Leiemarkedet er den største forskjells-maskinen vi har. Og det styres av de som eier.
- To soverom. 65 kvadratmeter. Helt grei standard i førsteetasjen av en enebolig i et villastrøk i Oslo. 20.000 kroner i måneden.
- To-roms nyoppusset leilighet med ett soverom, solrik balkong, sentralt i Oslo. 37 kvadratmeter. 17.500 kroner i måneden.
- Sokkelleilighet i villastrøk på vestkanten. Kjellervinduer med begrenset lys. Eget soverom. 30 kvadratmeter. 13.000 kroner i måneden.
Dette er ekte eksempler hentet fra et kjapt søk på Finn.no. Nesten en fjerdedel av norske husholdninger bor i en leid bolig, og prisene for å leie bolig når stadig nye rekorder. Leieprisene øker faktisk mer enn inflasjonen. I snitt betaler en leietaker 34.000 kroner mer i året nå enn for tre år siden, ifølge E24.
Skal du bo i en norsk storby med en vanlig lønn, uten arv eller annen egenkapital, må du nesten være villig til å bo deg i hjel.
Leieprisene i Oslo og mange av de største byene i Norge, er så høye at selv de som ikke har råd til å eie dropper å leie. De flytter heller ut av byen. Skal du bo i en norsk storby med en vanlig lønn, uten arv eller annen egenkapital, må du nesten være villig til å bo deg i hjel. Sykepleierindeksen kan gi en pekepinn. I Oslo har en enslig sykepleier råd til 1,5 prosent av boligene. I Drammen har hen råd til 16 prosent. I Fredrikstad og Sarpsborg kan sykepleieren være med i budrunden på en tredel av alle boligene til salgs.
Les også: Min drittleilighet er også ditt boligproblem.
LOs fagarbeiderindeks viser at stadig færre arbeiderfamilier har råd til å bo der de jobber. Og når leieprisene blir så høye at de også presser alle som ikke er studenter eller unge arbeidstakere som bor i dyre kollektiv ut av byen, er svaret enkelt: Vi får et todelt leie- og eiemarked i de største byene. Det blir Forskjells-Norge på speed. De som tar vare på byens innbyggere har ikke råd til å bo der selv. Og når de går til valg, stemmer de på politikere som ikke får gjort noe med problemet. Du stemmer der du bor. Ikke der du jobber.
Ordføreren i Ski kan gjøre lite med boligpolitikken i hovedstaten.
Satt på spissen: Lisa, som jobber i hjemmesykepleien og pleier rike, syke, svake Per på Bygdøy, er nødt til å jobbe 80 prosent for rekke å hente i barnehagen. Lisa pendler fra Ski fordi hun vil ha en gressflekk og eget soverom til de to barna sine. Hun har ikke mulighet til å flekse på jobb. Ikke kan arbeidsoppgavene hennes løses fra hjemmekontor heller. Det er vanskelig å stelle pasienter over teams. Når hun blir frustrert over boligpolitikken som føres i arbeidskommunen sin, kan hun ikke uttrykke sin frustrasjon når hun skal avgi sin stemme. For ordføreren i Ski kan gjøre lite med boligpolitikken i hovedstaten.
Rike Per som bor på Bygdøy kan derimot nyte godt av en boligpolitikk som gjør at han kan leie ut sokkelleiligheten i villaen til en ukependler som betaler 15.000 kroner i måneden. Og det får Per skattefritt. Han bruker nemlig mesteparten av boligen selv.
Han synes dette er en god ordning, og tenker ikke på Lisa når han går til valgurnene i Oslo, så klart. Derfor synes han det er supert at det ikke bygges boliger på golfbanen, at det ikke bygges boliger i Nordmarka og at riksantikvaren bør bevare de gamle bygningene til Ullevål sykehus og NRK. Det er jo så fint og flott. Han tenker ikke på at dette kan være områder hvor det kan bygges leiligheter som bidrar til å lette etterspørselen i boligmarkedet. Det er han ikke tjent med uansett. Da vil han trolig miste et par tusen i leieinntekter.
Når rentene stiger, skjelver boligeiere i buksene, men vi har lett for å glemme at det er de som leier som rammes hardest.
Leiemarkedet i de største byene er brennhett. Ironisk nok skyldes det blant annet at mange har valgt å selge utleieboligen sin i dyrtiden. Det som har vært et investering kan bli et pengesluk for mange. Det lønner seg ikke lenger å drive utleieboliger i hovedstaten, ifølge mange investorer. I slutten av januar meldte Finansavisen at barna til Trond Mohn – Louise Mohn og Christine Mohn Furre – skulle selge minst 200 av totalt 400 utleieboliger i Oslo. Det ekstreme skattetrykket på utleie av boliger, gjør at de taper nesten 30 millioner i året, forklarer megler til Finansavisen.
Les også: Oss boligadel imellom.
For eiendomsbaroner med mindre portefølje kan det være en hypotese at rentekostnader på sekundærbolig blir for høye å bære. Renter på lån til sekundærbolig er som oftest høyere enn renter på lån til en bolig som du bor i selv. At de med mest får det litt trangere og omdisponerer midlene sine for å møte dyrtiden, rammer de med slankest lommebok. Når rentene stiger, skjelver boligeiere i buksene, men vi har lett for å glemme at det er de som leier som rammes hardest.
Varsler boligkollaps, melder riksmediene når renta stiger. Men for hvem? Leiemarkedet har allerede kollapset. Det er boligbobla de færreste snakker om.
Teksten ble først publisert i Dagsavisen 20. februar 2024.
Kommentarer