En bedre deal for verdens arbeidere

I avanserte økonomier har inntekten til arbeidstakere med lav utdanning gjerne stagnert til tross for generell produktivitetsvekst. Siden 1979 har lønnsveksten til amerikanske produksjonsarbeidere økt mindre enn en tredjedel av produktivitetsveksten. Samtidig økte ulikheten og usikkerheten i arbeidsmarkedet. Og mange lokalsamfunn ble liggende etter utviklingen ellers i samfunnet fordi fabrikker stengte og arbeidsplassene ble flyttet andre steder.

Handelsliberalisering har gått hånd i hånd med undertrykkelse av arbeidstakernes rettigheter — selv i demokratiske land.

Standard økonomisk teori forutsier at arbeidstakere i utviklingsland vil være de som drar mest nytte av økt global arbeidsdeling. Men erfaringene viser at nok en gang er det bedrifter og kapital som har tjent mest på utviklingen. Adam Dean ved George Washington University har skrevet en bok, som er under utgivelse, der han viser at handelsliberalisering har gått hånd i hånd med undertrykkelse av arbeidstakernes rettigheter — selv i demokratiske land.

Arbeidsmarkedsproblemer bidrar i sin tur til mer omfattende sosiale og politiske problemer. I den banebrytende boken When Work Disappears (1996), beskriver sosiologen William Julius Wilson hvordan reduksjonen av industriarbeidsplasser (og andre «blue-collar»-jobber) har ført til at flere familier har gått i oppløsning samt til økt rusmisbruk og kriminalitet.

I senere tid har økonomene Anne Case og Angus Deaton dokumentert økte tilfeller av det de kaller «deaths of despair» blant amerikanske menn med lav utdanning. Og stadig mer forskning har knyttet framveksten av autoritær høyrepopulisme i avanserte økonomier til stadig færre gode jobber for vanlige arbeidsfolk.

Historisk er det motmakt — i form av kollektiv handling og fagorganisering — som har ført til de viktigste forbedringene for arbeidstakerne.

Som følge av den globale koronapandemien, har arbeidsmarkedsproblemer blitt gitt fornyet oppmerksomhet — og det med rette. Men hvordan kan vi sørge for at arbeidstakere ikke bare får sin rettmessige andel av verdiskapingen, men at de også har tilgang på anstendige jobber som kan bidra til meningsfulle liv?

En tilnærming er å basere seg på den opplyste egeninteressen til store selskaper. Lykkelige og  tilfredsstilte arbeidstakere er mer produktive, de vil som regel gi god kundeservice, og det er mindre sannsynlig at de vil si opp jobben. Zeynep Ton ved MIT har vist at varehandelen kan kutte kostnader og styrke lønnsomheten ved å gi gode lønninger, investere i arbeidstakerne og komme de ansattes behov i møte.

Men mange bedrifter som hevder å gjøre det rette i forhold til de ansatte er også sterke motstandere av fagforeninger; i alt for mange tilfeller er det en lønnsom bedriftsstrategi å ikke gjøre det rette ved å minimere de ansattes lønn og ikke la dem komme til orde. Historisk er det motmakt — i form av kollektiv handling og fagorganisering — som har ført til de viktigste forbedringene for arbeidstakerne.

Så en annen strategi for å hjelpe arbeidstakerne er å øke deres organisatoriske makt vis-à-vis arbeidsgiverne. President Biden har uttrykkelig støttet opp om denne tilnærmingen. Han mener årsaken til at den amerikanske middelklassen blir stadig mindre er at fagbevegelsen har fått svekket sin posisjon, og han har lovet å styrke fagbevegelsen og kollektive forhandlinger.

Mangelen på trygge middelklassejobber — som følge av globalisering og teknologisk endring — er nært forbundet med bortfallet av industriarbeidsplasser samt salgs- og kontorjobber.

I land som USA, der fagforeninger har blitt betydelig svekket, er denne strategien helt nødvendig for å rette opp i det skjeve styrkeforholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Men erfaringen i mange europeiske land, der fagorganiseringen og kollektive forhandlinger fortsatt står sterkt, antyder at dette muligens ikke er alt som skal til.

Problemet er at sterke arbeidstakerrettigheter også kan bidra til et todelt arbeidsmarked, der de som er på «innsiden» drar nytte av rettighetene, mens mange arbeidstakere med mindre erfaring sliter med å finne seg en jobb. Omfattende kollektive forhandlinger og robuste arbeidsmarksdsreguleringer har generelt kommet franske arbeidstakere til gode. Men i de avanserte økonomiene, har Frankrike en av de høyeste ledighetsratene blant unge mennesker.

En tredje strategi, som sikter mot å minimere arbeidsledighet, er å sørge for tilstrekkelig etterspørsel etter arbeidskraft gjennom ekspansiv makroøkonomisk politikk. Når finanspolitikken bidrar til høy samlet etterspørsel, vil arbeidsgivere jakte på arbeidskraft — og ikke det motsatte. Og ledigheten kan holde seg på et lavt nivå.

Forskning gjennomført av Larry Mishel og Josh Bivens ved Economic Policy Institute viser at makroøkonomiske innstrammingstiltak er en hovedårsak til at amerikanske lønninger har ligget etter produktivitetsveksten siden 1980-tallet. Biden-administrasjonens svært ekspansive respons på koronakrisen, derimot, har sørget for at amerikanske lønninger har økt samtidig med et kraftig fall i arbeidsledigheten.

Dagens narrativ vektlegger nesten utelukkende hvordan arbeidstakere bør omskoleres for å tilpasse seg ny teknologi og legger for liten vekt på hvordan innovasjon bør tilpasses arbeidstakernes ferdigheter.

Men selv om høy sysselsetting og lav ledighet kan være gunstig for arbeidstakerne, kan en slik situasjon også øke faren for inflasjon. Makroøkonomisk politikk kan heller ikke rettes inn mot arbeidstakerne med de laveste ferdighetene eller de delene av landet der det er mest behov for nye jobber.

En fjerde strategi er derfor å skifte etterspørselsstrukturen i økonomien slik at den kommer arbeidstakere med lav utdanning og regioner med lav økonomisk aktivitet spesielt til gode. Mangelen på trygge middelklassejobber — som følge av globalisering og teknologisk endring — er nært forbundet med bortfallet av industriarbeidsplasser samt salgs- og kontorjobber.

Politiske beslutningstakere må derfor satse på å skape flere jobber i midten av ferdighetsfordelingen i befolkningen for å reversere disse polariserende virkningene.

Dette innebærer å omforme eksisterende utviklingsprogram innen industri og næringsliv slik at insentiver er rettet inn mot de bedriftene som mest sannsynlig vil skape anstendige jobber på de rette stedene. Og programmene bør utformes ut fra hva disse bedriftene har behov for. Tradisjonell næringspolitikk som retter seg inn mot ferdighets- og kapitalintensiv produksjonsindustri, og som i stor grad baserer seg på skatteletter, vil ikke bidra i særlig grad til å stimulere til opprettelsen av nye jobber for de som trenger dem mest.

Politiske tiltak kan bidra til å lede automatisering og bruk av kunstig intelligens i en mer arbeidstakervennlig retning som utfyller arbeidstakernes ferdigheter framfor å erstatte dem.

Vi må også klart og tydelig vurdere hvordan ny teknologi er til hjelp eller hinder for arbeidstakerne og tenke nytt rundt nasjonal innovasjonspolitikk. Dagens narrativ vektlegger nesten utelukkende hvordan arbeidstakere bør omskoleres for å tilpasse seg ny teknologi og legger for liten vekt på hvordan innovasjon bør tilpasses arbeidstakernes ferdigheter.

Økonomer som Daron Acemoglu, Joseph E. Stiglitz og Anton Korinek har påpekt at retningen på teknologisk endring er fleksibel og avhenger av prisinsentiver, skatt og hvilke normer som råder blant innovatørene. Politiske tiltak kan bidra til å lede automatisering og bruk av kunstig intelligens i en mer arbeidstakervennlig retning som utfyller arbeidstakernes ferdigheter framfor å erstatte dem.

Min kollega ved Harvard, Stefanie Stantcheva, og jeg har diskutert noen foreløpige ideer i en rapport som vi har utarbeidet for den franske presidenten Emmanuel Macron.

Dersom man skal styrke lønnsveksten og bedre arbeidsforholdene, må man både styrke arbeidstakernes forhandlingsmakt og øke tilgangen på gode jobber. Det vil gi alle arbeidstakere en bedre deal og en rettferdig andel av framtidens velstand.

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2021.