Etter meg kommer syndefloden

Jeg må innrømme at det ikke er alt fra barneskolens historieundervisning som har festet seg. Men noe sitter. Som det udødelige sitatet: «Etter oss kommer syndefloden».

Ordene skal ha vært ytret av Madame de Pompadour som sa det til sin elsker kong Ludvig 15, og illustrerer den likeglade, undergangspregede stemningen blant adelen i Frankrike like før revolusjonen. Mens samfunnet rundt dem gikk i oppløsning, festet de videre på slottet i Versailles.

I fjor var første gang i historien at vi tok ut mer fra oljefondet enn vi satte inn.

Observatører av norsk valgkamp kan få litt av den samme følelsen. Til tross for at varselklokkene ringer om framtidas utfordringer, forsøker regjeringspartiene Høyre og Frp å overbevise oss alle om at alt er i skjønneste orden. Vi trenger ikke prioritere sier de, vi kan få både skattekutt og velferd.

På en måte er det sant. Hvis man bare ser et par år fram i tid er det selvsagt mulig å blåse opp underskuddene på statsbudsjettet og fylle på med oljepenger. I fjor var første gang i historien at vi tok ut mer fra oljefondet enn vi satte inn. Nå dekkes nesten 20 prosent av statsbudsjettet med penger fra oljefondet. Med en slik strategi kan vi fortsette å øke utgiftene og samtidig redusere inntektene.

Tiden er over for store skattekutt, står det også.

Men kan det vare? Ifølge Regjeringens egen perspektivmelding vil lavere oljeinntekter og flere eldre legge stort press på offentlige budsjetter i framtida. Hvis vi ikke gjennomfører betydelige endringer som øker arbeidsdeltakelsen og digitaliserer offentlig sektor, vil vi mangle store beløp på statsbudsjettet i framtida.

Tiden er over for store skattekutt, står det også. Det er egentlig litt utrolig at den samme regjeringen som la fram perspektivmeldingen later som de ikke har lest den.

Det er nok av oppgaver å ta av i politikken. Vi står overfor en digital revolusjon. Ny teknologi snur om på produksjonsmetoder og driftsmodeller. Klarer vi å utnytte mulighetene i den digitale økonomien, vil dette kunne gi store gevinster for et høykostlandet som Norge. Men det skjer ikke av seg selv.

Vi må sikre bredbånd til alle over hele landet og det vil være behov for å investere både i teknologi og kompetanse i det norske arbeidslivet. Da vi bygde opp oljesektoren var det et felles løft der næringsliv, myndigheter og akademia bidro. Vi vil trenge slike løft i framtida også hvis vi skal bli en økonomisk vinner i den digitale konkurransen.

Mange av de næringene framtida vil trenge, har norske fagmiljøer gode forutsetninger for å levere.

En annen stor utfordring er det rekordstore antallet som ikke er i jobb. Vi har i dag lavere sysselsetting enn på nærmere tjue år. Flere enn 700 000 mennesker i arbeidsfør alder får penger til livsopphold fra NAV, og over 400 000 av disse er helt utenfor arbeidslivet. I tillegg til arbeidssøkende ledige.

Hva verre er: En økende andel av dem som ikke jobber, er unge mennesker som risikerer å leve et helt liv utenfor arbeidsmarkedet. Det er lett å forstå at hvis en stor andel av befolkningen blir stående utenfor arbeidslivet, får vi ikke nok inntekter til å betale for framtidas velferdsoppgaver.

Et siste stort område er klima. Vi vet at vi skal over til et lavutslippssamfunn. Både vi og verden for øvrig vil trenge utslippsfri transport, lette metaller og flere proteiner fra havet. Skal vi skape ny vekst og arbeidsplasser for framtidas grønne økonomi trenger næringslivet tydelige satsinger og styringssignaler.

Men skal barna og barnebarna våre også leve i gode samfunn med velstand og velferd, nytter det ikke med laizzez-faire politikk.

Mange av de næringene framtida vil trenge, har norske fagmiljøer gode forutsetninger for å levere. Men det forutsetter tilstrekkelige investeringer i kompetanse, koordinerte innkjøp fra det offentlige og forutsigbarhet om rammebetingelser.

Listen over store viktige ting vi må håndtere, kunne vært lenger. Men bare stilt over for disse utfordringene, er det urovekkende at vi har politiske ledere som gjør alt de kan for å holde festen i gang og anklager alle festbremser for å svartmale. Ja, veldig mye er bra i Norge. Vi har antagelig aldri hatt det bedre.

Dette var helt sikkert tilfellet også for Ludvik den 15. og vennene hans. Men skal barna og barnebarna våre også leve i gode samfunn med velstand og velferd, nytter det ikke med laizzez-faire politikk – da trengs det politikere som ser utfordringene, som investerer i folk, digitalisering og grønne løsninger. Og som prioriterer knappe ressurser i stedet for å låne penger av framtida.