Likhet, likestilling og natur

Belgia: Ordførersjåføren med rakettkastere og kalasjnikover

En ordfører med egen sjåfør som selger rakettkastere og maskingevær, og som selv spiser middag med tyrkiske høyre-ekstremister. Det politiske livet i Saint-Josse-ten-Noode, en av Brussels 19 kommuner, er litt utenom det vanlige for en nordmann.

Men i motsetning til i Molenbeek ble ikke politibetjenter bedt om å faste under ramadan.

Jeg er født og oppvokst i Norge, men i Belgia har jeg bodd mer enn en fjerdedel av livet mitt, over 11 år. Fem av disse årene bodde jeg i Saint-Josse, en liten kommune et steinkast fra Europakommisjonens hovedkvarter, med en enda fattigere befolkning enn den nå jihadist-beryktede Molenbeek. 80 prosent av befolkningen er av utenlandsk opprinnelse. I huset der jeg bodde var vi seks nasjonaliteter fordelt på seks leiligheter – Marokko, Syria, Tyrkia, Belgia, Polen og Norge. Jeg opplevde også politihelikoptre hengende over huset og gater ødelagt av opptøyer.

Konge, fotball-landslag og pommes frites er et snevert grunnlag for å skape noe nytt “vi”.

Men i Saint-Josse var det nasjonalistiske tyrkere som sto for bråket, gjerne rettet mot kurdiske naboer. Den tyrkiskfødte ordføreren ønsket å fjerne referanser til det armenske folkemordet på et minnesmerke i Brussel og var kjent for å ha et godt forhold til medlemmer i den høyre-ekstreme tyrkiske organisasjonen «De Grå Ulvene». Sjåføren hans ble dømt for salg av rakettkastere, granater og annet verktøy med liten åpenbar nytte ved motorstopp. Men i motsetning til i Molenbeek ble ikke politibetjenter bedt om å faste under ramadan. Så lenge man ikke var kurder fungerte livet stort sett etter kardemommebyloven.

Tyrkere og marokkanere i Belgia er ikke forskjellige fra tyrkere og marokkanere i andre land. Mitt inntrykk er likevel at integreringen deres i storsamfunnet er dårligere enn mange andre steder, og jeg mener det i stor grad er på grunn av det “belgiske” samfunnet. For hva skal man integrere seg i når landet for hvert valg tar et nytt skritt mot oppløsning? Etter 11 år i landet er mitt inntrykk at å prøve å bli integrert i Belgia er som å bli adoptert av et par på randen av skilsmisse. Konge, fotball-landslag og pommes frites er et snevert grunnlag for å skape noe nytt “vi”.

Det betyr at mange barn med muslimske foreldre på offentlig skole blir undervist i en wahabittisk tolkning av islam.

Belgia våger ikke engang å prøve å dyrke fram noe felles og har i stedet satt det flerkulturelle som en slags overordnet målsetning. Resultatet er bl.a. obligatorisk religions- og livssynsundervisning – i en av seks godkjente religioner eller ikke-religiøs moralundervisning. Her er det ingen krav til ped-sem eller femårig masterutdannelse for lærerne. I offentlig skole velger omkring 15 % islam (man anslår at i underkant av 10 % av befolkningen er av “muslimsk opprinnelse”). Det betyr at mange barn med muslimske foreldre på offentlig skole blir undervist i en wahabittisk tolkning av islam. Det er ikke belgisk etterretningstjeneste som har hovedansvaret for at landet er blitt et arnested for terrorister.

Belgia er skrekkeksempelet på hva som kan skje når et samfunn mangler vilje og selvtillit til å skape et nytt “vi”.

Bhutan: Nasjonal bunadsuniform

Bhutan er det motsatte. Det tar ikke lang tid å skjønne tegninga i dette landet med 700 000 innbyggere inneklemt mellom Kina og India. Etter at flyet har snirklet seg gjennom trange himalaya-daler ned til landets flyplass i Paro, er det første som møter deg på bakken en terminal bygget i den nøye definerte bhutanske arkitektoniske stilen fra 1600-tallet.

For å bygge nasjonen definerte han en omfattende “skikk og bruk” som består den dag i dag.

Det oppdager du raskt at er et krav til alle offentlige bygninger. Det andre blikkfanget fra rullebanen er en diger plakat med bilde av kongeparet i gho og kira, den nasjonale “bunaden” (ingen andre plakater konkurrerer om oppmerksomheten siden kommersiell reklame er forbudt). Vel inne i ankomsthallen skjønner du fort at gho og kira er mer som dress og slips i Norge på 1950-tallet: Et absolutt must for å bli tatt på alvor.

I dette siste uavhengige himalayiske kongedømmet bodde jeg bare i knappe to måneder, sommeren 2014. Derfor skal jeg ikke være altfor skråsikker i min analyse. Men at landet har en svært “u-belgisk” tilnærming til integrering og bygging av fellesskap, hersker det ingen tvil om.

Bhutan ble grunnlagt av en buddhistisk lama som flyktet fra Tibet tidlig på 1600-tallet. Han klarte å legge under seg omtrent det territoriet som Bhutan utgjør i dag. Han opprettet et statsapparat gjennom et nettverk av mektige “klosterfestninger” i hver dal. For å bygge nasjonen definerte han en omfattende “skikk og bruk” – om alt fra kleskode (gho for menn, kira for kvinner, med diverse varianter for å vise sosial klasse) til hvordan man skal føre seg overfor ulike personer avhengig av ens rang.

Blandede ekteskap ble premiert med statlige subsidier.

Denne etiketten, driglam namzha (direkte oversatt “regelsystem”), består den dag i dag. Deler av den er til og med blitt nedfelt i bhutansk lov som et svar på moderne integreringsutfordringer.

Dette buddhistiske sjølbergingssamfunnet levde så å si atskilt fra resten av verden i flere hundre år. Det var først Kinas invasjon av Tibet i 1951 som gjorde Bhutan til en del av verden. “Dragekongen” skjønte at landet trengte India som alliert mot den røde fare. Veier, skoler og annen infrastruktur måtte bygges opp fra så å si ingenting. Men det fantes ingen ledig arbeidskraft. Dette fattige sjølbergingssamfunnet med en gjennomsnittlig levealder på 38 år, trengte alle hender for å få gårdsdriften til å gå rundt. Løsningen ble massiv import av nepali-talende arbeidskraft fra India og Nepal. De sørlige og mest lavtliggende delene av landet fikk etter hvert et flertall nepali-talende.

Det samme skjedde i det lille nabolandet Sikkim. Det førte til at den demokratisk valgte statsministeren i 1975 ba om å bli en del av India – og det var det ikke vanskelig å be inderne om. Frykten for å bli et nytt Sikkim, førte til en bevisst politikk i Bhutan på 1980-tallet for å assimilere innvandrerne i majoritetskulturen.

Å gå med dress og slips er som joggedress i sammenlikning.

Blandede ekteskap ble premiert med statlige subsidier, opplæring i hovedstadens og kongens språk dzongkha gjort obligatorisk over hele landet, og gho og kira påbudt i alle skoler, offentlig sektor og offisielle sammenhenger. De som ikke kunne bevise at de hadde bodd i Bhutan siden 1958 (da den første statsborgerskapsloven ble innført), ble nektet statsborgerskap.

Resultatet ble borgerkrigsliknende tilstander i sør, og omkring 100 000 mennesker – omkring en femtedel av befolkningen – flyktet fra landet rundt 1990.

Bhutan møtte altså innvandring og integreringsspørsmål i all hovedsak gjennom å se seg tilbake – ikke framover. Dzongkha fortoner seg som et obligatorisk fag som er uten praktisk verdi i arbeidslivet og som folk dermed glemmer. Det kryr av gho og kira om dagen, men det er det første folk tar av seg når de kommer hjem. Gho er som en badekåpe holdt sammen av et belte så stramt at jeg fikk en følelse av hvordan 1800-tallets kjoler må ha føltes. Det hjelper heller ikke at man blir kokende varm i dem om sommeren. Å gå med dress og slips er som joggedress i sammenlikning.

På noen måter er Bhutan et Norge på steroider.

Denne innadvendte og tilbakeskuende definisjonen av kultur kan altså delvis forklares med frykt for å bli “tatt over”, men kanskje også med nasjonal stolthet. Bhutanerne er fryktelig stolte over at de aldri ble kolonialisert, de er fullstendig klar over at landet er en fredelig oase i en konfliktfylt del av verden og et eksklusivt turistmål som verdens rikeste og mest berømte gjerne besøker, og ikke minst har de opplevd en fantastisk vekst i levestandard gjennom den siste generasjonen.

Noe som lyder kjent? På noen måter er Bhutan et Norge på steroider. Fjellene enda vakrere, dalene enda dypere, den økonomiske veksten det siste tiåret enda høyere, arbeidsinnvandrerne enda flere. Og altså bunad ikke bare på nasjonaldagen. Selvsagt er et himalayisk kongedømme umulig å sammenlikne med en moderne europeisk stat. Men nettopp derfor gir det forfriskende perspektiv på hva som funker og ikke funker for å definere et nytt “vi”.

Det er ikke uvanlig at en bhutaner snakker 5-6 språk.

I hovedstaden Thimphu slo det meg hvor blandet befolkningen er i dag. Mange har én nord-bhutansk (buddhistisk) og én nepali-talende (hindu) forelder. Landet har omkring 20 språk og det er ikke uvanlig at en bhutaner snakker 5-6 språk (ett fra hver forelder, dzongkha som er nasjonalspråket, engelsk som er skolespråket, nepali og hindu som de snapper opp fra TV).

Et par hinduistiske høytidsdager er lagt til de ellers buddhistisk definerte offentlige høytidsdagene. Gho og kira er et greit grunnlag for å definere en skoleuniform, men for øvrig helt uegnet og sosialt ekskluderende for dem som ikke har råd til å holde seg med slikt.

Verst av alt var imidlertid beslutningen om å nekte en stor del av befolkningen statsborgerlige rettigheter.

Frankrike: Fra Dubois til Maciejewski til Malik

Utenfor en kirke noen få mil sør for Lille i Nord-Frankrike står et minnesmerke over alle som landsbyen har mistet i krig. I dette området ble store slag utkjempet under 1. verdenskrig.

Her bor svigerfamilien min og når vi er på besøk pleier vi å gå en runde forbi kirken med datteren vår. Rett overfor kirken er det nemlig en liten gård med mange spennende dyr.

 I motsetning til Belgia hadde Frankrike på dette tidspunktet definert et nytt “vi”.

Det som slår meg ved minnesmerket, er forskjellen på navnene mellom 1. og 2. verdenskrig. De var begge omtrent like blodige for den lille byen. I hver krig ble et førtitalls menn og kvinner drept. Men mellom krigene hadde befolkningen endret seg i et tempo som ville fått vår tids innvandring til å se ut som en liten bekk. Mens de falne i 1. verdenskrig har typiske franske etternavn som Baudoux, Dubois og Duquesne, har halvparten av de falne 25 år senere polsk-klingende navn som Kwiatkowski, Frakowski og Maciejewski. Massiv polsk innvandring var nødvendig for å holde byens kullgruver i gang.

En ting er at etternavnene endret seg. Mer slående er det kanskje at fornavnene ikke endret seg fra tidligere: Både Kwiatkowski og Maciejewski het Jean til fornavn, Frakowski het Leonard, og så videre. Ingen Piotr, ingen Marek. Det betyr ikke at de glemte alt polsk – i dag har de store supermarkedene fremdeles egne hyller med polske spesialiteter – men menneskene var kommet for å bli en del av Frankrike.

Få europeiske land har så lang tradisjon for religiøst mangfold som Frankrike.

Alt tyder på at den franske kulturelle smeltedigelen gikk for full maskin. I motsetning til Belgia hadde Frankrike på dette tidspunktet definert et nytt “vi”. I motsetning til Bhutan var det uavhengig av kulturell tradisjon. Den franske revolusjonens “frihet, likhet og brorskap” var abstrakte begreper som ble gitt et reelt innhold i den unge franske republikken fra 1870-tallet. Det handlet i bunn og grunn om å skape borgere som ville gjøre det umulig for konservative krefter å vinne støtte for monarki og enevelde, slik de hadde klart flere ganger siden Napoleon Bonaparte forvandlet revolusjonen til keiserdømme knappe hundre år tidligere.

Gjennom felles obligatorisk, offentlig skolegang og militærtjeneste for fattig og rik skulle et nytt fellesskap formes. I prosessen kom det til en voldsom konflikt med den (konservative) katolske kirken, som hadde et grep ikke bare om sjelene men også om skoleverket.

Religionen måtte skilles helt og fullt fra staten.

Få europeiske land har så lang tradisjon for religiøst mangfold som Frankrike. Landet har verdens tredje største jødiske befolkning og Europas største muslimske befolkning. Og få land i Europa har så lang tradisjon for religiøst motivert vold. Den såkalte Sankt Barthelemy-natten og de påfølgende massakrene av protestanter i 1572 sto på ingen måte tilbake for IS’ barbari i dag. Kanskje så mange som 30 000 ble drept.

Som svar på dette evige religiøse mangfoldet og konfliktene det skapte, den konservative trusselen og en kraftig innvandring fra slutten av 1800-tallet, valgte den franske republikkens radikale fedre å gjøre en dyd av nødvendighet: Religionen måtte skilles helt og fullt fra staten. Det skapte en skjellsettende konflikt, men bruddet skjedde til slutt, i 1905. Forholdet til paven var iskaldt i mange tiår. Siden har de fleste europeiske land fulgt logikken om at staten ikke skal identifiseres med noen religion, men det er ikke mange som har gjort det på en like konsekvent måte som Frankrike.

Det har bidratt til å skape en smeltedigel av en nasjon.

Mens Frankrike betrakter religion som et hvilket som helst annet kulturelt uttrykk, har de fleste andre land (som Norge) valgt å gi egenerklærte religioner en spesiell status med egne rettigheter som f.eks. politiske bevegelser ikke er forunt. I Storbritannia definerer nesten 200 000 seg religiøst som “jedi-riddere” (ja, de i Star Wars).

17 prosent av franske elever går likevel på katolske skoler med offentlig tilskudd. Jeg gikk ett år på en slik videregående skole. Det hang riktignok et kors over tavla (og det var ikke lov å leie hender i friminuttene), men det var ikke en eneste time obligatorisk religionsundervisning. De som ville kunne tilbringe én time i uka med en prest. Slik er reglene for alle skoler som mottar statsstøtte. Pengene skal ikke gå til undervisning i religion. Derimot er filosofi et av de aller viktigste fagene i siste året av videregående skole.

Frankrike klarte i lang tid å gi et reelt innhold til de abstrakte begrepene frihet, likhet og brorskap, komplettert av en offentlighet fri for religion (laïcité). Det har bidratt til å skape en smeltedigel av en nasjon der en av fire har minst én besteforelder som innvandret til landet, der den forrige presidenten (Nicolas Sarkozy) hadde tre utenlandske besteforeldre og den nåværende statsministeren (Manuel Valls) selv er en innvandrer fra Spania.

I regionvalget 13. desember fikk Nasjonal Front 42,5 prosent av stemmene her.

Tilbake i den lille byen der svigerfamilien min bor, er det største lokale supermarkedet ikke lenger en polsk, men en nordafrikansk butikk. I dag er det folk med nordafrikansk bakgrunn som flytter fra storbymaset i Lille og ut på landet. Min egen svigerfamilie er blant dem. Min svigermor kom til Frankrike med foreldrene sine fra Marokko da hun var seks år, svigerfar kom fra Marokko som student. Helt upartisk er jeg derfor ikke når jeg skal bedømme Frankrikes evne til å skape et “vi”.

Jeg tror Frankrike ikke har klart å fylle sine abstrakte idealer for “vi-et” etter hvert som arbeidsledighet har bredt om seg. Landet har vært så godt vant til at idealene fungerte for å skape en smeltedigel at myndighetene ikke har sett noe behov for å ta nye grep når innvandrernes opprinnelse har skiftet fra andre europeiske land til Nord-Afrika, når innvandringen har skiftet fra arbeidsinnvandrere til henteekteskap, og når media og fly har gjort at båndene til opprinnelseslandet blir beholdt på en helt annen måte.

Derfor fungerte smeltedigelen bedre før. I regionvalget 13. desember fikk Nasjonal Front 42,5 prosent av stemmene her.

Et nytt vi med mening

Så hva betyr det for Norge anno 2015? Sylo Taraku, rådgiver i tankesmien Agenda, påpeker at siden vår egen grunnlov var inspirert og preget av den franske revolusjonen, er verdiene frihet, likhet og brorskap gyldige for oss også. For Frankrike var dette idealer å strebe mot for en sammensatt befolkning med tradisjon for hierarki og ulikheter, mens for Norge beskriver de mer noe vi har – i alle fall hvis vi sammenlikner oss med andre land.

Derfor mener jeg at kjærlighet til natur egner seg godt som en verdi for det nye norske vi-et.

Derfor tror jeg vi kan og bør være litt modigere for å strekke oss mot noe mer. Vi bør lete etter det nye vi-et blant det vi i dag anser som det beste i våre tradisjoner. Små økonomiske forskjeller og likestilling mellom kvinne og mann kjennetegner Norge og andre nordiske land. Denne likheten i rettigheter og velstand er noe resten av verden beundrer. Vi må styrke denne likheten som uendelig mye viktigere for framtidas Norge enn all verdens olje- og gassforekomster. Den er grunnlaget for tillit, velferdsstat og integrering – selve grunnlaget for å skape et nytt vi.

Jeg vil legge til en verdi til: Vi har et helt spesielt forhold til naturen. Det handler ikke bare om søndagsturer og hytte-eskapisme. Det er til og med nedfelt i Grunnlovens paragraf 57, som gir hver steinrøys en stemme i stortingsvalg: Antall stortingsmandater for hvert fylke regnes ut ved å legge sammen innbyggertall og areal, der en kvadratkilometer teller like mye som 1,8 innbyggere.

For å fylle kjærlighet til naturen med innhold egner skigåing seg dårlig.

Vi vet også at mennesker, uavhengig av kultur, alder og kjønn, er biofile, det vil si at vi er lykkeligere i naturlige omgivelser. Vi vet samtidig at vern av klodens økosystemer og klima er en av menneskehetens største utfordringer. Derfor mener jeg at kjærlighet til natur egner seg godt som en verdi for det nye norske vi-et. (Jeg skrev først “naturvern” men følte at en verdi er tom uten at den får blodet til å bruse ørlite grann, så kan vi ikke våge å si “kjærlighet”?)

Er ikke disse verdiene uansett del av Grunnloven, skolepensum osv.? Jo, men der eksisterer de sammen med en rekke andre og til dels motstridende hensyn. For å fylles med innhold, må verdiene fungere som et slags filter i den politikkutformingen som betyr noe for folk. I dag er disse filtrene i stor grad borte. Dermed oppstår et politisk vakuum som alt for ofte blir fylt av økonomisk effektivitetsmaksimering.

Ta f.eks. skattefradraget for privat helseforsikring. Det er økonomisk effektivt, men undergraver likhet mellom fattig og rik i tilgangen på helsetjenester. Dersom slik likhet ble et mål i seg selv, slik det var i velferdsstatens yngre dager, ville vi få andre beslutninger.

Vi kan ikke si hva vi vil være om vi ikke våger å si hva vi ikke vil være.

Når våre felles verdier defineres og fylles med innhold er det samtidig viktig at de er inkluderende. De må være mulige å velge uavhengig av oppvekst og ferdigheter. For å fylle kjærlighet til naturen med innhold egner skigåing seg dårlig – piknik i det grønne eller søndagsturer er bedre.

De med litt hukommelse vil spørre om ikke dette minner om den typen diskusjoner som endte opp som kvikksand for Thorbjørn Jaglands “norske hus” eller Kjell Magne Bondeviks verdikommisjon?

På jakt etter definerende konflikter for et nytt vi

Her kommer den viktigste og vanskeligste lærdommen fra de tre utlandene jeg har bodd i, og som er så fristende å glatte over. For å lage et nytt “vi” med innhold trenger vi moralske og samtidig inkluderende meningskonflikter. Vi kan ikke si hva vi vil være om vi ikke våger å si hva vi ikke vil være. I Frankrike er det ikke greit å blande religiøse argumenter inn i politikken. I Bhutan er det ikke greit å slakte eller kjøpe kjøtt to måneder i året. Begge er moralske valg basert på landenes historie som samtidig står seg godt moralsk i dagens situasjon.

Man trenger ikke være militant ateist for å se at det er ulogisk dersom staten gir forskjellig status til dem som følger Sokrates og dem som følger Jesus bare fordi sistnevnte påberopte seg en ikke-jordisk far. Man trenger ikke være buddhist for å være enig i at det er bra å ha noen kjøttfrie perioder gjennom året.

I Norge er forbudet mot sexkjøp et liknende eksempel på et moralsk valg som var kontroversielt da det ble vedtatt men som på kort tid er blitt akseptert også av de tidligere motstanderne (til tross for at de har fått regjeringsmakt) og som har vist seg å bidra til å fylle vårt “vi” med en stadig mer felles forståelse av hvor de moralske grensene mellom menneskekropp og marked bør gå. Likevel er det (heldigvis) bare et lite mindretall av befolkningen som sexkjøpsloven har direkte virkning for.

Vi burde være mindre redde for å tråkke noen på tærne.

Vi trenger tilsvarende tydelige moralske valg som har større synlighet for folk flest. Det kan være at det ikke skal være greit å betale seg til raskere helsebehandling. Det kan være at vi ikke skal hente opp alt vi kan av olje og gass. Eller kanskje noe helt annet.

Utfordringen er at dragningen mot sentrum i det norske politiske systemet er så kraftig at fristelsen ved brede politiske forlik overvinner selv den sterkeste politiske vilje. Vi burde være mindre redde for å tråkke noen på tærne så lenge konfliktene handler om hva vi mener om moralske spørsmål og ikke om hvem vi er.

Belgia viser hva som skjer dersom vi ikke klarer å definere konflikter basert på meninger om hva som er rett og galt. Da faller vi tilbake til vår arkaiske tilbøyelighet til å definere skillelinjer på bakgrunn av hvem folk er – om de er innenfor eller utenfor klanen, stammen, hudfargen eller språket vårt. I Belgia er den viktigste konfliktlinjen basert på morsmål. Det er det vanskelig å velge selv.

Alle ser at høyreekstreme og islamske fascister trenger hverandre som fiender.

Konflikten mellom fransk- og nederlandsktalende har tatt oppmerksomheten bort fra spørsmål om sosial rettferdighet og utjevning mellom fattig og rik. Dermed har det utviklet seg et system der skattesatsen for arbeidsinntekt er høyere enn i noe annet OECD-land (med dertil hørende arbeidsledighet), mens landet er blitt et skatteparadis for de som lever av kapitalinntekter.

Alle ser at høyreekstreme og islamske fascister trenger hverandre som fiender. Deres konfliktlinjer handler nettopp om hvem folk er (i praksis, selv om en del høyreekstreme vil omfavne tidligere muslimer eller islamister vil påpeke at vestlige kan konvertere for å bli en del av deres “vi”). IS er de facto blitt en velsignelse for rike mennesker som ønsker å stoppe andre debatter – som hvordan vi kan redusere økonomiske ulikheter.

Dersom vi ønsker å skape et inkluderende vi, haster det derfor å ta igjen definisjonsmakten og gjenreise de definerende moralske meningskonfliktene. Disse konfliktene må bety noe for folks liv. Mitt forslag er en mye mer radikal kamp for økonomisk utjevning og likhet. I miljøkampen må det nære og konkrete som folk har et forhold til – f.eks. vern av bynær skog og mark – rehabiliteres som verdige miljøsaker selv om det isolert sett ikke reduserer CO₂-utslippene våre med ett eneste gram.

Det blir et vi som er immunt mot rasister og fascistiske islamister.

Til sist er det én ting vi ikke kommer forbi – selv om jeg vet jeg ikke er objektiv. Jeg er overbevist om at dersom vi i likhetens navn mener det er en uting at dine foreldres inntekt er bestemmende for din egen inntekt, må vi mene det samme om geografisk opprinnelse og religion.

Landet dine foreldre ble født i bør ikke ha mer å si for opprinnelsen til den du gifter deg med enn hva foreldrene dine tjener bør ha å si for hva du tjener. Det blir drøyt å gjøre som i Bhutan og gi folk penger for å gifte seg på tvers av språk og religion, men vi må våge å si at det er uheldig at bare 3 % av norskfødte barn av innvandrere fra Pakistan gifter seg med nordmenn uten innvandrerbakgrunn.

17. mai kan fylles med mer enn pølser, is og bunad.

Vi er på riktig vei – i SSBs spørreundersøkelse fra juli 2015 var det 17 prosent som sa de ville ha noe i mot om ens barn finner en livsledsager som var innvandrer – mot 40 prosent i 2002. Folk må få gifte seg med hvem de vil, men det nye vi-et – for ikke å snakke om velferdsstaten – blir uendelig mye sterkere om vi velger livsledsager uten å tenke på foreldrenes bakgrunn.

Det blir et vi som er immunt mot rasister og fascistiske islamister, et vi der folk av alle utseender og alle klestyper potensielt kan bli våre framtidige familiemedlemmer. Det blir et vi for framtida.

Vi må skape et meningsfullt nytt fellesskap for å bevare de beste kvalitetene ved det norske samfunnet. Heldigvis har vi gode muligheter for å finne noe mer norsk enn å kopiere Frankrikes “frihet, likhet og brorskap” eller den amerikanske troskapseden til flagget. 17. mai kan fylles med mer enn pølser, is og bunad.

(Teksten er oppdatert med presisering av noen setninger 24. mai 2016).