Balanse og verdighet

Veldig mange av de som streiket kunne sannsynligvis ikke regne med å få mer ut av streiken enn det som allerede lå på bordet i meklingen. Rammen ble ikke endret og mange av de streikende jobbet i godt organiserte, lønnsomme bedrifter og de klarer å forhandle lokalt. Her er det bemerkelsesverdige.

På kort sikt dreiet streiken seg derfor for mange om å løfte lønningene til de kollegene med lavere lønninger og svakere forhandlingsevne. Og her bruker jeg ordet «kolleger» synonymt med «kamerater» Vi snakker nemlig om kolleger i andre bedrifter og i andre næringer. Mennesker som ikke kjenner hverandre personlig. De organiserte i industrien løftet lønningene til vektere, renholdere og butikkmedarbeidere. Det er solidaritet i praksis og en enorm demonstrasjon av hvilken styrke som ligger i samhold.

Streik er røff men ektefølt kjærlighet.

Men ikke tro at dette er veldedighet. De streikende styrker også sin egen posisjon på lang sikt. Over lang tid har prisene steget mer enn lønningene. Det har vært vanskelig å beholde lønningenes andel av veksten. Hvis det sprer seg en oppfatning av at «Det blir jo aldri streik i et mellomoppgjør», så svekker det maktbalansen mellom partene.

Streik skal være en trussel om bli påført høye kostnader, rettet med presisjon mot de som sitter på løsningen. Dersom den brukes for ofte er den ikke lenger en trussel. Men heller ikke hvis den brukes for sjelden. Hvis trusselen om streik ikke oppfattes som reell, vil arbeidsgiver gang på gang gi et litt dårligere tilbud enn de egentlig hadde kunnet strekke seg til.

Reallønnsvekst tvinger bedriftene til å organisere arbeidet på stadig mer effektive måter.

Det er litt som å be banken om bedre rente. Det beste for alle ville vært at bankene automatisk satt ned lånerenta di der den skal være. Men faktum er at for å få laveste rente må du av og til bytte bank, og dermed skape masse arbeid og kostnader både for deg selv og bankene. Hvis trusselen om å bytte bank ikke oppfattes som reell vil bankene øke marginene sine helt til de får en reaksjon. Først da beveger de seg. Det er et spørsmål om balanse.

Men streiken dreier seg også om vår evne til å skape verdier i framtida. Noen bedriftseiere har sagt at de ikke har råd til høyere lønninger. De frykter konkurs hvis medarbeiderne deres skal beholde kjøpekraften. Til det er følgende å si: Reallønnsvekst tvinger bedriftene til å organisere arbeidet på stadig mer effektive måter. Det øker produktiviteten i samfunnet og gjør oss alle rikere. Dersom bedriftseiere hadde kunnet overleve ved å senke reallønningene istedenfor ved å øke effektiviteten hadde mange valgt å gjøre det. Da hadde vi alle blitt fattigere.

Kombinasjonen av høy produktivitet og lave forskjeller er Norge nærmest alene om i verden.

Streik er røff men ektefølt kjærlighet. Det er ikke den kjærligheten arbeidsgiverne ønsker seg, men det er den de trenger.

Over tid handler dette om hvordan vi som samfunn verdsetter arbeid relativt til hvordan vi verdsetter investert kapital. Økonomiske tyngdelover favoriserer kapitaleiere og ledere. Solidaritet og samhold favoriserer arbeidsfolk. Folk skjønner dette. Når det er streik opplever fagforeningene medlemsvekst. Kombinasjonen av høy produktivitet og lave forskjeller er Norge nærmest alene om i verden. Jevnere fordeling før skatt er det det handler om. Det sikrer at de store gruppene kan forsørge seg selv og sine med egne penger. Det er et spørsmål om verdighet.

Teksten ble også publisert i Dagsavisen, 24. april 2023.