Dagens politikk bestemmer framtidas muligheter

For deg som synes politikken er for kortsiktig og i stor grad for drevet av dag-til-dag utfordringer, blir det fest denne uka. Da kommer nemlig regjeringens såkalte perspektivmelding.

Omtrent hvert fjerde år tar den til enhver tid sittende regjering seg bryet med å se langt frem i tid. Ikke bare til neste valg eller det som kommer etter det, men flere tiår frem i tid.

Finansdepartementets embetsverk regner og predikerer og resultatet blir en ganske tjukk blekke som sier noe om hva slags framtid vi kan vente oss når vi er nærmere neste århundre enn dette.

Mye er kjent. Vi vet at økonomien vår, og dermed også velferden vår, vil stå overfor betydelige utfordringer. Uansett om man er tilhenger av å stenge ned oljeproduksjonen i dag eller ønsker å åpne flere nye områder for leting, er de fleste enige om at inntektene fra olja vil bli mindre i årene som kommer.

Dette kan jo gi enhver søvnløse netter.

Når verden skal bli grønn, vil rett og slett verdien av ikke-fornybare ressurser gå ned. Samtidig som strømmen av inntekter fra norske plattformer vil bli mindre, vil vi bli langt flere eldre. Det er fint at vi lever lenger. Men det er også dyrt. Større utgifter til pensjon og helse betyr at utgiftene våre vokser.

Dette bakteppet kan gjøre enhver bekymret, når vi vet vi skal løse mange oppgaver; integrere innvandrere og få flere i jobb, håndtere økt etterspørsel etter tjenester det offentlige i dag finansierer, møte økte ulikheter som både skaper dårlige samfunn og gir dårligere grobunn for vekst – og dessuten løse klimautfordringen der klar markedssvikt krever staten på banen.

 

Politikkens oppgave

Dette kan jo gi enhver søvnløse netter. Det er det imidlertid ikke grunn til. Perspektivmeldingen viser nemlig noe langt mer spennende enn dystre framtidsutsikter. Den viser oss muligheter og rommet for politikk.

Når byråkratene i departementet lager prognosene for framtida, legger de nemlig inn en del premisser som viser oss hvordan samfunnet vil se ut dersom vi ikke tar grep for å endre kurs.

Store skatteletter vil bli vanskelige å reversere igjen.

Dersom pensjonsalderen ikke øker, vi ikke klarer å integrere innvandrerne i arbeidsmarkedet, vi ikke klarer redusere ulikhetene, vi ikke svarer på klimautfordringen og vi ikke lykkes med å effektivisere offentlige tjenester ved hjelp av ny teknologi – da har vi en utfordring. Heldigvis er disse faktorene mulig å påvirke.

Skrur vi tida tilbake ser vi flere eksempler på at vi har fått til nettopp det. For litt over 10 år siden gjennomførte vi i Norge for eksempel en omfattende pensjonsreform. Utsiktene til statens fremtidige inntekter ble brått bedre, fordi mange nå vil stå i arbeid lengre.

Perspektivmeldingen trenger altså ikke ta fra oss håpet. De valgene vi gjør i dag bestemmer hvilke inntekter og utgifter vi har i 2060 og dermed også hvilken velferd vi har råd til. Med andre ord: Dagens politikk bestemmer framtidas muligheter.

 

Skattekutt eller investeringer i fellesskap?

Så hva skal man gjøre for å sikre gode samfunn for dem som kommer etter oss?

Lett karikert står vi overfor to ulike veier.

• Vi kan sette ned skattene og kutte i offentlig velferd, med bakgrunn i en tanke om at det vil få fart på økonomisk utvikling.
• Eller vi kan investere i fellesskap, en kompetent og frisk arbeidsstokk og i aktiv bruk av teknologi for å effektivisere der vi kan for slik å ruste oss for et godt og verdiskapende samfunn i framtida.

Ikke overraskende mener jeg det siste alternativet er det beste. Vi har fremdeles noe finansielt handlingsrom i offentlige budsjetter, selv om det allerede er kraftig innskrenket. Med andre ord haster det.

Om lag 8 av 10 mellom 20 og 64 er i arbeid i dag.

Store skatteletter vil bli vanskelige å reversere igjen, og svekker finansieringsgrunnlaget for velferdsstaten i framtida. Det øker dessuten ulikheten, som også vil påvirke økonomien vår negativt. Det vil også gi et dårligere samfunn å leve i for de fleste av oss.

 

Flere i jobb

Den aller viktigste faktoren på inntektssiden er arbeidstilbudet. Skal vi øke inntektene er det altså her vi må legge inn innsatsen. Vi lever av hodene våre her i landet. Den såkalte humankapitalen – du og jeg – utgjør hele 74 prosent av vår nasjonalformue, mens petroleum og oljefondet kun står for 12 prosent.

At folk jobber er bra for den enkelte, for verdiskaping og for finansiering av fellesskapet.

De fleste jobber i Norge. Om lag 8 av 10 mellom 20 og 64 er i arbeid i dag. Det er ikke snakk om at vi som jobber skal jobbe mer. Men vi ser at skillet mellom de innenfor og utenfor øker. Det største potensialet ligger i å hente inn flere av dem som står utenfor, i underkant av 700.000 mennesker. Ikke alle disse kan jobbe, men vi bør klare å hente inn langt flere enn i dag. Vi bør dessuten øke arbeidstilbudet blant dem som jobber deltid.

Enklere sagt enn gjort, tenker du kanskje?  Det finnes heldigvis ideer og forslag politikerne kan følge opp, blant annet fra det såkalte Sysselsettingsutvalget. På kort sikt vil mange av disse tiltakene gi økte utgifter for staten. På sikt vil det imidlertid gi oss økt sysselsetting. At folk jobber er bra for den enkelte, for verdiskaping og for finansiering av fellesskapet.

 

Et nytt skattesystem og effektiviseringer

Vi må også se på hvordan skattesystemet er innrettet for å tilrettelegge for både verdiskaping, god utnyttelse av ressurser og ikke minst; omfordeling og rettferdighet. Heller ikke her mangler det gode forslag og tilrådinger fra fagmiljøer.

For eksempel bør politikerne jobbe for å redusere skatten på arbeid og heller øke den på områder som arv og eiendom, slik for eksempel Torvik-utvalget nylig foreslo. Kanskje upopulært, men like fullt fornuftig.

Vi må også nyansere det bildet som ofte tegnes opp rundt diskusjonen om offentlig pengebruk, som helt riktig har økt de siste årene.

Så må vi selvsagt også effektivisere der vi kan og kutte unødvendige ordninger som undergraver målet om høy sysselsetting. Kontantstøtten er et godt eksempel på det siste. Investeringer i teknologi og tydelige politiske prioriteringer er gode svar på det første.

Å spare seg til fant er imidlertid ingen god løsning for å løse oppgaver mer effektivt i framtida. Flate ostehøvelkutt i offentlig sektor, slik den regjeringen Solberg hadde som en favorittøvelse, er ikke svaret. Politikerne må selv ta jobben med å velge og prioritere, ikke skyve det over til organene de er blitt valgt til å styre.

 

Offentlig velferd

Vi må også nyansere det bildet som ofte tegnes opp rundt diskusjonen om offentlig pengebruk, som helt riktig har økt de siste årene. Men hva brukes pengene på? Investeringer i veier og jernbane, overføringer til private – som barnetrygd og alle andre ytelser fra det offentlige – og ikke minst strømstøtte og svært rundhåndet korona-støtte til et næringsliv som har ropt høyt om hjelp. Andelen ansatte i offentlig sektor har for eksempel vært overraskende stabil.

Det eneste som egentlig er sikkert er at framtida ikke blir akkurat sånn som perspektivmeldingen sier.

Dessuten: For BNP eller verdiskaping er det ikke avgjørende om det er privat eller offentlig sektor som leverer tjenesten. Det er i stor grad et ideologisk eller politisk spørsmål om hvorvidt velferd skal organiseres offentlig eller privat, og hvor mye man skal omfordele mellom offentlig og privat konsum.

Det er minst like dyrt å betale gjennom egen lomme som over skatteseddelen – for samfunnet som helhet. Og når vi gjør det i fellesskap sikrer vi at tilgangen til velferd blir jevnt fordelt, og i større grad styres etter behov, og ikke lommeboka.

 

Mye er usikkert

I diskusjonene som kommer i kjølvannet av perspektivmeldingen er det også verdt å huske at det er mye vi ikke vet. For eksempel står vi overfor en revolusjon knyttet til KI vi ikke helt klarer overskue hvordan vil påvirke økonomien vår – eller livene våre mer generelt.

Det eneste som egentlig er sikkert er at framtida ikke blir akkurat sånn som perspektivmeldingen sier. Og at framtidas utfordringer må møtes med handlekraftige politikere med høye ambisjoner for et Norge i framtida.

Det er imidlertid ingen grunn til å tro at framtida ikke vil by på gode, trygge liv i et verdiskapende og omstillingsdyktig samfunn. Da trenger vi imidlertid modige, offensive politikere som investerer i folk og i fellesskap.