Broilerne i Sverdrups fotspor

Broilerne, du vet de politikerspirene som “aldri har hatt en ekte jobb”, kritiseres jevnlig i media. Ikke minst når albuene spisses denne sommeren før partienes nominasjonsprosesser. Men er kritikken fortjent?

En av de politikerne som har levert lengst resultatliste i norsk politisk historie, Johan Sverdrup, var også en av Norges første karrierepolitikere.

Det er ikke nødvendigvis så ille at “flinkisene” som har gått partiskolen styrer landet.

Med jevne mellomrom kan vi lese kritikk i avisspaltene rettet mot politikere som “aldri har hatt en ekte jobb”, de såkalte broilerne som fra tenårene av staker ut kursen mot en karriere på Stortinget. Partienes nominasjonsprosesser i forkant av neste valg har fremkalt flere reaksjoner og kommentarer om karrierepolitikere i mediene.

Byrådsleder i Oslo Raymond Johansen etterlyser flere kjente personligheter med erfaring fra andre samfunnsområder enn bare politikken på partilistene. I Aftenposten skriver Knut Olav Åmås i en kommentar at det er sunt med utskiftning i de politiske rekkene, og ønsker seg bredere representativitet blant de folkevalgte.

Han skriver at broilerne gir oss “forutsigbare, erfarne floskelgeneratorer og dyktige, unge politikere som alle har gått på nøyaktig samme type talekurs”. Det råder et slags ideal om at jo mindre du har hatt med det politiske livet å gjøre, jo bedre representant vil du være for velgerne.

Også i historien finner vi at karrierepolitikerne ga de største resultatene.

På den andre siden leverte Klassekampen-journalist Jens Kihl et forsøk på et “varmt forsvar for den utskjelte broileren”. Det er ikke nødvendigvis så ille at “flinkisene” som har gått partiskolen styrer landet. På samme måte som at vi vil ha tannleger som kan sakene sine, vil vi òg ha politikere som vet å lese budsjetter, lage rettferdige lover og navigere i det politiske spillet, skriver han.

Også i historien finner vi at karrierepolitikerne ga de største resultatene. 200-årsjubilanten Johan Sverdrup var Norges første heltidspolitiker, og selv om han kanskje ikke var en vaskeekte broiler, så var han likevel en karrierepolitiker med lite erfaring fra livet utenfor politikken. Nok til å få broilerkritikerne til å steile.

En av de viktigste årsakene til at Johan Sverdrup har kunnet etterlate seg et så stort fotavtrykk i historien, er at han sannsynligvis var Norges første heltidspolitiker. Vanligvis hadde Stortingsrepresentantene på 1800-tallet andre yrker, embeter eller gårder som hovedaktivitet, også i de årene de var representanter. Stortinget møttes i kortere i perioder, og før 1871 kun hvert tredje år.

Men Johan Sverdrup ønsket resultater. I 1859 flyttet han med familien fra Larvik til Akershus for å være nærmere Stortinget. I 1861 la han ned sakførerpraksisen og gikk helt og fullt inn i politikken. En grov opptelling viser 19 større og mindre verv på Stortinget, i tillegg til å være bl.a. Statsrevisor og Stortingspresident gjennom en årrekke.

Få politikere har etterlatt seg en så lang merittliste som Sverdrup.

For å sette det på spissen fantes det knapt en sak eller komité på Stortinget mellom 1851 og 1889 Sverdrup ikke var involvert i.

En annen viktig årsak til Sverdrups resultatrike karriere, er at han var en realpolitiker som visste å navigere i det politiske landskapet, og som visste å skaffe støtte for sakene sine. Få politikere har etterlatt seg en så lang merittliste som Sverdrup. Blant de politiske seirene finner vi liberalisering av stemmerett, likestillingen av landsmål og riksmål, folkeskolen, jury i straffesaker, og mest kjent: regimeskiftet som på sikt ga oss parlamentarismen.

Et av de beste eksemplene er hvordan Sverdrup skapte en allianse mellom bøndene og den gryende venstreopposisjonen på 1860-tallet. Alliansen med bøndene, i hovedsak ført av Søren Jaabæk, var en viktig årsak til mange av gjennomslagene Sverdrup fikk for forslagene sine. Ved å støtte bøndene i sitt ønske om lave avgifter for folk og sparsommelighet i statsbudsjettene, fikk han støtte for demokratiske reformer tilbake, og forente dermed konstitusjonelle saker med bøndenes sparepolitikk og ønske om svakere sentralmakt.

Sverdrup var den første til å profesjonalisere sin politiske karriere.

At Sverdrup både hadde tid og evner til å drive det politiske spillet, ga resultater i form av gjennomslag og resultater som gagnet folk flest. Det i seg selv var demokratiserende. Mangelen på kunnskap om strategi, spill og politisk sjargong kan i teorien føre til at uerfarne politikere blir overstyrt av rutinerte politikere og byråkrater, og at makta i praksis fordeles på færre hender enn i motsatt tilfelle.

Å ha politikere på Stortinget som evner å omsette ideer og retorikk til praktisk politikk, kan gi større og bedre resultater for folk flest enn i en politisk hverdag uten disse strategene. Det betyr ikke at politikere med annen yrkesbakgrunn ikke evner det, men en kan spørre seg om ikke broilerne klarer å få bedre resultater ut av det politiske spillet.

En tredje viktig faktor for at Johan Sverdrup fikk til alt han gjorde, var at han viet seg til politikken med en grunnleggende idealisme og med et sterkt verdikompass i veska. Sammen med lojalitet hos folket og en maktpolitisk innfallsvinkel, oppnådde han en rekke politiske seire vi fortsatt ser resultatene av i dag. Til sin første biograf Walter Scott Dahl skal han ha sagt følgende om valget han tok da han bestemte seg for å være politiker på fulltid:

“Mangen vågenat tilbrakte jeg med min hustru i rådslagning om dette vanskelige valg. (…). Og da vi omsider var komme til enighed om dette for vor fælles livsskjebne så afgjørende anliggende, lovede jeg hende og mig selv og først og fræmst i mit stille sind mit fædreland, at den gjerning, hvortil jeg måtte blive kaldet, skulde blive udført med al den nidkjærhedens kraft og ild, Herren havde skjænket mig og fremdeles måtte skjænke mig”.

Levebrødet var inntektene fra de forskjellige vervene, men mange bekker små gjorde ingen stor å. Det var ingen lukrativ tilværelse å være politiker på heltid. Idealismen vi kan se i sitatet over var derfor en viktig drivkraft. Historikeren Jens Arup Seip skrev illustrerende nok om Sverdrup at “Politikk var endog mer enn et levebrød, den var hans liv”.

Idealisme går ikke ut på dato.

Sverdrup var den første til å profesjonalisere sin politiske karriere – noe flere og flere politikere som vil nå langt i dag gjør fra ung alder av.

Idealisme går ikke ut på dato. Politikerne på Stortinget tjener i dag godt, men arbeidstidene, presset, mediekjøret og jobbusikkerheten er utakknemlig. Vi må tro at også de må være drevet av noe mer enn lønn og stortingsleilighet, men heller et reelt ønske om å få gjennomslag for folket.

Derfor kan jo kritikerne håpe at de broilerne som mangler idealismen faller fra på veien?