Bebreidende kapital

Og så var vi i gang igjen med den norske standardøvelsen «vi krangler om formuesskatt». Og sånn som vi elsker det. Ja, så høyt setter vi debatten at vi egentlig ikke ønsker å bli enige. Fordi den med kirurgisk presisjon markerer forskjellen på høyre og venstre i norsk politikk.

På Debatten på NRK tirsdag kveld var formuesskatten i ilden igjen. Høyreside mot venstreside. Erna Solberg og Sylvi Listhaug på den ene sida, Jan Christian Vestre og Kirsti Bergstø på den andre. Forutsigbart inntil det banale. 0-0. Status quo?

Tidsånden. Den spiser fornuft, fakta og fellesskap til frokost.

Det er bare et halvt år siden sist debatten sto på menyen. Og ett år før det igjen gikk den med samme ingredienser. Man kan føle at det går på tomgang og at det ikke er bevegelse. Men noe har likevel skjedd i den norske debatten. Motstanderne av skatten har brukt tida godt. Næringslivet og den politiske høyresiden har organisert seg, samkjørt historiene, og sammen har de mast og mast om denne skatten. Og det er ofte sånn i den moderne offentligheten, at den som roper høyest, blir hørt.

Gjennom Aksjon for norsk eierskap er det brukt 40 millioner i PR-kampen mot formuesskatten. Gründere har hatt klippekort på NRK med sine tåredryppende historier om hvor tøft det er å være gründer. Hvor hjerterå regjeringen er og næringsfiendtlig dette landet har blitt. Og ikke bare har det vært vekkelsesmøter og debattinnlegg, det er til og med blitt skrevet advarende nidviser − Don’t dome to Norway! Det ligner til forveksling en kampanje.

Noe fundamentalt er i endring.

En kampanje som lykkes. I et land der det helt utrolige har skjedd: Sympatien hos vanlige, hardtarbeidende lønnsmottakere ligger hos de rike, hos milliardærene som skatteflykter til Sveits. Som snur ryggen til. Det er jo spesielt. Og på samme måte er holdningene til formuesskatten kommet i bevegelse. Ved å gjøre de rike til offer og sende de minste − gründerne − i front. Det er ikke tilfeldig at Erna Solberg har snudd, og nå er villig til å akseptere at vi får nullskattytere i Norge.

Frithjof Jacobsen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv, oppsummerte det godt når han i omtalen av SVs «Wall of shame», full av avisutklipp med alle kapitalistene som har stukket fra skatteregninga i Norge, skriver «her bommer SV på tidsånden». Det skal være sikkert og visst.

Tidsånden. Den spiser fornuft, fakta og fellesskap til frokost. Erna Solberg snur og vil nå ha fritak i formuesskatten for det hun kaller arbeidende kapital. Et begrep eksperter rister på hodet av. All kapital jobber for dem som har. Erna vil ha skattefritak for aksjeformuer, men ikke for penger i banken. Hun skyver gamle damer foran seg, for å kunne gi samfunnets rike skattefritak for sine aksjeinvesteringer. Høyres trojanske hest hviler aldri.

Dagens Næringslivs kommentator Bård Bjerkholt foreslår derfor at Høyre bør ta frasen «Milliardærer, ikke middelklasse» som sitt nye slagord fordi partiets nye linje vil være å prioritere kapitaleiere foran vanlige folk, i kontrast til Solbergs gamle mantra «Mennesker, ikke milliarder». En gang et uttrykk for hennes samfunnssyn. Noe fundamentalt er i endring.

Det er blitt bygd en myte som en samlet norsk høyreside nå gir etter for.

Debatten virker nærmest å føres i to parallelle univers. Det føres en diskusjon uten troverdig fasit og som garantert er forvirrende for alle. Mens NRK bruker Dagens Næringsliv som ekspertkilde på skatt, får avisen kjepp av finansmiljøet: «Det er bare trist. Det som skal være en av våre viktigste næringslivsaviser har ansatt en tidligere aktiv SV-representant som finansredaktør», skriver investor Eirik Furuseth.

Regjeringen forsvarer på sin side hardnakket skattepolitikken og hevder påstandene om den næringsfiendtlige formuesskatten er feil. Den viser til at antall gründere aldri har vært høyere, at overskuddene i næringslivet er store, at investeringene i fastlandsøkonomien aldri har vært større og at det skapes veldig mange nye jobber.

Alt er altså bra, sett derfra. Aldri bedre. Og seriegründere som Geir Førre kan bevitne det og sier til Teknisk Ukeblad at Norge er et av verdens beste land for oppstartsbedrifter. Med gunstige støtteordninger, lave ingeniørlønninger, fordelaktige kronekurs og vår unike kapital − tillit og samarbeidsvilje. Likevel forteller høyresida en diametralt motsatt historie, om at det går på dunken.

Det er blitt bygd en myte som en samlet norsk høyreside nå gir etter for. Selv om formuesskattesatsen er lavere enn den var for 10 år tilbake. Selv om formuesskatten i all hovedsak betales av landets aller rikeste. Selv om bare to av 100 selskaper må ta penger ut av bedriften for å betjene skatten, ifølge en studie ved Frischsenteret.

Slik går det når de aller rikeste skal bestemme hva rike skal betale i skatt.

Alt tyder på at det er som økonomiprofessor Kalle Moene har hevdet, at Norge er et lett sted å bli rik og at vi har relativt flere rike enn de aller fleste andre land i verden. Men mye vil ha mer, og norsk høyreside går nå hånd i hånd med Donald Trump og hans våpendrager Elon Musk inn i en framtid der alle hindre mot kapitalens frie flyt skal rives ned.

Mottoet virker å være: Hvis ikke kapitalistene får fritt spillerom går det til helvete med velferdsstaten. Staten må bare holde fingrene unna hvis det skal gå bra med oss. Og dette budskapet når inn i en befolkning, over there og her hjemme, som ikke lenger ser på seg selv om lønnsmottakere, men som investorer − med nær fanatisk tro på at det bare er å bake kaka større.