Covid, cash og klasse

Du tror kanskje det «bare» er snakk om munnbind på butikk eller buss – igjen – og forstår ikke hvorfor noen reagerer med uro eller med sur munn under beskyttelsen. Vi blir alle bedt om å ta hensyn til dem som er reddere enn vi selv er, for selve virussykdommen. Så vi gjør det. Vi avlyser, blir hjemme, tar på munnbindet og handler mer på nett.

Men nå må vi som samfunn og engasjerte enkeltindivider også ta hensyn de andres redsel, den som også kan være lammende og holde deg våken om natten: Redselen for å miste jobb, hjem, inntekt, livsgrunnlag og for å miste den ene sjansen som kom, men som nå står i fare for å glippe for alltid.

Et krav om munnbind i november kan være sommerfuglvingen som stenger en konferanse eller konsert i februar og kontoen din i mars.

Vi skal tenke kollektivt rundt å hindre smittespredning, men vi må også tenke kollektivt så vi ikke sprer konkurser, mental uhelse, fattigdom eller forverrede levekår, parallelt. For det som bare er nok en pressekonferanse for noen, er et tegn på noe annet og mer skremmende for andre.

Betyr dette at folk slutter å besøke restauranten min? Slutter kundene å handle i butikken min igjen, nå som vi akkurat var i gang igjen og alle sparepengene er brukt opp i runde 1? Blir det noe av den konserten jeg er booka inn på som tekniker i januar? Hva skjer med servitørjobben min om gjestene uteblir? Avlyses foredrag nå, konferanser, arrangementer, møter – som jeg faktisk lever av?

Et krav om munnbind i november kan være sommerfuglvingen som stenger en konferanse eller konsert i februar og kontoen din i mars.

Det hender jeg har tenkt at ingen burde bli politiker med makt hvis de aldri har gått rundt i matbutikken og regnet sammen varene de putter i kurven for ikke å overskride de kronene de vet de har på konto akkurat da. I stedet har vi i det siste sett at noe er stikk motsatt. De som har makt inne på Stortinget har i årevis bevilget seg goder fjernt fra vanlige folks liv. Under pandemien stikker dette ekstra sårt. Ulikhetene og sårbarheten har økt. «Dugnad» har for lengst blitt en 2020-vits.

Og var det ikke vi vanlige folk i all vår prakt som skulle gjelde nå? Og skal vi noen gang gjelde er det sannelig nå. Men sånn er det ikke.

«Dugnad» har for lengst blitt en 2020-vits.

Om en måned er det slutt på NAVs støtteordninger for selvstendig næringsdrivende, og da står man i 2022 på bar bakke hvis oppdrag koronaavlyses. Den nye regjeringen burde sett til pandemien og lært av femti års feil der en rekke selvstendige arbeidstakere har levd som et B-lag altfor lenge – og innført slike midlertidige støtteordninger som en permanent velferdsordning nå. Da hadde flere av oss hatt skuldrene lavere, hjerterytmen roligere og vært mer medgjørlige. Når livsgrunnlaget trues, trues også vår evne til å være rause og samarbeidsvillige. Den viktige tilliten står på spill.

Onsdag kom SMB Norge med en fersk medlemsundersøkelse som viser at 20 prosent av småbedrifter fortsatt ser en reell fare for konkurs eller avvikling i kjølvannet av pandemien. En av butikkene som stenger ned er Laksen i Maridalsveien 188 i Oslo, forteller bedriftseierne Radwan Zanhar og Anne-Britt Rage. Etter 84 år legger fiskebutikken ned, slått ut av restriksjonene på grunn av covid-19.

Både viruset og konsekvensene av nedstengingen traff mange av dem som fra før var marginalisert, med nesten kirurgisk presisjon.

Er det noen som husker at helt i starten av pandemien, 23. mars 2020, delte artisten Madonna et lite filmklipp av seg selv på Instagram? I klippet satt hun sammenkrøpet og naken i et badekar, med rosa blomstrer dandert flytende rundt. Det var lavmælt, mystisk musikk smygende i bakgrunnen. Hun sa:

«Tingen med covid-19 er at det ikke bryr seg om hvor rik du er, hvor berømt du er, hvor morsom du er, hvor smart du er, hvor du bor, hvor gammel du er, hvor fantastiske historier du forteller, det er «the great equalizer», det er forferdelig og fantastisk, det har gjort oss like på mange måter».

I starten av pandemien var det ikke bare Madonna som trodde dette. For et virus på ferde høres ut som noe som ikke diskriminerer vertene, men tar den beste og nærmeste og bosetter seg i den, uavhengig av antall dollar vertskapet måtte ha i banken. Madonna har selvsagt rett i at viruset ikke plukket seg ut et offer på bakgrunn av hvor smart eller morsom noen er, men hun blander sammen personlige egenskaper med strukturelle forhold. Det tok da heller ikke lang tid før hun fjernet Instagram-posten, forhåpentlig litt klokere og litt flau.

For viruset ble aldri «the great equalizer». Snarere angriper det og tar i større grad livet av mennesker som allerede lever utsatte liv. Både viruset og konsekvensene av nedstengingen traff mange av dem som fra før var marginalisert, med nesten kirurgisk presisjon. The great un-equalizer.

Ingen psykolog i verden kan betale husleia di om det er der det gnager.

The anerkjente tidsskriftet The Lancet er blant de mange som nå viser til forskning som bekrefter det vi alle egentlig vet: Mental helse er på full fart ned på grunn av pandemiens virkninger. «Å ikke gjøre noe for å hindre den enorme byrden depresjoner og angst er, burde ikke være et valg», henstiller tidsskriftet alle myndigheter. Stengte skoler, arbeidsløshet, regjeringers stadige nye tiltak med ulike prioriteringer, har samlet sett mye potensial til å herje med borgernes mentale helse. «Å svare på disse utfordringene via helsesystemene har aldri vært mer viktig», skriver the Lancet.

Det er sant og viktig. Men ingen psykolog i verden kan betale husleia di om det er der det gnager.

Det finnes flere nye internasjonale studier som bekrefter det opplagte: Sammenhengen mellom depresjon under pandemien om tap av jobb og inntekt samtidig. Da må helsevesenet samarbeide med sosialvesenet, med arbeidsvesenet og i Norge: Med NAV.

Nå må vi passe på hverandre. Både nabolag og myndigheter. Det begynner å røyne på. Vi lever liv som ligner hverandres, men det er utenpå. Pandemien har gjort det overtydelig og burde være en gave av klarhet til progressive politikere. Aldri har ulikhetene være mer tydelige. Virkeligheten taler til oss. Hva svarer vi?

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 26. november 2021.)