Bak ytre høyres glansbilde

Noe av det mest utfordrende med å forholde seg til ytre høyre i dag er å se forbi måten de fremstiller seg selv på. Ved første øyekast fremstår flere av dem som er knyttet til den amerikanske altright-bevegelsen og den europeiske identitærbevegelsen som relativt ufarlige, ja – nesten dannede. De kler seg pent og skriver halvt høflige, halvt nedlatende leserinnlegg i dagspressen og kulturelitens aviser.

Gjennomgående sukres anti-demokratiske og kulturrasistiske holdninger med påstanden om at man bare er bekymret for den «demografiske utviklingen», der hvite europeere gradvis blir i mindretall som følge av innvandring. Dette er kjent som teorien om «den store utskiftningen», som har en bred tilhengerskare blant både militante og ikke-militante nasjonalister i Europa og USA.

Blant teoriens tilhengere finner vi terrorister som Brenton Tarrant, Philip Manshaus og Patrick Crucius, som har stått bak flere moskeangrep og drap på personer med minoritetsbakgrunn i henholdsvis New Zealand, Norge og USA.

Gjennomgående sukres anti-demokratiske og kulturrasistiske holdninger med påstanden om at man bare er bekymret for den «demografiske utviklingen».

I demonstrasjonen «Unite the Right» i august 2017 samlet flere hundre demonstranter fra ytre høyre seg under hakekorsfaner og sørstatsflagg for å protestere mot planene om å fjerne en statue av en tidligere slaveeier i den amerikanske byen Charlottesville i delstaten Virginia. «You will not replace us!» messet de med klar referanse til de identitæres sjefsideolog Renaud Camus. Antisemittene i forsamlingen hadde sin egen vri: «Jews will not replace us!»

Som noen kanskje vil huske endte demonstrasjonen med at en kvinnelig motdemonstrant med overlegg ble kjørt ned og drept av en høyreekstremist, som i høy fart kjørte inn i folkemengden.

En annen tilhenger er den tidligere nynazisten Tore Rasmussen som driver Legatum Publishing, et forlag som forsøker å fremstå som moderate og kulturkonservative i tradisjonen til Edmund Burke. De siste par ukene har det vært blest om Rasmussen som i januar ble nektet å lansere en bok om «den store utskiftningen» på Litteraturhuset i Oslo.

Senere uttalte forlagssjef Bente Pihlstrøm i Humanist forlag seg kritisk om forlagets medlemskap av Forleggerforeningen. Hun tror medlemskapet er en strategi for å fremstå mer spiselige, og trakk frem Rasmussens bakgrunn i den nynazistiske grupperingen Vigrid og identitærbevegelsen.

I Aftenposten og andre steder har Rasmussen fått tilsvar, hvor han bagatelliserer sin fortid som «et ungdomsopprør som gikk for langt». Dette er mildt sagt en underdrivelse, som verken Aftenposten eller andre redaktørstyrte medier faktasjekker.

Vi har bare Tore Rasmussens eget ord for at han har kuttet kontakten med voldelige miljøer.

I boka Den norske skyld skriver jeg om Rasmussens belastede fortid. Han tilhørte det mest sekteriske og voldelige nynazistmiljøet på 90-tallet, og var en del av den innerste kretsen rundt dem som drepte Benjamin Hermansen i 2001. Den ene av de tre domfelte for drapet på Benjamin Hermansen i 2001, Veronica Andreassen, var tilknyttet samme gruppering som Rasmussen, Vigrid, før hun ble sammen med den andre domfelte, Ole Nicolai Kvisler, fra Blood and Honour. I politiets saksakter finnes det dokumentasjon på at Tore Johan Rasmussen, som da var i 20-årsalderen, var en god venn av de domfelte på dette tidspunktet. På drapskvelden hadde han og Kvisler telefonisk kontakt med hverandre flere ganger, og da Kvisler ble siktet og varetektsfengslet for drapet tok han seg av kamphunden til kompisen.[i]

Rasmussen jobbet på denne tiden som selger og var bosatt på Holmlia. Ifølge det antifascistiske tidsskriftet Monitor, som fulgte med på ytre høyrefløy på 1990- og 2000-tallet, skal det jevnlig ha dukket opp flygeblader for William Luther Pierces nazistiske organisasjon National Alliance på togstasjonen etter at han flyttet dit.[ii]

Det er ikke så lett å fastslå hvor ekstrem Tore Johan Rasmussen – eller «Lille Tore», som han ble kalt i miljøet – egentlig var. Han er ikke tidligere straffet, men ble i 2000 tiltalt sammen med syv andre nynazister for grov vold mot to afrikanske menn som ble angrepet med kniver og brostein, slått og sparket. Den ene av mennene ble knivstukket åtte ganger, blant annet i den ene lungen, som punkterte. Han overlevde så vidt og fikk en omfattende, kronisk posttraumatisk stresslidelse.

Under rettssaken ble Rasmussen som den eneste frikjent, men erkjente å ha vært til stede under overfallet. Selv om det strenge beviskravet ikke var oppfylt for Rasmussens vedkommende, levner rettsavgjørelsen ingen tvil: Miljøet han hadde vært en del av siden sine tidlige ungdomsår var svært farlig.[iii]

Blant Rasmussens dømte meningsfeller var for øvrig også Tommy Olsen, som i dag er leder for den norske grenen av Den nordiske motstandsbevegelsen, som marsjerte i Oslo i fjor høst. Deres erklærte mål er å gjennomføre en nasjonalsosialistisk revolusjon og avvikle demokratiet i sin nåværende form. De agiterer åpent for å henrette de folkeforræderne som fasiliterer «den store utskiftningen» og å deportere alle «rasefremmede».

De siste årene har Tore Johan Rasmussen, som i tillegg til å drive forlag også har skrevet leserinnlegg i alternativmedier som Resett og Subjekt, konsekvent beskrevet sin høyreekstreme fortid som et ungdommelig feilgrep. I et intervju med det høyreradikale nettstedet document.no påstår han at han kun var en del av det nynazistiske miljøet i 14–17-årsalderen (noe han i Aftenposten nylig opportunistisk korrigerte etter å ha fått tilsendt de utdragene fra min bok hvor hans langvarige tilknytning står omtalt).[iv]

Bak det offisielle glansbildet av intellektuelle høyreorienterte som pretenderer å gi friske, anti-woke perspektiver på identitet, innvandring og flerkultur, finnes en organisasjon som også har tiltrukket seg flere høyreekstreme skikkelser.

I nyere tid har Tore Rasmussen ikke vært en del av åpent militante miljøer. Fra midten av 2010-tallet har han vært tilknyttet den europeiske identitærbevegelsen. Men i motsetning til Aftenpostens beskrivelse – en «patriotisk, nasjonalistisk bevegelse (…) som vil bekjempe multikulturalitet og fremme en ensartet nasjonal identitet og tradisjonelle vestlige verdier» – er ikke dette en fredelig og fedrelandskjærlig gruppering.

Bak det offisielle glansbildet av intellektuelle høyreorienterte som pretenderer å gi friske, anti-woke perspektiver på identitet, innvandring og flerkultur, finnes en organisasjon som også har tiltrukket seg flere høyreekstreme skikkelser. I 2018 dokumenterte en undercoverjournalist fra Al Jazeera at franske identitære aktivister fantaserte om å begå terroraksjoner og var innblandet i voldsepisoder mot arabiske ungdommer og politiske meningsmotstandere mens de ropte rasistiske skjellsord og heilet.

Også lederen for den østerrikske identitærbevegelsen, Martin Sellner, har en fortid i nynazistbevegelsen – en tilknytning han i likhet med Rasmussen beleilig nok også omtaler som et ungdommelig og tilbakelagt kapittel.

Vi har bare Tore Rasmussens eget ord for at han har kuttet kontakten med voldelige miljøer. Om så er tilfelle, kan man selvfølgelig innvende – som han også selv gjør – at alle må få en sjanse til å gå videre. Likevel endrer dette ikke det mest sentrale poenget, som er at teorien om «den store utskiftningen» må forstås som mer enn ord og holdninger som er beskyttet av ytringsfriheten.

Teorien, og den underliggende ideologien, er grunnleggende anti-demokratisk og undertrykkende. Den har et politisk og voldelig mobiliserende potensial som det siste tiåret har tatt livet av mange uskyldige mennesker.

Selv om bare de mest ekstreme tilhengerne av teorien sier raseordet høyt er essensen i den påfallende lik fascistisk og nazistisk ideologi. Den baserer seg på idéer om forskjell og hierarki, der enkeltindividet, typisk en muslim, reduseres til å være en representant for en enhetlig folkegruppe uten indre motsetninger. Ikke-vestlige innvandrere generelt, og muslimer spesielt, truer vestlige samfunns bærekraft og er ifølge ytre høyre drevet av ett mål, å snikislamisere Vesten.

Teorien, og den underliggende ideologien, er grunnleggende anti-demokratisk og undertrykkende.

Muslimer beskrives ofte som kulturelt, moralsk og utviklingsmessig underlegne og ikke-integrerbare. Denne etnokulturelle forskjellstenkningen baner i sin tur vei for en moralsk rangering av bra og dårlig: «De andre» er ikke som «oss», og hører ikke hjemme her.  I kjernen av teorien om «den store utskiftningen» finner vi begrepet remigrasjon ­­- et begrep som tilslører det brutale faktum at dersom ytre høyre får bestemme, skal alle ikke-hvite europeere fjernes med makt og deporteres til sine såkalte opprinnelsesland.

Både pressen og Forleggerforeningen må være klar over dette når de slipper til representanter for ytre høyre til på sine arenaer. Aldri har faktasjekk av hva aktørene faktisk gjør og hvilke miljøer de er del av, ikke bare av hva de sier, vært viktigere.

På det grunnlaget må man prinsipielt ta stilling til om de opptrer på en måte som er forenlig med prinsippet om sannhetssøken som de redaktørstyrte mediene og forlagsbransjen skal la seg styre av.

Les Tore Rasmussens svar her.

Referanser

[i] Utskrift av teledata fra Ole Nicolai Kvislers mobiltelefon 26. og 27. januar 2001, beslaglagt som bevis i straffesaken om drapet på Benjamin Hermansen (dok.nr. 03, 03,12, 03). Politirapport vedrørende hund, datert 29. januar 2001 (dok.nr. 04,22). Kildene er sitert i Den norske skyld (2022), side 105 og 263

[ii] Monitor antifascistisk tidsskrift (22. april 2001). Stavanger: Knivstikkere for retten. Hentet fra http://www.vepsen.no/monitorarkiv/artikler/stavanger220401.htm

[iii] Stavanger byretts dom av 8. mai 2001 (saksnummer 00-00863 M, side 5)

[iv] Dokumentasjonen på at Tore Johan Rasmussen også i tjueårsalderen hadde tett kontakt med ledende nynazister som var dømt for grov vold og drap, er inntatt som en del av bevismaterialet i straffesaken mot de domfelte for drapet på Benjamin Hermansen. Intervjuet med Rasmussen på document.no kan leses her.

(En kortere versjon av dette innlegget er også publisert i Aftenposten, 16. februar 2023.)

Anne Bitsch’ bok Den norske skyld er gitt ut på forlaget Res Publica. Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.