Brexit, ideologi og tvangstrøyer

Jeg bor i Sør-England, så for meg er lørdager ensbetydende med spaserturer langs stranda, cappuccinoer på morgenkvisten og en rykende fersk utgave av avisa The Guardian.

Jeg har lest The Guardians lørdagsbilag med litteraturanmeldelser og kommentarer så lenge jeg kan huske, men nå når Sør-England har vist seg å være Brexits harde kjerne, har jeg begynt å vise den fram med stolthet, som en litt barnslig og åpenlys trass mot alle de Brexit-stemmende, Daily Telegraph- / Daily Mail- / The Sun-leserne rundt meg.

Resonnering skjer ikke i et vakuum, det kan ikke anses som uavhengig av erfaring.

På side fire av denne lørdagens utgave, ble jeg oppmerksom på en kort kommentar med tittelen «Teleological». En gang i tiden var jeg en – tilbaketrukket – doktorgradsstipendiat i filosofi, så slike ord fyrer fortsatt liv i noen nesten-døde synapser hos meg. I kommentaren anklaget den faste bidragsyteren Steven Poole utenriksminister Boris Johnson for å finne nok en kreativ [sic] måte å fornærme EU på i sin relativt ferske og mye omdiskuterte Brexit-tale.

Her langer Boris ut mot unionen og beskylder den for å være en «teleologisk» konstruksjon, en struktur hvis endelige mål er total politisk enhet.

Oakeshott og ideologien

Boris Johnson er et symbol på britisk overklasse i en tid med voksende ulikheter, og en uforutsigbar og brautende Brexit-tilhenger – og dermed også en av The Guardians mest populære målskiver. Denne lørdagens stikk fra Steven Poole understeker det åpenbare faktum at alt som er skapt av mennesker, alt fra hus til samfunnsinstitusjoner, per definisjon er teleologisk – med andre ord at det har en definert hensikt, et definert mål.

Uttalelsen fra Boris har også et mål, som Poole småfrekt hevder er å «forføre befolkningen med sin pseudo-innsikt», med den hensikt å «opphøye seg selv».

Dette kan man kanskje bare avfeie som «gode gamle Boris», men det fins britiske konservative som vil bli beroliget av utsagnet hans.

På 1950- og 1960-tallet – i kjølvannet av en katastrofal verdenskrig utløst av fascistiske og nasjonalsosialistiske krefter, og midt i en kald krig der amerikansk kapitalisme målte krefter med sovjetisk kommunisme – hadde en britisk filosof ved navn Michael Oakeshott sine glansdager.

På den tida var Oakeshott leder for Institutt for statsvitenskap ved London School of Economics, var en kjent gjest på BBC og skrev regelmessige kommentarer i politiske tidsskrifter. Han argumenterte for en form for politikk som angrep teleologiske konstruksjoner, både på venstre- og høyresida: Hans kamp var mot ideologi per se som et middel for å anslå grensene for politisk regjering.

Oakeshotts politiske filosofi var tuftet på en granskning av politiske praksisers historie og utvikling.

Den moderne europeiske staten, skrev Oakeshott, var en blanding av to former for menneskelig assosiasjon: societas (en frivillig assosiasjon uten felles mål, der autoriteten ligger i muligheten til å håndheve lovens makt) og universitas (et prosjekt definert og motivert ut i fra et endelig mål: fellesskapets beste).

Bærebjelken i ideologiene var ideen om at menneskets fornuft kan brukes som et nøytralt instrument.

Oakeshott var overbevist om at alle politiske alternativer på 1900-tallet – om det så var venstre- eller høyresida, deontologi eller utilitarianisme – hadde en destruktivt overdrevet vektlegging av en av disse, nemlig universitas, der den teleologiske forpliktelsen til felleskapets beste favoriserer politisk ideologi over at politiske beslutninger tas ut ifra den enkelte sak, og basert på erfaring og tradisjon.

Politiske ideologier, hevdet han, tok livet av tradisjonell politikk og erstattet den med påståelige, ambisiøse planer for nye idealsamfunn (kapitalistiske eller kommunistiske).

Bærebjelken i ideologiene var ideen om at menneskets fornuft, som den eneste ekte kilden til kunnskap, kan brukes som et nøytralt instrument for å finne fram til unektelige, universelle resultater.

Ingen absolutte sannheter

Oakeshott brukte mesteparten av skrivevirksomheten sin til å forklare hvorfor selve konseptet ideologi begynner med en feilaktig forståelse av menneskelig kunnskap.

Ideen er i korte trekk som følger: Tankevirksomhet innebærer ikke bare logisk resonnering, men også bevisste og ubevisste erfaringer, vurderinger og allerede eksisterende oppfatninger.

Resonnering skjer altså ikke i et vakuum, det kan ikke per definisjon anses som uavhengig fra erfaring.

Hvorfor har folk forsøkt å opptre, og berettige handlingene sine, ut ifra ideologi i så lang tid?

Men hvis vi alle har ulike erfaringsmatriser som utgangspunkt – som vi jo har – så kan vi umulig nå fram til konklusjoner vi kan kalle absolutte sannheter.

Ta for eksempel ideen om «frihet». Frihet er det man kjenner som «frihet» – og det kan ikke være noe annet enn det. Så det å snakke om frihet (eller om begreper som sannhet, lykke, likhet, liberalt demokrati eller proletariatets diktatur) som et mål hele menneskeheten jobber mot, vil være å overse det faktum at alle har vesentlig forskjellige forståelser av begrepet frihet.

Det medfører også at man pålegger folk en spesifikk idé om hva frihet er, og én spesifikk måte å oppnå det på.

Men hvis ideologi (som Oakeshott kalte «rasjonalisme») er en illusorisk praksis – hvorfor har folk forsøkt å opptre, og berettige handlingene sine, ut ifra ideologi i så lang tid?

Politisk lovmessighet

Årsaken ligger i arven etter opplysningstiden.

På grunn av den enorme suksessen til den vitenskapelige metoden i naturfagene, prøvde mange filosofer å bruke en liknende vitenskapelig metode innen politisk forskning, altså i undersøkelsen av hvordan samfunn styres.

Fellesskapets beste ble for politikken det sannhet var for naturfagene.

Men de innså ikke at teorier – akkurat slik resonnering har opphav i erfaring – har opphav i den ene eller den andre tradisjonen (dette gjelder også i naturfagene, som Thomas Kuhn argumenterte for mye senere).

De forsøkte dermed å finne fram til selve fundamentet i politisk handling, og derfra bygge en metode med ufeilbarlige lover for oppdagelse som kunne beskrives nøyaktig, og være universelt gyldige i arbeidet mot et endelig mål.

Fellesskapets beste (hva det nå enn var) ble for politikken det sannhet var for naturfagene.

Blaise Pascal var den første som så at denne metoden for politisk analyse er basert på et falsk kriterium om sikkerhet. Men historien hørte ikke på ham.

De nye herskerne drakk den søte giften og lot seg forføre.

I stedet, da tørsten etter å angripe alle aksepterte sannheter unnslapp filosofisk debatt og skapte nye politiske inndelinger, trådte tenkere som Locke, Rousseau, Bentham, Marx og så videre fram for å presentere håndbøkene sine om hvordan et samfunn skulle styres for de nye, uerfarne herskerklassene.

Og de nye herskerne – som visste hvordan de skulle velte makta, men ikke hvordan de skulle håndtere den – drakk den søte giften og lot seg forføre.

Fastlåst i teorien

Men ingen ideologi og ingen politisk håndbok kan hjelpe de politisk uerfarne til å ta del i politisk aktivitet på skikkelig vis, argumenterte Oakeshott mye senere.

Å gå inn i politikken med en håndbok er som å gi en kokebok til oppvaskhjelpen i en restaurant: Boka vil aldri kunne vekke smaksløkene, ei heller gjøre personen i stand til å vurdere egne prestasjoner.

Alle politiske alternativer vi kjenner til, er politikk som setter teori over dyktighet.

Og uten noen annen måte å etablere respekt for autoriteten på, vil de nye herskerne fri til folket med den mest forlokkende politikken. Dette skaper forventningen om at velgerne vurderer «autoritet» basert på hvor populær politikken deres er.

Syns du dette begynner å bli litt vel omstendelig, er det fordi at jo mer man leser Oakeshott, desto mer innser man at han hadde rett i minst én ting:

Alle politiske alternativer vi kjenner til, er politikk som setter teori over dyktighet, og dømmer autoriteten til en regjering etter hvor populær politikken deres er.

På grunn av de overnevnte poengene, mente Oakeshott at et slikt syn på politikk er lite gunstig og farlig. Regjeringer burde fatte politiske beslutninger som er gode eller dyktige, heller enn det man tror er «riktig».

Det vil si beslutninger med en retning og hastighet som kan fastslås basert på den enkelte saken, etter resonnering og vurdering av tidligere tilfeller – ikke ulikt praksisen i domstoler.

Utenfor boksen

Og for å være ærlig: Oakeshotts oppfatning om at staten burde holde seg til å sikre rammeverket for borgernes frihet til å følge sine egne utvalgte mål, heller enn å pålegge samfunnet et allment mål som trumfer individet, er ikke så tåpelig som Steven Poole skal ha det til.

«I am absolutely in opposition to all kinds of goals.»

Det er ikke engang særlig konservativt. Hvis Poole leser videre fra sin egen kommentar i denne lørdagens avis, vil han komme over en glimrende artikkel om den amerikanske lyrikeren Eileen Myles, som har et dikt fra 1991 med tittelen «Peanut Butter».

Det går som følger:

All

the things I

embrace as new

are in

fact old things,

re-released: […] Pleasure

as a means,

and then a

means again

with no ends

in sight. I am

absolutely in opposition

to all kinds of

goals. I have

no desire to know

where this, anything

is getting me.

 

Myles er, som menneske og som kunstner, så lite konform som det går an å bli. Hele livet hennes har vært en kamp mot kategorisering, om det så er i form av kjønn, kunstform eller politikk.

Det er fascinerende å lese, like etter Boris Johnson, ordene til Myles som framhever et ønske om hensiktløshet; det forlokkende ved livets åpne landevei.

Politikk er en samtale vi alle har frihet til å delta i.

Det illustrerer hvordan Oakeshotts ideer ikke var begrenset til partipolitikk, og hvordan det å mislike ideologiske tvangstrøyer ikke får plass i de trange venstre/høyre-boksene.

For Oakeshott var troen på at en hvilken som helst teori på forhånd kunne bestemme oppgavene og grensene for en regjering, noe som gjør politikk til strid, med våpen og det hele.

Selv om sannheten faktisk er at politikk er en samtale vi alle har frihet til å delta i.

 

Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen.