Hva bør valgkampen handle om?

11. september er valgdagen, som på mange måter er den største demokratifesten vi har i Norge. Siden det er kommune- og fylkestingsvalg i år, er det mange tusen folkevalgte som står på lister, altså langt flere enn de 169 som skal velges i 2025, for å avgjøre sammensetningen av Stortinget.

Norge har bak seg åtte overveldende rødgrønne år i lokal og regionalpolitikken. Ulike koalisjoner av partiene på sentrum-venstre har styrt alle de sentrale byene og regionene. Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand har alle byrådsleder eller ordfører fra Arbeiderpartiet. Det samme gjelder Fredrikstad, Sarpsborg, Drammen, Porsgrunn, Skien, Ålesund, Haugesund, Bodø, Arendal og den lange rekker av mellomstore byer.

Lokalpolitisk har det i det stille foregått et temmelig stort maktskifte, og høyresiden sitter uten styringserfaring de fleste steder.

Det er, for å si det grovt, to store styringspartier i lokalpolitikken, det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som har henholdsvis 144 og 132 ordførere. Oslo er i en særstilling, på grunn av sin størrelse, og siden Senterpartiet sannsynligvis ikke spiller den avgjørende rollen.

Høyre og Frp er stort sett utradert som styringspartier i kommuner og fylker. De har beholdt makten i de blåeste områdene, som Asker, Bærum, Molde og Sandefjord. Men lokalpolitisk har det i det stille foregått et temmelig stort maktskifte, og høyresiden sitter uten styringserfaring de fleste steder.

Man kan spørre seg om det overveldende rødgrønne flertallet som har styrt det lokalpolitiske Norge de siste årene gjør at de reelle konfliktlinjene forsvinner. Mange har kommentert at Høyre det siste året har tjent godt på å «sitte stille i båten» og snakke minst mulig om egne politiske posisjoner, i en tid hvor mange har fått mindre å rutte med på grunn av globale brottsjøer av energikrise, inflasjon og krig.

Vil journalister og politikere klare å få frem hva lokal og fylkestingsvalget først og fremst handler om? Det gjenstår å se.

Hvorfor er de skolepolitiske veiskillene stort sett ganske like, og sørgelig gammeldagse?

En kommune eller et fylke driver med svært mye forskjellig. Fra vann og avløp, til vaksinestasjoner, fra flerbrukshaller til fylkesveier. Men de tre store er som alltid skole, helse og omsorg. Det er de tre som påvirker livene våre mest direkte.

Hovedkonfliktene vil være, som alltid: Skal vi ha flere og mer private aktører til å drive velferd? Hvor mye skal fellesskapet ta seg av, og hvor mye skal være opp til den enkeltes lommebok? Men det er mange nyanser her, jeg håper de neste 16 ukene vil få frem.

Vi står for eksempel på mange måter i et veiskille i skolepolitikken, mens kunstig intelligens og digitalisering skyller inn over oss. Hvorfor er de skolepolitiske veiskillene stort sett ganske like, og sørgelig gammeldagse?

Hvorfor har høyresiden varslet forsøk med karakterer i barneskolen og til og med en egen bacheloroppgave i ungdomsskolen? Er det riktig medisin i møte med AI?

Jeg har nettopp hatt tre barn gjennom barneskolen, og har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at seksårsreformen var en dårlig idé. Ikke for alle, men for mange. Mange unger begynner for tidlig på skolen. Hvorfor har Høyre tatt til orde for å gjøre barna voksne ennå ett år tidligere, gjennom å droppe 7-klasse på barneskole og lage fireårlig ungdomsskole? Hva er venstresidens svar på dette?

Hvordan ser Norge ut i 2030 hvis offentlige bygg er solgt, sykehjem privatisert og skolene mer karakterstyrt?

(Spoiler: Jeg vil ha politikere på begge sider av streken som hjelper å løse det kollektive problemet at skjermbruken er totalt ute av kontroll i våre små barnesinn, og skaper en skole hvor hodet og hender kan ha det bra, ikke politikere som er mest opptatt av mer karakterer, måling og det forferdelige ordet «læringstrykk»).

Hvorfor prioriterer høyresiden å ta oss tilbake til karakterbasert opptak i de 420 videregående skolene i Norge? Hva betyr det for elevers reisevei? For integrering? Og hvordan vil partiene på sentrum-venstre møte dette?

Vi har snakket om at vi blir flere eldre i dette landet så lenge jeg kan huske. Så lenge at jeg begynner å bli litt lei av politikere som sier «det er en bra ting at mange blir eldre» − selv om det er helt sant. I 2030 vil det være flere over 65 enn under 19 i landet vårt. Aller flest i de små kommunene. Lokalvalg er eldreomsorgsvalg. Hvordan skal eldreomsorgen som møter de svære etterkrigskullene se ut? Bør den drives av private eller det offentlige?

I min hjemby Bergen vil Høyre innføre forbud mot at kommunen skal drive nye sykehjem. Det er friskt. Hvor mange kommersielle konsern skal overta velferd og eldreomsorg hvis høyresiden tar over til høsten? Vi vet at det kommer en stor mangel på folk som kan jobbe i denne delen av arbeidslivet. Og vi vet at 80 prosent av kostnadene i eldreomsorgen kommer fra lønn og pensjon for de ansatte. Vil flinke folk ønske å jobbe med eldreomsorg hvis lønnen og pensjonen blir dårligere? Hva betyr det for livskvaliteten til våre eldre?

Hva er venstresidens visjon for det lokale og nære Norge?

Hvis man ser på de alternative budsjettene til opposisjonen i de store byene er det lagt inn store kutt i utgifter gjennom salg av skolebygg, og privatisering av velferd.

Det lønner seg på kort sikt, men lønner det seg på lang sikt? Hvordan ser Norge ut i 2030 hvis offentlige bygg er solgt, sykehjem privatisert og skolene mer karakterstyrt? Hva er venstresidens visjon for det lokale og nære Norge?

Vi har bak oss et vanvittig dramatisk år, med krig, inflasjon og energikrise. Men nå bør mer handle om det vi faktisk skal velge.

Valgkampen er lokal, og bør handle om det lokale.

 

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 22. mai 2023.