FOTO: Pixabay

Vi som burde elske Amerika

Norge er en multikulturell novise. Men faktum er at vi for lengst har blitt en flerkulturell nasjon, og dermed har et og annet å lære av USA.

I våre dager innebærer politisk valgkamp – dessverre – en radikal innsnevring av retorisk handlingsrom. Mens partiene begrenser seg til sine respektive kjernebudskap – av typen «fjern formueskatten» eller «eldre fremfor skattekutt» – bidrar mediene til å redusere politikken til et spill: «Hvor klokt var det av parti X å avvise et mulig samarbeid med parti Y?». Med valget bak oss er det igjen på tide å utvide handlingsrommet, og huske at politikk også handler om noe større og mer overgripende, nemlig hva slags land vi er i ferd med å skape. Hva er Norge – og hva bør det bli?

 

«Kulturkamp»

Valgresultatet er et hint om at disse spørsmålene i vår tid holdes som gissel av folk som frykter at Norge er i ferd med å bli mindre norsk.

Etterkommere av «fremmedkulturelle» innvandrere til Norge forstås som nettopp fremmede, i både én og to generasjoner. Man kan mistenke at de vil forstås som sådan i all overskuelig fremtid, simpelthen i egenskap av sin hudfarge og sin religion.

Mangfold er ikke i utgangspunktet en del av nordmenns politiske repertoar.

Majoritetsnordmannens vilje til å skille mellom «ekte» (les: hvite) nordmenn og «fremmede» ditto, fyrer opp under ideen om at det foregår en storstilt kulturkamp på norsk grunn. For mange nordmenn er for eksempel forestillingen om at «islam spiser opp Europa» ikke lenger konspirasjonsteori, men snarere en innlysende sannhet.

Når slike forestillinger har fått vokse, er det blant annet fordi vi fortsatt opererer med en svært trang oppfatning av kategorien «landsmann». Det norske er i det hele tatt en svært eksklusiv kategori – nærmest for en nasjonalidentitetenes herreklubb å regne. Hvis Norge ikke skal bli nettopp et åsted for kulturkamp, trenger vi å utvide denne snevre nordmannen. Dette konstitusjonelle monarkiets herreklubb må åpnes for et bredere medlemskap!

Vi nordmenn burde elske Amerika mer enn hva amerikanerne selv ser ut til å gjøre om dagen.

Her ligger imidlertid litt av problemet: Norge er ikke i særlig grad tuftet på heterogenitet; mangfold er ikke i utgangspunktet en del av vårt politiske repertoar. Fordi vi er slike multikulturelle noviser, kunne vi ha god bruk for noen forbilder. Og siden det på dette området ikke finnes bedre forbilder enn USA, burde vi elske Amerika.

I en tid der mange mener at USA er lenger ute på en galei enn noen gang, fremstår et slikt forslag kanskje absurd. La meg derfor presisere: Vi nordmenn burde elske Amerika mer enn hva amerikanerne selv ser ut til å gjøre om dagen. Trump og de som stemte på ham – for ikke å nevne hendelser som dem i Charlottesville – er et uttrykk for mange amerikaneres forbitrede følelser overfor sin egen nasjon. Det er både riktig og strategisk klokt å ta slike følelser på alvor.

Samtidig må det være lov til å mene at valget av Trump også taler om at mange amerikanere har sviktet sin egen nasjons fremste idealer. For all deres tilsynelatende patriotisme, for alt deres prat om å «make America great again», velger mange amerikanere i dag å se bort fra det som virkelig er great med Amerikas forente stater.

 

En nasjon av nasjoner

At amerikanerne må sørge for å gjenvinne sine egne idealer, er nå en sak. Det som er viktigere for oss nordmenn, er at denne ambisjonen – altså å gjenvinne den amerikanske nasjonens idealer – er en fordring alle moderne, vestlige land står overfor, også Norge.

Ideen om at ulikhet og mangfold kan samles i én enkelt nasjon, har vært grunnleggende for amerikanernes identitet.

I den verden vi møter i dag, er våre nedarvede forestillinger om størrelser som «nasjon», «tilhørighet», «identitet» og «offentlighet» ikke lenger tilstrekkelige. For å møte utfordringene dagens verden serverer oss, må vi også bli gode amerikanere.

Hva vil det så si å bli en god amerikaner? Hvilke amerikanske idealer er det vi må gjøre til våre egne? I korthet dreier det seg om å anerkjenne og legge til rette for forskjeller.

USA er en unik nasjon. Unik først og fremst fordi det ikke er en nasjon i noen tradisjonell – europeisk – forstand. Idealet de såkalte founding fathers meislet ut, var snarere én nasjon sammensatt av ulike nasjoner – e pluribus unum, som slagordet slo fast. Eller som forfatteren Tom Gjelten sier det med tittelen på sin bok om landets innvandringshistorie, har USA helt fra begynnelsen vært «A Nation of Nations». Ideen om at ulikhet og mangfold kunne samles i én enkelt nasjon, har vært en grunnleggende bestanddel i amerikanernes identitet, og man kan også mene at det har vært en betingelse for den amerikanske nasjonens tilblivelse, vekst og suksess.

 

nyhetsbrevet

 

Som nasjon kan USA dermed ses på som et stort – men også et storartet og stort sett vellykket – lappeteppe, og amerikanernes bedrift har først og fremst vært å sy sammen alle lappene. Andre metaforer har riktignok vært mer utbredt: USA er en melting pot, har noen sagt – en smeltedigel der mange nasjoner blir til én. Landet ligner da snarere en salad bowl, en salatbolle, sa andre – som ikke helt fikk øye på noen sammensmelting.

Uansett metafor har amerikanerne alltid hatt behov for å forstå seg selv med forestillinger der mangfoldet står sentralt. For amerikanerne har denne aksepten for mangfold ikke bare vært en teori. På mange måter har det også vært praksis.

 

Et retorisk torg

For eksempel har amerikanerne helt fra starten skilt mellom stat og religion, mellom det offentlige og det private rom. I motsetning til eksempelvis Norge, der staten har hatt ulike typer bånd til kirken, har USA aldri hatt statskirke eller noe tilsvarende. Noe slikt ville uansett vært nærmest utenkelig i USA, all den tid religiøse utvandrere fra Europa var en vesentlig del av landets tidlige historie.

Med mangfold som et premiss for den offentlige samtalen, kunne man vanskelig komme drassende med noe slikt som «kristne verdier».

Dette religionsmangfoldet har etablert en norm om at den politiske samtalen ikke skal forutsette noen utbredt enighet om for eksempel religiøse dogmer. Når det var snakk om nasjonens felles anliggender – res publica – måtte troende av ulike avskygninger finne seg i å snakke sammen i et politisk og ikke et religiøst språk. Med mangfold som et premiss for den offentlige samtalen, kunne man vanskelig komme drassende med noe slikt som «kristne verdier».

Isteden forestilte man seg offentligheten som «a marketplace of ideas», som et torg der borgerne og deres representanter solgte og kjøpte retoriske varer.

Den amerikanske aksepten for mangfold kommer til uttrykk også på andre måter. For eksempel er amerikanere ikke per definisjon hvite eller etnisk europeiske; amerikanere har alle mulige slags forskjellige farger og opphav. Igjen har dette banale, historiske årsaker: Det var et stort kontinent som skulle befolkes, og folk strømmet til Amerika fra bokstavelig talt hele verden.

Helt motsatt av hva som er tilfelle for nordmannen, har terskelen for å bli regnet som «amerikaner» vært svært lav.

Som et resultat blir innvandrere i USA ikke på samme måte som i Europa ansett som en trussel for den amerikanske nasjonens identitet. Isteden har amerikanerne sett innvandring som en ressursbase. Som det heter i Emma Lazarus’ kjente sonett:

 

… Give me your tired, your poor,
Your huddled masses yearning to breathe free,
The wretched refuse of your teeming shore.
Send these, the homeless, tempest-tost to me,
I lift my lamp beside the golden door!

 

Helt motsatt av hva som er tilfelle for nordmannen, har terskelen for å bli regnet som «amerikaner» vært svært lav: Om du bidro til det amerikanske samfunnet, var du allerede på god vei til å ha fortjent medlemskap i den amerikanske nasjonen. Fordi kategorien landsmann aldri var så dyrekjøpt for amerikanerne, har de vært i stand til å bevege samtalen videre til spørsmålet om akkurat hvordan alle disse nasjonene blir – og kan bli – til én nasjon.

 

Lær av idealene

Mange vil nok mene at denne fremstillingen er skjønnmaling, på grensen til historieforfalskning. Hvor blir det for eksempel av kolonistenes nedslakting av indianerne; hva med sørstatenes umenneskelige – for ikke å si standhaftige – slaveri; og har man glemt at segregeringen av svarte og hvite ikke tok slutt før på 1960-tallet, hvis den har tatt slutt i det hele tatt? Og hva med at det amerikanske «mangfoldet» også innebærer sosiale og økonomiske ulikheter som er langt større enn hva en sosialdemokratisk nordmann er villig til å gå med på?

Ingenting av dette er glemt, og ingenting av det lar seg forsvare. Men det er ingenting i veien med å anerkjenne alt dette og samtidig hylle idealene. Både historien og nåtiden byr på drøssevis av eksempler på at USA har sviktet sine egne idealer – men det er ikke et problem for idealene i seg selv. Poenget mitt er: Mange ting har vært og er fortsatt galt i USA, men idealet om en mangfoldig nasjon er ikke blant dem. Poenget mitt er også at vi alle bør bli gode amerikanere – ikke at amerikanere nødvendigvis er så gode amerikanere.

Det nytter ikke å møte nye utfordringer med gamle svar.

USA var den første vestlige nasjonen som sto overfor det mangfoldet som nå møter oss alle. Som et ledd i sin egen nasjonsbygging kom amerikanerne opp med et langt mer sofistikert svar på denne situasjonen enn vi har klart å komme opp med i Europa. I takt med økte bevegelser av folk og ting og penger og kommunikasjon og tjenester og bitcoins over landegrenser, blir hver enkelt nasjon – inkludert europeiske nasjoner som Norge – i stadig større grad et åsted for mangfold.

Derfor må vi også lære å se oss selv under slagordet e pluribus unum.

 

Nytt kart til nytt terreng

Byggingen av den norske nasjonen var i sin tid også et svar på en gitt situasjon, nærmere bestemt avhengighet og underlegenhet overfor våre naboer. Men situasjonen det nasjonalromantiske norske var et svar på, er ikke lenger til stede.

Erkenordmannen som vår egen kulturminister forsøker å mane frem – den korsbærende, bunadskledde figuren som med brunost i munnen skjeller ut söta bror på en restaurant i Syden – er ikke en nordmann for vår tid.

Nordmannen som ikke synes det er noe galt i å be nordmannen Lan Marie Nguyen Berg «dra tilbake dit hun kom fra», er heller ikke en nordmann for vår tid.

En ny situasjon omgir oss. Det nytter ikke å møte nye utfordringer med gamle svar.

Vi må også lære oss å bli en «nasjon av nasjoner».

Vi ville naturligvis ha tatt et steg mot dette målet om vi begynte å stemme på de rette partiene ved politiske valg. Mer sannsynlig – og uansett vel så viktig – er det at dette er et mål vi alle kan bidra til å realisere, hver eneste dag, ved å jobbe for et mer inkluderende ordskifte og for en romsligere forståelse av hva det vil si å være «norsk».

Vi kan ikke lenger ta stilling til Norges tilstand ved å måle befolkningens samlede forbruk av brunost. Fra nå av må vi ta stilling til Norge ved å måle vår evne til å anerkjenne og legge til rette for forskjeller.

 

nyhetsbrevet