis står vi ved begynnelsen av en prosess der miljøaksen driver fragmenteringen av politikken videre.

Jeg tror derfor at vi kommer til å se økte spenninger også på dette området framover. Sannsynligvis står vi bare ved begynnelsen av en prosess der miljøaksen driver fragmenteringen av politikken videre.

Her vil vi igjen få opprør mot eliter og eksperter, utdeling av symbolske svingslag mot forvalterne av den rette lære og «godhetsposering» fra dem som har innsett hvor altavgjørende klimapolitikken er. Siv Jensen har allerede vært ute med et slikt stikk denne uka: Miljøaktivistene er vår tids formyndere, som meloner – grønne utenpå og røde inni, hevdet hun under sitt partilederforedrag ved Litteraturhuset i Oslo. De vil påføre oss alle skam for å leve livene våre slik vi vil.

 

Kamper mot vindmøller

Miljøspørsmål har tidvis også en by/land-dimensjon som legger seg på toppen av andre årsaker til økte motsetninger mellom sentrale og grisgrendte strøk, er jeg redd. Denne delevise overlappen vil kunne føre til at begge spørsmålene får enda større tyngde.

For noen uker siden hadde Aftenposten en interessant artikkel som viste hvordan ulike sosiale grupper har en svært ulik innstilling til hvilke saker som er viktige for dem. Jeg tror man bør merke seg at miljø har blitt det mest avgjørende for dem som bor i Oslo og har høy utdanning og inntekt. For andre grupper er det helt andre saker som dominerer.

Kampene om vindmølleparker kan spisse motsetningene ytterligere til. Her er raseriet allerede rødglødende en del steder.

Samtidig er FNB et byfenomen. I distriktene soper Senterpartiet med seg de fleste av dem som protesterer mot samfunnsutviklingen. Likevel er det en kjensgjerning at den velgertypen som søker mot MDG, og til en viss grad også Rødt og SV, fortrinnsvis hører hjemme i storbykommunene.

Skal jeg spå, vil jeg si at kampene om vindmølleparker er blant dem som kan spisse disse motsetningene ytterligere til. Her er raseriet allerede rødglødende en del steder. Etter hvert som vippepunktene i klimasystemet rykker nærmere, er det all grunn til å tro at presset for å bygge blir større, samtidig som reaksjonene blir sterkere hver gang lokaldemokratiet overkjøres.

 

Styringskrise?

I møte med alt dette kan en nokså fortvilende erkjennelse komme snikende. Problemen vi som samfunn skal løse framover er komplekse og kompliserte. Ofte er feltene som først og fremst berøres – fra klima- og miljøpolitikken, over energipolitikken til samferdselspolitikken – også fulle av kryssende interesser, lokale og globale, kommersielle og ideelle.

Var det noe årets utgave av Arendaluka viste, var det at de fleste av disse interessene har væpnet seg for kommende kamper med tunge rapporter og velkledde lobbyister som skal begrunne at akkurat de bør få nyte godt av subsidier, få bygge ut eller hva det nå enn er de er ute etter.

Mye står på spill for politikerne i mediespetakkelet som for alvor traff landet denne uka. Men mer står på spill for det samfunnet de skal styre.

Nettopp i en slik situasjon er det i virkeligheten styringspartienes helhetstenkning, deres evne til å balansere interesser og hensyn mot hverandre, vi har bruk for. Istedenfor får vi for tida stadig mer av det motsatte.

Det politiske landskapet i Norge forvandles foran øynene våre nå, selv om vi foreløpig er mildere rammet enn enkelte andre land. Mye står på spill for politikerne i mediespetakkelet som for alvor traff landet denne uka. Men mer står på spill for det samfunnet de skal styre. I verste fall blir det vanskeligere å gjøre noe med kildene til den frustrasjonen som fôrer alle de ulike opprørerene uten en ansvarlig og helhetlig tilnærming.

En slik negativ spiral er det siste verden trenger.