Jovisst er det politikk

To ting bekymrer meg og mange andre: Den ene er at ulikheten øker. Den andre er sterk oppslutning om høyrepopulisme i mange land. Det er ingen tvil om at begge er en følge av politikk.

I en kronikk i Aftenposten (21.04) går Kristin Clemet hardt ut mot Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre og undertegnede. Her hevder hun at det ikke finnes noen sammenheng mellom økende ulikhet og økende oppslutning om høyrepopulistiske partier. Hun skriver også at den økende ulikheten vi ser i Vesten ikke har noe med politikk eller politisk retning å gjøre. Som argument for det siste, trekker hun fram at det for tiden er høyrestyrte regjeringer i Danmark og Norge, som er to av verdens likeste land.

Det er helt korrekt at de nordiske landene i har langt lavere ulikhet enn de fleste andre land. Det er også svært godt dokumentert hvorfor det er slik: Det skyldes at vi også har ført en annen politikk, særlig på tre områder. For det første fører måten vi fastsetter lønninger på til at vi har relativt små lønnsforskjeller både mellom ulike yrker og på arbeidsplasser.

Under Erna Solberg har de rikeste i Norge fått store skattekutt.

Dette har vi fått til fordi vi har et godt organisert arbeidsliv med sterke fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner. I tillegg har vi en bred velferdsstat, som sørger for utdanning og gode tjenester til alle. Til slutt bidrar også vårt omfordelende skattesystem, der den med sterkest rygg bærer den tyngste børen.  Alt dette bidrar til å holde ulikheten lav, og er resultater av klare politiske valg.

Før Solbergs regjering har Norge kun hatt tre regjeringer ledet av Høyre de siste 70 årene. Lyng ledet Norge i 4 uker. Syse i ett år. Willoch var statsminister i en mindretallsregjering i 4 år og noen måneder. Til sammen er det under 6 år. Høyresiden kan dermed i liten grad ta æren for at vi fortsatt er et samfunn med små forskjeller.

Den blåblå regjeringen har også svekket arbeidstakernes rettigheter.

Høyrepartiene i Norden har tvert imot historisk jobbet for å svekke fagforeningens innflytelse, vært mot utvidelser av velferdsstaten, og arbeidet systematisk med å senke skattene for de som har mest fra før. Alt dette ser vi her hjemme: Under Erna Solberg har de rikeste i Norge fått store skattekutt, mens regjeringen har foreslått kutt i velferden til de aller fattigste, som barnetillegget til uføre.

Den blåblå regjeringen har også svekket arbeidstakernes rettigheter gjennom økt bruk av midlertidige kontrakter. Det er åpenbart at en politikk der man systematisk kutter skattene til de rikeste, svekker arbeidstakernes rettigheter og kutter i velferden for de svakeste vil på sikt bidra til å ulikhetene øker her hjemme også.

Det er spesielt alvorlig at dette skjer i en tid hvor omfordelende politikk er enda viktigere enn før. Forskjellene mellom dem som har minst og dem som har mest øker over hele verden. På tross av vårt gode utgangspunkt skjer det også hos oss. De fleste er enige i at det er uheldig, ikke bare for dem som ender på bunnen, men for hele samfunnet. Organisasjoner som OECD, Verdensbanken og World Economic Forum slår alle fast at høy ulikhet svekker økonomisk vekst og undergraver framtidas velferd, i tillegg til å skape sosial uro og reduserer tilliten i samfunnet.

Den siste måneden har jeg hatt gleden av å delta på henholdsvis Finansnæringens dag og Rederiforbundets årskonferanse. Begge representerer noen av Norges mest pengesterke grupper, og har tradisjonelt mest fokus på å fremme sine næringsinteresser. I år var det litt annerledes.

Clemet forsøker å tegne et bilde der høyrepopulismens vekst kun skyldes innvandring.

Både styreleder i Finans Norge, Odd Arild Grefstad, og administrerende direktør i Rederiforbundet, Sturla Henriksen, holdt gode og sterke taler om hvor viktig det er å skape et samfunn der ulikhetene ikke blir for store. De påpekte begge to at stor økonomisk ulikhet legger grunnlag for høyrepopulisme og støtte til proteksjonistiske strømninger.

Denne sammenhengen er allment akseptert blant de aller fleste. Når mange opplever at økonomien og politikken ikke virker for dem, mister de tilliten til de tradisjonelle partiene og er mer åpne for politikere med enkle løsninger og klare fiendebilder.

Clemet forsøker å tegne et bilde der høyrepopulismens vekst kun skyldes innvandring, og ikke har noe med andre områder, som ulikhet og politiske svik å gjøre. Det stemmer ikke med virkeligheten.

Stor innvandring er en utfordring for alle land. De aller fleste er enige i at innvandringen må begrenses for å få til god integrering. Å ønske en restriktiv innvandringspolitikk, er ikke det samme som å være høyrepopulist. I de fleste europeiske land har spørsmålet om nasjonal identitet blitt aktualisert. Det har oppstått et behov for å redefinere nasjonal identitet i møte med innvandring og etnisk mangfold. Dette er en viktig diskusjon i Norge også. Agendautvalget for integrering, som besto av forskere og politikere fra fem partier, presenterte i fjor en rekke forslag til hvordan vi bør møte kulturelle og verdimessige utfordringer ved innvandring.

Den store forskjellen mellom høyrepopulistene og andre, er at de utnytter uroen og systematisk spiller på frykt og mistenksomhet mot minoritetsgrupper og lager et bilde av det er «oss mot dem».

Denne typen politisk kommunikasjon har naturligvis dypere klangbunn når mange kjenner seg sviktet av tradisjonelle partier, og opplever politikken og økonomien som urettferdig. Mange europeiske land ble hardt rammet av finanskrisen og den påfølgende innstrammingspolitikken rammet svært usosialt.

Kampen mot høyrepopulismen må føres på mange arenaer.

Årene med høy arbeidsledighet, kutt og økende ulikhet har påvirket europeernes framtidstro. Ifølge PEW-senteret, som nylig har kartlagt framtidsoptimismen på tvers av verdensdeler, er europeerne de mest pessimistiske. Bare 28% av oss tror at barna vil få det økonomisk bedre enn sine foreldre. Her kan vi ikke frikjenne noen: Også flere sosialdemokratiske partier i Europa har vært med på usosial innstrammingspolitikk og har dermed mistet folks tillit i en rekke land.

Kampen mot høyrepopulismen må føres på mange arenaer. Det handler om å stå opp for liberale rettigheter, for pressefrihet, toleranse og menneskeverd, men det handler også om å skape gode inkluderende samfunn med lite ulikhet og høy sosial mobilitet der folk igjen har tro på framtida og tillit til politikken. Skal vi lykkes må vi erkjenne disse sammenhengene.

(En kortere versjon er tidligere publisert i Aftenposten)