En detaljstudie av kaos

Les John Boltons bok om du vil lære hvordan man lager pølser. Bare husk at disse pølsene er tvers gjennom råtne.

I Donald Trumps USA får det berømte sitatet «Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn», en helt ny betydning. For skal vi tro tidligere sikkerhetsrådgiver John Bolton i den nye og mye omtalte boken The Room Where it Happened, så lager Donald Trump pølser med ingrediensene spontanitet, kunnskapsløshet og egoisme. 

Bolton er ikke nødvendigvis uenig i pølsetypen Trump ender opp med å lage, for Bolton er langt på vei enig i mye, for eksempel at Iran og Kina er to av USAs hovedfiender. Han deler også presidentens forakt for pressen og flernasjonale organisasjoner, og matcher hans misnøye med Barack Obama. Bolton er primært uenig i metoden som brukes til å lage pølsa, men trodde at han kunne endre dette.

I en interessant passasje forklarer Bolton at han tok jobben i Det hvite hus motivert av patriotisme og troen på at han kunne forme presidenten. Men som så mange andre konservative republikanere som har solgt sjelen sin til Trump i søken etter makt, så lærte Bolton til slutt at dette ikke var mulig – uansett hvor hardt han forsøkte i sine 520 dager som nasjonal sikkerhetsrådgiver.

The Room Where it Happened er et detaljert memoarbok skrevet av en mann som mener han har gitt et verdifullt bidrag til USAs historie.

Pompøst karakterselvmord

The Room Where it Happened er et detaljert memoarbok skrevet av en mann som mener han har gitt et verdifullt bidrag til USAs historie. Innimellom sitatene på latin, er boken full av referanser til Boltons langvarige forhold til alle ekspertene og verdenslederne, samt rosende sitater og komplementer fra alle fra Henry Kissinger til Mike Pence om jobben han gjorde som nasjonal sikkerhetsrådgiveren. Skal vi tro Bolton, ville egentlig Trump gi han jobbens om utenriksminister, men fryktet at den kontroversielle tidligere FN-ambassadøren ikke ville bli godkjent i Senatet.

Boka er nokså pompøs, og er et effektivt karakterselvmord for de få som fortsatt har et godt inntrykk av forfatteren.

Hvis man klarer å overse dette og samtidig er en litt nerdete statsviter, er beretningen imidlertid interessant lesing. Man plukker opp småting som at The Situation Room, der presidenter og staben håndterer kriser, nå kalles Whizzer av den yngre generasjonen. At etterretningsbriefinger stort sett er bortkastet fordi Trump snakker uavbrutt. Man lærer mer om Dunford-Gerasimov-kanalen, et tilsynelatende vennskapelig bånd mellom to av USAs høyst-rangerte forsvarsfolk. Den er interessant for alle som liker beretninger ned til minuttet om hvordan livet i Det hvite hus utarter seg.

Ingenting er nemlig uteglemt i Boltons bok, være seg feiloversettelser i et privat møte med Putin eller antrekkene som ble brukt under audiens med Dronning Elizabeth. Pølsemakeriet blir nøye beskrevet fra innsiden av maktens korridorer, og man kommer tett på alt i fra statsledere som Trudeau til Putin. Men hvis man som leser forventer en oppfølger til den forrykende og tabloide beretningen i Michael Wolffs Fire and Fury (2018), vil man bli skuffet. Etter å ha rundet hundre sider i en bok der sidetallet er 576, har man knapt kommet inn i uke én av Boltons jobb i Det hvite hus.

I Boltons øyne er Nikki Haley, en fremtidige presidentkandidat, inkompetent – og det er med avsmak han nevner at hun var en rivaliserende kandidat til jobben som utenriksminister.

I strupen på Haley

Likevel har Bolton funnet rom til noe av palassintrigene vi har blitt så vant til å høre om i Trumps administrasjon. Kort fortalt kan man oppsummere at tidligere utenriksminister Rex Tillerson og til dels tidligere forsvarsminister James Mattis står på Boltons shit-list. Han sparer riktignok det meste av skytset til tidligere FN-ambassadør Nikki Haley. I Boltons øyne er Nikki Haley, en fremtidige presidentkandidat, inkompetent – og det er med avsmak han nevner at hun var en rivaliserende kandidat til jobben som utenriksminister. På et punkt siterer Bolton Mike Pompeo i å kalle Haley «lett som en fjær».

Ifølge forfatteren Haley foretrekker å tale utenfor FN uten andre land tilstede på podiet fordi hun ikke ønsker å dele rampelyset. Ifølge Bolton argumenterte hun mot krigshandlinger fordi mannen kunne bli sendt inn i konflikt, og en gang dreit Haley på draget med å forsnakke seg på TV og avsløre mulige sanksjoner mot Russland. På ja-lista til Bolton finner vi menn som utenriksminister Mike Pompeo, hans forgjenger H.R. McMaster og ikke minst visepresident Mike Pence.

De fleste store «godbitene» hadde forlaget lekket lenge før publiseringen: Trumps anmodning til Kinas president Xi Jinping om bistand til å få gjenvalg; trusselen om å trekke USA ut av NATO; Trumps tro på at Finland tilhørte Russland og manglende kunnskap om at britene har atomvåpen; og ikke minst presidentens smisking med verdens fremste diktatorer.

Vi vet at Bolton visste alt om Trumps svakheter før han tok jobben i Det hvite hus.

Intet nytt under solen

Etter snart fire år med Trump er ingenting av dette sjokkerende, egentlig. Vi vet at Trump gjerne flørter med diktatorer. Vi vet at han sjelden leser bøker, eller leser, punktum. Vi vet om hans forakt for avtaler der USA ikke har en høy «return on investment» i form av dollars. Vi vet at Bolton visste alt om Trumps svakheter før han tok jobben i Det hvite hus.

Midt i boken sitter jeg igjen med følelsen av at Bolton vil at vi skal glemme dette poenget. At han skriver så langt og detaljert for at folk skal glemme at den nasjonale sikkerhetsrådgiveren gikk med vilje og viten inn i dette kaoset, under ledelse av en mann som ikke er kvalifisert eller egnet til jobben.

John Bolton anser åpenbart seg selv som en del av historien, men jeg er usikker på om han helt forstår hvilken rolle han vil bli tildelt i ettertiden.

Mest av alt vil nok Bolton at leseren skal glemme at han selv hadde en åpenbar mulighet til å fortelle Kongressen om disse tankene uten å få betalt for det. En mulighet Bolton frasa seg helt frivillig, som ifølge boken handlet om at demokratene ikke hadde bygget en effektiv nok riksrettssak. Dette er selvfølgelig sprøyt, for uansett hvor dårlig sak demokratene hadde, så ville den ikke blitt verre av at Bolton fortalte sannheten i en riksrettshøring.

John Bolton anser åpenbart seg selv som en del av historien, men jeg er usikker på om han helt forstår hvilken rolle han vil bli tildelt i ettertiden. Jeg tror ikke det blir rollen som en prinsipiell republikaner som forsøkte å begrense en umoden og diktatorlignende skikkelse. John Bolton vil bli sett på som enda en republikaner, som overfor seg selv og sine likesinnede, rettferdiggjorde å jobbe for Trump til tross for at det gikk mot ens eget verdisett. Før han valgte å tjene penger på sin historie, heller enn å gjøre opp for seg i Kongressen. Slike har verden lite bruk for, og heldigvis har Trump snart brukt opp alle.

Skal du lese Boltons bok er det nesten som at jeg anbefaler deg å finne en av de mange piratversjonene som har sirkulert på nettet de siste dagene. Det holder at jeg har betalt for boken.