For at funksjonshemmede skal bli riktigere og oftere representert av mediene, må de også være representert i mediene.
Det ble baluba på FNs klimatoppmøte da den israelske energiministeren ikke fikk adgang – fordi hun satt i rullestol. Hendelsen ble dekket av norske medier, men stiftelsen Stopp Diskrimineringen var svært kritisk til måten saken ble omtalt på. «Spørsmålet er jo om norske medier i det hele tatt har egne meninger om hendelsen. Oppfatter de at det er noen skandale skjedd, eller er det for dem naturlig at folk i rullestol ikke kan forvente en trinnfri adkomst?», spurte Stopp Diskrimineringens Berit Vegheim.
Mediene har et stort ansvar som de i stadig større grad har neglisjert.
En studie fra 2014 viste at personer med funksjonsnedsettelser ofte omtales som enten ofre og enkeltskjebner eller helter som mestrer noe mot alle odds. Men, som forfatterne av rapporten skriver, har ikke de fleste lyst til velge mellom å være helt eller å være offer. Utfordringen er at mediene helst vil ha et «case» – gjerne en rørende eller tragisk historie, som dermed ender med å bli en sak om enkeltskjebner, slik at den systematiske uretten mange personer med funksjonsnedsettelser opplever, ikke kommer fram.
Det hender også at mediene ikke er på saken i det hele tatt. Fritt Ords pris gikk i år til tre forfattere som skriver fra erfaringer om å leve med funksjonsnedsettelser.
I sin tale til prisvinnerne påpekte styreleder i Fritt Ord, Grete Brochmann at «[p]ersoner med nedsatt funksjonsevne sliter spesielt hardt med å bli hørt. Mediene er i liten grad interessert […]» Nærmest for å understreke dette, valgte ingen nyhetsredaksjoner å skrive om utdelingen da den fant sted i slutten av september.
Hvor ble det av pressen da prisen ble delt ut, spurte forfatter, forsker og far til en av prisvinnerne, Lars Grue: «…provoserende og trist var det at ikke en eneste redaksjon syntes det var en hendelse verdt å dekke», skrev Grue etter prisutdelingen.
Vi som jobber i media har et ekstra stort ansvar for å korrigere stereotypier og fordommer.
Den nevnte undersøkelsen fra 2014 påpeker at saker om funksjonshemmede i liten grad løftes fram i media. Forfatterne mener at dette i ytterste konsekvens kan ha betydning for levekårene for denne gruppen. Det viser at mediene har et stort ansvar som de i stadig større grad har neglisjert – mediedekningen på dette feltet gikk ned i perioden undersøkelsen tok for seg.
Vi vet at personer med funksjonsnedsettelser blir systematisk diskriminert på alle områder i samfunnet. Vi vet også at «folk flest» har mange fordommer mot denne mangfoldige gruppen mennesker som utgjør Norges – og verdens – største minoritet.
Nettopp derfor har vi som jobber i media et ekstra stort ansvar for å korrigere stereotypier og fordommer. Første steg er å være bevisst de ordene vi bruker.
I 2017 utarbeidet NRK en ordliste for funksjonsmangfold, som ble utvidet og oppdatert i år. Det er et godt initiativ fra NRK, samtidig som det sier en del at en slik ordliste i det hele tatt er nødvendig. NRKs tilgjengelighetssjef Siri Antonsen forklarer viktigheten av bevisst språkbruk slik: «Ubevisst brukes det ord og vinklinger som diskriminerer, og speiler lave forventninger til de menneskene som vi i dag kaller ‘funksjonshemmede’.» Så kan jeg jo legge til at ordlisten ble til etter forespørsel fra funksjonshemmedes egne organisasjoner.
Det er kanskje unødvendig å påpeke det paradoksale i at en kampanje for inkludering i årevis ekskluderte barn med funksjonsnedsettelser.
NRK Supers Blime-prosjekt har blitt en happening for barnehage- og skolebarn. Likevel tok det sju år før koreografien til Blime-dansen også inkluderte barn i rullestol og teksten ble oversatt til tegnspråk. Det er kanskje unødvendig å påpeke det paradoksale i at en kampanje for inkludering i årevis ekskluderte barn med funksjonsnedsettelser.
En del av svaret på hvorfor funksjonshemmede usynliggjøres i media er at de mangler i redaksjonene. For at funksjonshemmede skal bli riktigere og oftere representert av mediene, må de også være representert i mediene.
Verken journalistutdanningene eller medieredaksjonene jobber særlig aktivt med å rekruttere personer med funksjonsnedsettelser.
Alt henger sammen med alt. Færre funksjonshemmede fullfører videregående, færre tar høyere utdanning og færre er i jobb, sammenlignet med befolkningen for øvrig. Rullestolbrukere må søke dobbelt så mange jobber for å komme på intervju. De som trenger assistanse, risikerer å bli fratatt sin brukerstyrte personlige assistent i arbeidstida – slik redaktøren for den lokale og positive avisen Salangen Nyheter har erfart.
Nå er det er på tide at mediene tar en kollektiv skjerperunde.
Når vi vet at det er en sammenheng mellom representasjon av og representasjon i, sier det seg selv at alle hindrene fram mot å få en journalist med funksjonsnedsettelser gjennom utdanning og inn i redaksjonen gjør at utviklingen går langsomt.
Det er altså slik at personer med funksjonsvariasjoner fortsatt er både feilrepresentert og underrepresentert i mediebildet. Måten vi skriver om funksjonshemmede på, kan være med på å forsterke stereotypier, styrke fordommer og bidra til diskriminering.
Nå er det er på tide at mediene tar en kollektiv skjerperunde.
(Teksten ble også publisert i Dagsavisen, 15. november 2021.)
Kommentarer