Dårskapens pris

I 2019 skal det avholdes 14 valg i Europa. Det mest nervepirrende blir valget til Europaparlamentet i mai. Så dramatisk blir det at den franske filosofen Bernard-Henri Levy og forfattere som Milan Kundera og Salman Rushdie, med flere, nylig sammenlignet situasjonen med 1930-tallet og mente at selve ideen om Europa er i fare.

I et nokså høystemt innlegg i Libération tar disse «Europa-patriotene» også et generaloppgjør med «abstraksjoner» som sjel og identitet, som angivelig bare finnes i demagogenes fantasi. Hvis ikke Europa-patrioter på hele kontinentet reiser seg og gjør motstand mot den høyrepopulistiske bølgen, vil de som tror på arven etter Erasmus, Dante og Goethe gå på et forsmedelig nederlag i mai.

Hæ? Dante har jeg hørt om, sier olivenbonden i Italia. Men hvem faen er Erasmus?

Snakk om å være abstrakt. Og uten sjel og identitet.

I valget mellom pompøse Bernard-Henri Levy og den ungarske mørkemannen Victor Orban, er det opplagt franskmannen som har det mest sympatiske prosjektet, selv om han skriver som andre rosemaler. Levy står i arven etter Erasmus, hvem han nå er, mens Orban minner om han fyren vi ikke kan si navnet på fordi vi da blir beskyldt for hitling.

Timothy Garton Ash, derimot, har aldri noen sagt noe stygt om. I sin siste spalte i Guardian skriver den britiske forfatteren om Brexit og EU-valget langs de samme linjene som Levy og co, men langt mer sobert og forstandig. Men han slår litt på stortromma han også, og skriver at det er selve Europas framtid som står på spill. Og hvis Storbritannia vil forsøke å påvirke utfallet og få EU til å lytte, bør de umiddelbart lære seg å snakke «europeisk», slik italienere, polakker og franskmenn kan gjøre uanstrengt. Ifølge Ash.

Nå er det tvilsomt om høyrepopulistiske velgere leser Guardian eller Libération, men hadde de gjort det, ville de trolig sagt «jepp, dette er nøyaktig hvorfor jeg viser finger’n til Brussel». Eller London. Eller Paris. I Italia har etablissementet forsøkt å skape en italiensk identitet i 150 år, men folk stritter imot og kaller seg sicilianere i stedet. Og babler i vei på uforståelig dialekt. Så vil disse elfenbenstårnhuleboerne at vi i stedet skal omfavne et forestilt fellesskap bygget på idealer som sekularisme, punktlighet og vellagret Bordeaux-vin? Snakk om å være abstrakt. Og uten sjel og identitet.

Du veit, alle de som kom for seint da globaliseringens vidunderlige stige ble dratt opp i Davos-himmelen.

Nå mener jeg ikke at Matteo Salvini, Victor Orban eller de andre medlemmene av europopulist-klubben er mer jordnære enn Bernard-Henri Levy (jo, faktisk) eller Timothy Garton Ash, eller president Macron i Frankrike eller kansler Merkel i Tyskland for den saks skyld, men de snakker i hvert fall på en måte så folk flest forstår dem, og om temaer som opptar dem. Og det er ikke han Erasmus-fyren fra Rotterdam.

Det er vemodig at Europa går mot slutten, men det som er enda mer tragisk, er at det ikke finnes handlekraftige politikere med hjartet på rette staden som evner å gripe fatt i alle de virkelige problemene mange europeere har fått, spesielt etter finanskrisen for ti år siden. Du veit, alle de som kom for seint da globaliseringens vidunderlige stige ble dratt opp i Davos-himmelen.

Hvis Bernard-Henri Levy og co hadde påkalt Karl Marx, hadde jeg nesten skjønt det.

Omtrent samtidig som Bernard-Henri Levy søkte på wikipedia for å finne litt bakgrunnsinformasjon om Erasmus, denne nederlandske «Dårskapens pris»-forfatteren som så satirisk hyllet selvbedraget, kom det nye Eurostat-tall som viste at 37 prosent av innbyggerne i Bulgaria, 26 prosent i Hellas og 20 prosent i Portugal ikke har råd til å varme opp huset sitt. Ungdomsarbeidsledigheten i Hellas, Spania og Italia er på over 30 prosent. 11 prosent av alle mellom 18 og 24 år i EU-landene er nærmest å betrakte som fattige – selv om de er i arbeid. 46 prosent av pensjonistene i Estland har også nada å rutte med, som 43 prosent i Latvia, 32 prosent i Bulgaria.

Slik kunne man fortsatt å ramse opp statistikk som viser at mange mennesker i Europa sliter med de mest basale utfordringene i livet – mat, arbeid, tak over hodet. Hvis Bernard-Henri Levy og co hadde påkalt Karl Marx, hadde jeg nesten skjønt det. Men en teolog fra 1400-tallet?

Europa er ikke i fare, ei heller ideen om Europa.

Dårskap til side. En ny artikkel publisert med Eurostat-tall, gjorde mer inntrykk enn andre. Den handler om hvordan den greske familien har forandret seg «dramatisk» etter finanskrisen. Flere bor alene, flere skiller seg, flere barn blir født utenfor ekteskap, flere er ensomme, flere forblir barnløse, flere deler leilighet, det gjennomføres færre bryllup. Tar man i betraktning hvor viktig familien er i Hellas, er utviklingen desto mer urovekkende.

Det er en «krise», sier sosiologiprofessor Vasso Artinopoulou til avisa Kathimerini. Han mener utviklingen skyldes at grekere i dag stoler mindre på hverandre. Og kommuniserer mindre med hverandre. Tar man i betraktning hvor glad grekere er i å prate, er dette … ja, desto mer urovekkende.

Europa er ikke i fare, ei heller ideen om Europa. Men framtida til ganske mange mennesker avhenger av at Europa i år velger politikere som vil prioritere å hjelpe de som har gitt opp å strekke seg etter stigen som forsvant i går.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 11. februar 2019)