Hvorfor fødes det færre barn nå?

Er det mer penger til foreldre som skal til for å øke barnefødsler i Norge?

Spørsmålet er blitt høyaktuelt etter at statsministeren trakk problemstillingen om hva som kan gjøres for å øke fertiliteten i Norge nærmere et nivå hvor vi reprodusere oss selv. Er det økt barnetrygd som skal gjøre susen? Eller er det bare utgifter med flere barn, som SSB ser ut til å mene?

Bakgrunnen for at dette har blitt ett hett tema igjen, er at den årlige fertilitetsraten er redusert til 1.6 barn per kvinne i aldersgruppen 17-39. Det har vært en nokså jevn nedgang fra 2008 etter en lang periode fra 70-tallet med relativ stabilitet. Et viktig moment er at flere land har sett det samme mønsteret. I USA og flere europeiske land, ser en samme nedgangen fra omtrent samme tidspunkt.

Hvis vi nå tenker oss at det er et reelt markert fall i den årlige fertilitetsraten, hva kan årsaken være?

Studerer en litt nøyere tallene for Norge, ser vi en nedgang for førstefødte og for kvinner med tre eller flere barn, men ingen nedgang for de som får to barn. Det er særlig blant yngre kvinner en ser reduksjonen. Generelt sett er det nedgang for kvinner under 30, men særlig stor nedgang for tenåringsmødre.

Disse detaljene er viktig når en skal diskutere implikasjoner av nedgang i fertilitet. For eksempel siden det primært er blant yngre, kan det være at vi bare har en utsettelse av fødsler og ikke en nedgang i fertilitetsraten. Å følge hele kohorter av kvinner over tid i alderen de føder barn, vil gi oss svar på dette. Det faktum at det er en sterk nedgang i tenåringsfertilitet, kan tolkes som en gladnyhet og ikke som et problem.

Hvis vi nå tenker oss at det er et reelt markert fall i den årlige fertilitetsraten, hva kan årsaken være, og hvordan kan en påvirke dette? Er det penger, familiepolitikk mer generelt, eller en annen type politikk? Jeg diskuterer her bare nedgangen i hvordan vi kan forstå den generelle fertiliteten, og tenker å komme tilbake til tenåringsfertiliteten ved en senere anledning.

Gleden ved barn og effekten av penger

Hovedtanken bak hvordan økonomer tenker på sammenhengen mellom fertilitet og penger, er avveingen foreldre gjør mellom gleden av hvert barns «kvalitet», som for eksempel er reflektert i hvor mye en investerer i barn, i forhold til et høyere antall barn som de kan bruke mindre tid og ressurser på.

Høyere inntekt gir flere barn, men en investerer mer i hvert barn.

Ideen er at dersom foreldre setter verdien av «kvaliteten» til hvert barn høyt og ønsker å bruke mye tid og ressurser på hvert barn, vil de faktisk redusere hvor mange barn de setter til verden når inntekten går opp.

Sagt med økonomens sjargong, vil substitusjonseffekten dominere inntektseffekten; selv om inntekt i seg selv fører til at en ønsker flere barn, dominerer ønsket å bruke mye ressurser på et mindre antall barna. Denne tankegangen går tilbake til nobelprisvinneren Becker, og innsikten at foreldre er interessert i bruke mer penger og tid på hvert enkelt barn får de tilgang på mer ressurser, har direkte implikasjoner for å forstå endringer i fertilitet.

Økte foreldreinntekter fører altså til en negativ sammenheng mellom inntekt og fertilitet – høyere inntekt gir flere barn, men en investerer mer i hvert barn. En kan få samme resultat på å satse mer på hvert barn om «prisen» på å investere på kvalitet går ned. For eksempel at bedre familiepolitikk, bedre offentlig helsesystem etc., vil redusere prisen på «kvalitet» i vår forstand, og føre til redusert fertilitet og til mer «investering» i et færre antall barn.

Selv om nivået på fertiliteten har vært og til dels er høyt i Norden, har ikke dette vært nok til å forhindre den nedgangen en ser i dag.

Sammenligner en fattige og rike land, eller når land går fra å være fattige til rike, er det et nokså konsekvent mønster at fattige land har høyere fertilitetsrate enn rike. Norge er også et eksempel på dette, hvor vi så at fertiliteten gikk kraftig ned fra slutten av 1800-tallet og fram til midten av 1930-tallet i en periode med industrialisering og økt inntekt. På et generelt nivå gir dette en viss støtte for Beckers teori, selv om det åpenbart kan være andre faktorer som spiller inn.

Hvorfor nedgang i fertiliteten i 2008?

Hvordan kan vi bruke denne innsikten til å forstå utviklingen i fertilitet over tid i Norge? Paradokset som har blitt trukket fram er at Norge og Norden for øvrig har hatt en ekspansiv familiepolitikk siden midten av 70-tallet, og en unik velstandsutvikling fra 50-60 tallet. Selv om nivået på fertiliteten har vært og til dels er høyt i Norden, har ikke dette vært nok til å forhindre den nedgangen en ser i dag.

Ved vårt forskningssenter i arbeidsmarked ved NHH, CELE, har vi analysert effekten på fertilitet ved flere av disse reformene – fødselspermisjon i 1977 og senere endringer, barnehagesubsidier, og tidlige reformen i utviklingen av velferdsstaten som etablering av mor-barn klinikker på 30-tallet – og vi finner ingen effekter på kvinners fertilitet.

Noe av forklaringen på en nedgang over tid i fertiliteten, tror jeg vi kan tilskrive både bedre økonomi, sterk innsats i familiepolitikken, samtidig som vi kanskje har sett en økt ønske om å øke innsatsen per barn. Det siste kan selvsagt henge nøye sammen med at utdanningsnivået i befolkningen har gått sterkt opp med påfølgende økt inntekt.

Men hvorfor fikk vi en nedgang akkurat i 2008?

Forskningen har ikke sikre svar på dette; det er krevende å studere fertilitet-utviklingen siden det er det dynamisk fenomen, men det en i alle fall kan si fra disse studiene er at det er ingen positiv effekt på fertilitet av disse reformene i familiepolitikk. Med andre kan det rett og slett bety at økt velstand og bedre familiepolitikk har gitt incentiver til å få færre barn.

Men hvorfor fikk vi en nedgang akkurat i 2008? I de fleste land, for eksempel i USA, er det omkring 2008 en ser nedgangen. Finanskrisen hadde en mindre dramatisk effekt i Norge enn i mange andre land, men noe endring i arbeidsmarkedet så en i Norge også, for eksempel i form av mindre jobbskaping. En spekulasjon kan da være at fertiliteten følger konjunkturene – dårlige tider eller forventning om dårlige tider, fører til redusert fertilitet. Denne spekulasjonen har en viss støtter i forskningslitteraturen, men er langt fra avklart.

Mange faktorer kan tenkes å påvirke fertilitetsutviklingen, og det er grunn til å tro at det er ulike effekter for ulike grupper – unge versus eldre, de som vurderer å få sitt 3. barn som kanskje krever større bolig versus de som planlegger for to eller ett barn.

Det er også grunn til å tro at det er forskjell på lange trender, som baby-boomen fra 40-tallet, versus nedgangen fra 60-tallet, i forhold til den kanskje midlertidige nedgangen vi har nå som kan være trigget av konjunkturer.