Balansekunst

I Norge er vi blitt enige om at prisstigningen bør være lav og stabil. Ikke for mye inflasjon, men heller ikke for lite, faktisk. Cirka to prosent inflasjon i året er passe, har kloke hoder funnet ut. Da er økonomien i balanse.

Det er som ei dumphuske på lekeplassen. Hvis du vil ha den i balanse må noen flytte seg. Enten lengre ut eller nærmere midten. Når vi skal flytte tyngdepunktet på økonomiens dumphuske, endrer vi renta.

Vi husker finansminister Kristin Halvorsen som ba nordmenn om å dra kredittkortet for fedrelandet under finanskrisa.

Når bedriftene går dårlig senker vi renta. Da er tanken at millioner av norske låntakere tar med seg de ekstra pengene de nå sitter igjen med hver måned og bruker dem på ting de ønsker seg. «Holder hjula i gang», som det heter. Vi husker finansminister Kristin Halvorsen som ba nordmenn om å dra kredittkortet for fedrelandet under finanskrisa.

Med lavere rente følger selvsagt også at en del av de samme menneskene tar opp mer gjeld enn de hadde fra før. Også disse pengene «settes i arbeid» og bidrar til å holde hjula i gang, enten folk kjøper seg et sted å bo, pusser opp kjøkkenet eller drar på en velfortjent ferie. Omsetningen øker, bedriftene tjener mer penger og ansetter mer folk. Folk har flyttet på seg og balansen gjenopprettes.

Så, når bedriftene går så bra at de ikke får tak i så mange folk som de ønsker å ansette og de setter opp prisene mye mer enn to prosent i året «fordi de kan» – da er det igjen norske privatpersoner med gjeld som brukes for å gjenopprette balansen.

Men pengene låntakerne tapte på at deres renteutgifter er vårt middel for å stabilisere økonomien, er selvsagt borte for alltid.

Nå settes renta opp for å «inndra kjøpekraft» som det heter. Det er økonomisk for å gjøre folk litt fattigere. Slik må lønningene brukes til alt annet enn det folk drømte om da de gikk på arbeid og tjente disse pengene. I stedet for å gå til nedbetaling av gjeld eller til en ny bil eller kanskje et nytt soverom på hytta, går pengene til å betale to–tre ganger så mye til banken i form av renter. Det kommer på toppen av at folk må betale mye mer enn før for nødvendighetsvarer som brød eller brokkoli.

---

Les også: At vi får dårligere råd er villet politikk.

---

Når prisveksten etter en stund forhåpentligvis kommer ned, kan renta reduseres igjen. Men pengene låntakerne tapte på at deres renteutgifter er vårt middel for å stabilisere økonomien, er selvsagt borte for alltid.

Nordmenn har hele 3.500 milliarder kroner i boliglån. Selv den minste renteendring betyr at enorme beløp skifter hender.

Det er et interessant fenomen at det er akkurat renta på privatpersoners lån som er vårt samfunns primære verktøy for å påvirke prisveksten på alle mulige andre varer og tjenester. Det er de som må flytte på seg når dumphuska er i ubalanse. Alltid.

Hvilke alternativer finnes til å hele tiden kreve at det er arbeidsfolk med boliglån som må ta en for laget?

Hvorfor har vi organisert samfunnet vårt sånn at det akkurat er privatpersoner med boliglån som tvinges til å ta en for laget hver gang økonomien er i ubalanse og trenger en dytt?

Her er et spørsmål til ettertanke: Hva ville vi gjort for å skape balanse i norsk økonomi dersom nordmenn flest hadde hatt ti års fastrentelån istedenfor flytende? I et slikt Norge hadde en renteendring fått svært lite umiddelbar effekt på kjøpekraften.

Hvilke alternativer finnes til å hele tiden kreve at det er arbeidsfolk med boliglån som må ta en for laget? Ja, jeg bare spør, jeg altså!

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 10. mars 2024.