Beyoğlu Blues

«Verdens historie er summen av livene til vanlige folk, verdens atomer. Det var denne vidunderlige verdenen som Ara Güler ville bevare.»

– Biskop Sahak Maşalyan i Ara Gülers begravelse 20 oktober 2018, Istanbul

For omtrent åtte år siden ble jeg bedt om å skrive et etterord til den greske oversettelsen av David Boratavs roman Murmures à Beyoglu, historien om en søvnløs londonbasert franskmann som vender tilbake til farens hjemby i et forsøk på å kurere seg selv med en slags psykologisk repatriering. Jeg bodde selv i Istanbul på den tiden og grep muligheten til å dokumentere en by som endret seg like hurtig og malstrøm-aktig som strømmene i Bosporus-sundet.

Heldigvis er Ara Gülers viktigste bidrag til historien og fotokunsten det utrolige arkivet hans fra denne nå tilbakelagte tiden.

Fra favelaer til murpussede boligblokker, fra enger til skyskrapere – byen som har en fot i to kontinenter lå åpen til millioner av nye innbyggere som trakk til den.

I dag er det uoffisielle befolkningstallet i Istanbul 22 millioner. I 2010 var det bare to broer over Bosporus-sundet, og den ene hadde ennå ikke blitt omdøpt til 15. juli Martyrbroen – nok et offer for dagens myndigheters aggressive symbolpolitikk. I dag fins det tre broer og to underjordiske tunneler. Og et hundretalls moskeer og et tusentalls skyskrapere.

Jeg kan altså bare forestille meg hvordan denne vakre, besnærende byen så ut da Ara Güler, Tyrkias mest kjente fotograf som døde 90 år gammel 17. oktober, begynte å dokumentere Istanbuls innbyggere, byens morgener og solnedganger, for framtidige generasjoner. Det var en tid da befolkningstallet var så vidt to millioner og fremdeles inkluderte store mengder jøder, armenere, grekere, assyrere, albanere, bosniere og andre minoriteter, som senere enten ble utvist, forlot byen frivillig eller har blitt fullstendig assimilert inn i den tyrkiske majoritetsbefolkningen.

Heldigvis er Ara Gülers viktigste bidrag til historien og fotokunsten det utrolige arkivet hans fra denne nå tilbakelagte tiden – en samling på minst to millioner svart-hvitt-bilder av en by som har forandret seg til det ugjenkjennelige. Arkivet inngår i dag i det nyåpnede Ara Güler-museet i Istanbuls Bomontiada – en gammel ølfabrikk som har blitt omgjort til et senter for kunst og sammenkomster.

Jeg har bodd i denne byen i hele mitt liv, og når jeg ser på bildene hans, ser jeg barndommen min.

– Ara lagret byens historie i fotografiene sine, forteller Nazan Ölçer, den tyrkiske kunstverdens førstedame og direktør av Sakıp Sabancı-museet.

– Han kjente denne byen inn og ut, han var født og oppvokst her. Han visste hvordan han skulle fange byens mest fascinerende hjørner i de mest fascinerende øyeblikkene: fiskerne, sjauerne i soloppgangen. Til forskjell fra de orientale fotografene fra 1800-tallet som søkte motiver av elendighet og fattigdom – det var Orienten for dem – satte Ara seg fore å skildre arbeidsfolk, anstendige folk, byens for lengst glemte strøk, de smale gatene, de bratte bakkene. Jeg har bodd i denne byen i hele mitt liv, og når jeg ser på bildene hans, ser jeg barndommen min, ungdommen min – en svunnen tid.

Ara Güler ble født i Beyoğlu i Istanbul, 16 august 1928. Faren hans var en armensk farmasøyt, og moren hans eide flere eiendommer i nabolaget: Ara-kafeen (oppkalt etter ham), og stamstedet til Güler de siste tiårene han levde, som ligger vis à vis den historiske skolen Galatasaray på Istiklal Caddesi. Her møter jeg den pensjonerte forretningsmannen Melih Berk, som var en nær venn av Ara de siste ti årene, morgenen før Aras begravelse.

Melih og kona er vennlige nok til å inkludere meg i den innerste sirkelen i begravelsen, der kun familie, nære venner og statlige og lokale myndigheter har adgang. Et enormt banner med et portrett av Ara skuer ned på dette avsondrete hjørnet av Beyoğlu, med ordene «Farvel mester, vi vil aldri glemme deg». En scene har blitt reist under banneret der Aras kiste, dekt av det tyrkiske flagget, tar imot hilsenene og velsignelsene fra venner og familie. Vi har en drøy halvtime til å snakke sammen før Melih må følge begravelsesprosesjonen til den armenske kirken Üç Horan, og derfra videre til kirkegården Şişli.

Jeg vurderer stadig bildene mine gjennom hans øyne.

– Han var neppe så fornøyd med at Doğuş-gruppen kjøpte hele arkivet hans, sier Melih.

– Jeg tror han følte at de kun anså bildene hans som en kilde til penger. Jeg husker da Doğuş utviklet sjøfronten i Dolmabahçe og hengte opp store kopier av bildene hans for å skjule byggeprosessen. Ara kjørte forbi en dag og så at et av bildene hadde falt ned og avslørte et glimt av Top Kapı-palasset bak veggen av fotografiene. Han ble så glad! Han syns det var så vakkert: fotografiene hans og palasset som snek seg fram. Han så alltid på verden som gjennom en kameralinse.

Güler ble rekruttert til Magnum tidlig på 1960-tallet av selveste Henri-Cartier Bresson. Han har mottatt en imponerende rekke fotografipriser i løpet av sin lange karriere, inkludert Master of Leica og Lucie-prisen. Men han hevet seg over slike ting. Da han ble gitt Presidentens Kultur- og kunstpris av Tyrkias president Abdullah Gül i 2005, bemerket han med et smil at han var allerede kjent nok; det var ikke nødvendig å få alle disse prisene.

– Han rettet deg alltid hvis du kalte ham en kunstner. Han foretrakk benevnelsen “fotojournalist”. Han var stolt av å “bare være fotograf’”, mimrer Nazan Ölçer.

– Jeg husker da vi møttes for 40-45 år siden, tidlig på 1970-tallet; vi hadde en teppeutstilling på museet, og Güler skulle fotografere teppene. Det var den første gangen han hadde fotografert tepper, og han ble rasende! ‘Jeg fotograferer mennesker!’, utbrøt han, sier Ölçer lattermildt. –

Han var så klart den beste portrettfotografen av dem alle. Men bildene av teppene ble vakre de også!

Han hadde en umettelig nysgjerrighet, han var en slags utforsker.

Krigskorrespondent, dokumentarist og Magnum-fotograf Coşkün Aral forteller Agenda Magasin:

– Jeg så Aras bilder i LIFE Magasin i Tyrkia da jeg var tenåring og bodde i en liten by sørøst i landet. Det var en drøm for meg å kunne treffe ham en dag. Senere flyttet jeg til Istanbul og jobbet som fotojournalist, og en dag i 1972 hoppet jeg på en buss, og der var han! Jeg var altfor satt ut til å si noe. Men etter hvert, da jeg ble anerkjent for å fotografere det voldelige angrepet mot arbeidere under 1. mai-protestene i 1977 i Istanbul, begynte Ara og jeg å forme et solid vennskap mellom mester og lærling. Han var en mentor, ja, nesten som en far for meg. Jeg vurderer stadig bildene mine gjennom hans øyne.

– Han hadde en umettelig nysgjerrighet, han var en slags utforsker, tillegger Nazan Ölçer.

– Han fotograferte alt han ble bedt om å fotografere på en profesjonell måte, men så oppdaget han små detaljer som ingen andre hadde fått med seg. Og det var nettopp det bildet, som han tok helt instinktivt, som gjorde ham berømt og som gjorde det han avbildet viktig. Han fanget så mange oversette detaljer …

Det var dette øye for detaljer som fikk Ara Güler til å oppdage en av de romerske perlene i Tyrkia.

Ölçer understøtter påstanden ved å referere til den eneste dokumentaren Ara Güler produserte, Kahramanin Sonu (A Hero’s End), en poetisk og urovekkende hyllest til det tyrkiske krigsskipet Yavuz Sultan Selim. Skipet hadde tidligere vært Tysklands SMS Goeben og ble overført til det osmanske sjøforsvaret i august 1914. Da krigsskipet bombarderte russiske fasiliteter i Krim, ble det dratt inn i første verdenskrig. Etter Den tyrkiske republikk ble grunnlagt i 1923, ble Yavuz flaggskipet i den tyrkiske flåten fram til skipet ble tatt ut av tjeneste i 1950 for så å bli skrotet i 1973.

Gülers dokumentar fanger med smertefulle detaljer den hjerteskjærende skrotingen av stålbeistet.

– Han ville at den filmen skulle vises overalt, mimrer Ölçer.

– Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke bevarte skipet og utstilte det som de gjorde med Aurora i Russland.

Vrakingen av Yavuz kan på mange måter tolkes som vrakingen av Tyrkias historie.

Det var dette øye for detaljer som fikk Ara Güler til å oppdage en av de romerske perlene i Tyrkia: Aphrodisias. I 1958 ble han sendt av Hayat Magasin til Aydin for å fotografere åpningen av en ny demning. Men han og sjåføren kjørte seg bort og tilbrakte natta i den avstedsliggende fjellbyen Geyre. Der fikk Güler øye på noen menn som spilte kort på hodet til en gresk søyle. Så oppdaget han at hele landsbyen var bokstavelig talt bygd på – og med – hellenistiske ruiner. De neste dagene tok han bilder av stedet, og da han kom hjem til Istanbul, sendte han dem til Architectural Review. Og resten er, som man sier, historie.

Hans personlige forhold til historien var uforutsigbar. Han nektet å brukte sin armenske identitet for å skille mellom seg selv og landsmennene sine.

– Han var ikke det enkelte kaller ‘en offentlig armener’, sier Heath Lowry, en gammel venn av Güler og gjesteprofessor ved Senter for osmansk historieforskning på Bahçeşehir Universitet.

– Altså han hadde ikke en agenda knyttet til opphavet sitt, han var ikke politisk på den måten. Han anså seg selv som en etterkommer av en flerkulturell osmansk nasjon. Hvis folk spurte ham om hvordan det var å være en minoritet i Tyrkia, ble han veldig opprørt. Han kunne si ting som: ‘vi har her lenge før tyrkerne kom’ og ‘vi har bidratt til dette landet’.

Kameraet hans, derimot, avslørte alt.

Påstanden understøttes av Güler selv, i Osman Okkans dokumentar Ara Güler: Legend of Istanbul. «Jeg har klatret til toppen av Ararat-fjellet to ganger», sier Güler og refererer til fjellet på grensen mellom Tyrkia og Armenia – symbolet på Armenias nasjonale stolthet. «Jeg plantet et tyrkisk flagg der og begynte å synge nasjonalsangen. Men før jeg kom til slutten av sangen, ble flagget tatt av vinden!» Dette kan kanskje tolkes som et treffende eksempel på skjebnens poetiske rettferdighet.

Kameraet hans, derimot, avslørte alt. Han anså seg selv som en visuell historiker, en som kunne dokumentere historie mer presist enn profesjonelle historikere. «Historikere vever inn sine egne meninger i historiene sine», sier han i dokumentaren The Eye of Istanbul fra 2015. «Jeg har ingen meninger jeg vil veve inn, det er kameraet som fanger [historien].» Da de greske og armenske minoritetene i Istanbul ble angrepet på 6-7. september 1955, med omfattende hærverk mot hjemmene og butikkene sine, var Güler på plass og dokumenterte de som stjal fra og tente på bygningene.

Men ikke uten et visst humoristisk skråblikk: «6-7. september var både en tragedie og en komedie», mimrer han i The Eye of Istanbul. «Jeg var vitne til alle butikkene som ble påtent. Så kommer det en fyr og ser en stilig frakk han har lyst på. Men det er et butikkvindu mellom han og frakken. Null problem – han plukker bare opp en stein, kaster den på vinduet, går inn i butikken, kler på seg noen jakker, den ene oppå den andre til han ser helt korpulent ut. Så går han ut av butikken med disse jakkene på og går sin vei.»

– Å, ja, han likte å tulle, smiler Melih, til tross for at vi møtes i en dyster anledning.

– Det ble tatt et bilde av ham for 3 år siden, da han var på sykehuset. Ryktene gikk over hele Istanbul om at han var død. Han spurte Fatih Aslan, som var hans sjåfør og gode venn de siste 25 årene, om å ta et bilde og legge det ut på nettet. På bildet gjør han den klassiske tulleposituren som sier ‘lurte dere’.

På onsdagsmorgenen, dagen han døde, snakket han ikke lenger.

Den siste gangen Melih så Ara var dagen før han døde. Güler hadde hatt nyresvikt de siste fire årene og måtte få dialyse fire timer om dagen, tre dager i uka. Men han ga ikke opp.

– Han var på sykehuset fordi han datt ut av senga og skar seg i panna. Blodet ville ikke stoppe på grunn av medisinene han var på. På sykehuset så de at det hadde gått koldbrann i tærne på den ene foten. Legene ville fjerne dem, men vi sa det aldri til ham. Til slutt ble det ikke nødvendig.

Gülers onkel hadde vært diabetiker og måtte skjæres i beinet. Ara forholdt seg til onkelens spesielle historie på en morsom måte: Ifølge den armenske kirken må alle kroppsdelene henge sammen hvis man skal kunne gjenoppstå når Jesus kommer tilbake. Men på grunn av noen problemer med familiegraven, måtte onkelens kropp bli stedt til hvile uten beinet, som ble gravlagt et helt annet sted. Ara pleide å tulle om dette; han sa at hunden hadde stukket av med beinet og at når Jesus kommer tilbake, måtte de ta T-banen for å hente beinet hvis onkelen skulle ha en sjans til å gjenoppstå!

– Han glemte aldri den historien. På onsdagsmorgenen, dagen han døde, snakket han ikke lenger. Men han tok stadigvekk på beinet sitt, for å forsikre seg om at det fortsatt var der. Altså, 90% av blodomløpet til hjernen hans var blokkert, men han hadde fortsatt en spøk i seg.

På sykehuset hjalp Melih og kona Güler inn i rullestolen og tok ham med på restaurant for å gi ham et avbrekk fra den innestengte lufta på rommet. Ara fikk plutselig energi og begynte å snakke.

– Vi fikk låne et kamera som han kunne more seg meg. Han begynte å ta bilder og tok ett av meg og kona mi. Det var det siste bildet han tok.

“Vi er så heldige fordi alle som bor her, arver elleve sivilisasjoner”, sier Güler om medborgerne sine i Istanbul i The Eye of Istanbul. Han sørget over at Istanbuls flerkulturelle historie var i ferd med å gå i glemmeboka. Han ville holde minnet i live. «Til sammen er vi armenske, greske, jødiske, assyriske, kaldeiske, tyrkiske, kurdiske, arabiske, albanske, georgiske, lazi, bosniske: dette er den tyrkiske mosaikken. Takk for at dere kom hit i dag», sier Biskop Sahak Maşalyan i minneordet i Üç Horan kirken. Han fortsetter deretter med det som må anses som en høyst modig tale i dagens Tyrkia:

Han var en konge – i palasser, i slummen og i kunsten.

«Var Ara Güler en religiøs mann? En utfordring for oss i dag er at vi er altfor opphengte i den andres tro. Religion har begynt å miste kjernen sin, som er å skape, ikke å forsake din menneskelige bror på søken etter Gud. Ara Güler ble døpt i denne kirken for 90 år siden og hadde et ønske om at bisettelsen hans skulle holdes i denne kirken. I løpet av barndommen besøkte han denne kirken, og med sitt skarpe blikk og sinn forsto og omfavnet han filosofien som fins her, som er kjærlighet. Så var Ara Güler religiøs? Hvis fromhet er å feire livet skapt og velsignet av Gud, så var han det, ja. Fordi han satte pris på alle livets detaljer og aspekter. Hvis å være religiøs betyr å oppdage, studere, sette pris på og hedre mennesket, så kan man hevde at han var mer religiøs enn de fleste av oss. For enkelte mennesker er det ikke nok å bare finnes. De vil fange lyset. Mesteren kunne jakte etter et bilde i timevis. Han jaktet etter lyset og skyggene. Han var en konge – i palasser, i slummen og i kunsten.»

Güle güle, Ara Güler.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid Strømmen).