Bør Rammstein bannlyses?

BERLIN: Siden slutten av mai har en #metoo-skandale rystet Tyskland og blitt behørig dekket av tyske medier. Flere kvinner har beskyldt Till Lindemann, den røslige, lærkledde, 60 år gamle vokalisten i tungrockbandet Rammstein, for ulike former for seksuelt misbruk.

Det har blitt relativt vanlig for kritikere å fordømme Pablo Picassos malerier fordi han behandlet kvinnene i sitt liv så dårlig.

Shelby Lynn, en irsk kvinne som er fan av bandet, hevder at hun ble dopet ned bak scenen og «gjort klar» for sex. Andre har fortalt om uønskede seksuelle møter, der de har vært for redde til å si nei. Det har vært snakk om en beryktet «rad null» nær scenen under bandets konserter, der unge kvinner, deriblant Lynn, angivelig ble rekruttert for å tilfredsstille Lindemann etter showet.

Hvor mye av dette som er sant blir etterforsket av statsadvokaten i Berlin. Lindemanns tidligere kone uttalte at hennes eksmann alltid var vennlig mot kvinner. Og Lynn har senere gjentatt at Lindemann ikke rørte henne.

Uansett hva som måtte være sant i denne saken, bidrar den til å aktualisere et spørsmål som har blitt mye diskutert de siste årene, spesielt i USA, men også stadig mer i Europa: Bør vi vurdere kunst ut fra den private oppførselen til kunstneren?

Provokasjon og seksuell vold spiller en sentral rolle i Rammsteins opptredener.

Det har blitt relativt vanlig for kritikere å fordømme Pablo Picassos malerier fordi han behandlet kvinnene i sitt liv så dårlig. En kjent filmkritiker har uttalt at han ikke lenger kan se Woody Allens filmer på samme måte etter at regissøren ble beskyldt, uten bevis, for å ha misbrukt sin syv år gamle adoptivdatter. Roman Polanskis filmer blir ikke lenger distribuert i USA fordi han dopet ned og voldtok en 13 år gammel jente i 1977.

Picasso malte sterke portretter av noen av de kvinnene han angivelig mishandlet. I en av Woody Allens filmer møter vi på en middelaldrende mann, spilt av Allen selv, som forelsker seg i en tenåringsjente.

Selv om begjær etter en 17-åring neppe er det samme som overgrep mot et syv år gammelt barn, blir dette ofte brukt som bevis på at beskyldningene mot Allen må være sanne. Ingen av Polanskis filmer har noen tilknytning til den kriminelle handlingen han begikk i det virkelige liv.

Når det gjelder Lindemann og hans band, er saken mer komplisert. Provokasjon og seksuell vold spiller en sentral rolle i Rammsteins opptredener så vel som i Lindemanns poesi.

En sang med tittelen “Pussy” forherliger røff sex.

Etterkrigstidens tyskere har virkelig gjort alt de kan for å ta avstand fra et image av tyskere som «teutonske» krigere, uniformerte sadister og forsamlinger av ekstremister i kollektiv ekstase. Alt som kunne minne om Tysklands brutale fortid ble tabu i den fredelige, siviliserte og demokratiske republikken. Rammsteins rockeopprør er en teatralsk nedriving av noen av disse tabuene som oppsto i kjølvannet av Det tredje riket.

I Rammsteins videoer og scenekunst finner du nordiske krigere, konsentrasjonsleirer (og overgrepene som fant sted der), seksuell tortur og hardporno. De henter inspirasjon fra Albert Speers naziopptog og Leni Riefenstahls propagandafilmer. En sang med tittelen “Pussy” forherliger røff sex.

Vi finner referanse til begrepet overmenneske (Übermenschen) i en sang kalt Deutschland. Og Lindemann har skrevet et dikt om å ha sex med en neddopet kvinne mens hun sover.

Hele poenget var jo nettopp å spille på Tysklands mørke fortid.

Man kan hevde at å gi uttrykk for mørke menneskelige impulser er en del av den kunstneriske utfoldelsen (og noen former for sport). Det er tryggere å utagere disse impulsene på scenen, eller på et fotballstadion, enn i politikk, for ikke å snakke om i krig.

Det er klare elementer av ironi i Rammsteins teatralske fremføringer: Det tredje riket som øredøvende opera – ikke så mye for å feire fortidens demoner, men heller for å fordrive dem. Noe av dette er svært smakløst (gjenskapte konsentrasjonsleirscener i en musikkvideo). Men publikum over hele verden lar seg henrive av Rammsteins teatralske fremstilling av tysk skyldfølelse: “Deutschland – my heart in flames / Want to love you and damn you!”

Rammstein har blitt kritisert før også. Men det skandaleomsuste, fandenivoldske imaget bidro bare til å øke populariteten. Hele poenget var jo nettopp å spille på Tysklands mørke fortid.

Og enkelte tror rettssaken vil føre til at bandet blir oppløst.

Bør beskyldningene rettet mot Lindemann endre vårt syn på dette bandet? Bør musikken hans bannlyses på grunn av hans angivelige dårlige oppførsel? En nylig avholdt meningsmåling i Tyskland viser at 45 % av de som ble spurt mener at den bør det. Og 23 % mener at den absolutt ikke bør det. Samtidig kjøpte 240 000 mennesker billetter til konsertene som ble avholdt i München i juni.

Selv før rettssaken har startet, har beskyldningene fått andre følger. Forlaget til Lindemann, Kiepenheuer & Witsch, har fjernet ham fra listen sin, selv om forlaget ikke hadde noe imot å publisere hans mest beryktede dikt Wenn du schläfst («Når du sover») for tre år siden. Sinte demonstranter har knust vinduene til Rammsteins kontor i Berlin. Og enkelte tror rettssaken vil føre til at bandet blir oppløst.

Det tar seg ikke så godt ut at gruppen umiddelbart sparket kvinnen som angivelig rekrutterte jenter til «rad null», samtidig som bandmedlemmene nekter å ha noe som helst kjennskap til misbruk og trakassering på festene som fant sted etter konsertene. «Rad null» er borte, og det har ikke vært noen fester etter de siste konsertene til Rammstein.

Jeg har det neppe travelt med å gå på en Rammstein-konsert.

Det er mange gode grunner til å beklage Rammsteins opptreden. Og det er mange gode grunner til at tyske tabuer etter andre verdenskrig ikke bør rives ned uten at man tenker seg nøye om, selv om det kun skjer gjennom teatralsk tungrock. Kanskje Kiepenheuer & Witsch burde ha tenkt seg om før de publiserte et dikt om voldtektsfantasier. Men vi står fortsatt igjen med spørsmålet om kunsten bør bannlyses som følge av atferden til kunstneren. Og her er det rom for tvil.

Hvis det viser seg at beskyldningene mot Lindemann er sanne, bør han ta sin straff. Men det er ingen grunn til at folk bør slutte å høre på musikken hans. Man kan kritisere Rammsteins teatralske opptreden.

Jeg har det neppe travelt med å gå på en Rammstein-konsert. Men mye av det som ikke bør være lov i det virkelig liv, bør være lov i kunsten. Jeg er ikke sikker på at forbud mot fantasier er den beste måten å beskytte samfunnet mot handlingene til visse folk med mørke fantasier.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org