De egentlige vinnerne og taperne

Fra utsiden har vi nærmest følt oss som spioner, vi som har fulgt regjeringssonderingene gjennom medias kornete bilder fra Hurdalssjøen hotell. Fra innsiden har det ikke lekket ut noe som helst om sonderingenes innhold – før onsdag. Det har vært et enormt sug etter informasjon om hvor Norge går, hva som blir bestemt, hva som blir utfallet. Etter SVs brudd denne uken, vet vi litt mer. Vi vet at helheten i de politiske kompromissene som var mulig å få til nå, var avgjørende for SVs exit. Og vi vet at Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå fortsetter sonderinger og forhandlinger uten SV. Mye mer enn dette vet vi ikke.

Det har vært et enormt sug etter informasjon om hvor Norge går, hva som blir bestemt, hva som blir utfallet.

Etter SV brøt ut av sonderingene har det blitt utropt vinnere og tapere – slik er medienes logikk. «En dårlig dag på jobben for Jonas Gahr Støre», het det fra Lars Nehru Sand på Dagsrevyen – «Støre får et vanskeligere utgangspunkt», sier Sand, med en sterkere opposisjon til venstre for seg. Fra Skjalg Fjellheim i Nordlys heter det tvert motsatt at «Støre er den store vinneren». Arbeiderpartiets viktigste velgergrunnlag befinner seg i små og mellomstore kommuner, og et regjeringsprosjekt med base i Ap-Sp vil ligge tettere på disse kjernevelgerne, er Fjellheims argument.

Jeg kunne listet opp mange flere slike analyser, både fra mediekommentatorer og andre. Mange kloke ting er sagt, annet mindre klokt – men risikoen er at vi som har hjerte for et sterkt og slagkraftig sentrum-venstre i norsk politikk, mister av syne de viktigste realitetene; de egentlige vinnerne og taperne så langt denne politiske høsten. Selv om sonderingene naturlig nok er fremst i pannebrasken akkurat nå, er det summen av valg, sondering og forhandlinger som danner grunnlaget for den politiske virkeligheten de neste fire årene.

Sist noe slikt skjedde var i 1933.

Vinnerne er alle som tjener på en ny samfunnsretning. 100 mandater og 56 prosent av velgerne ligger hos stortingspartier til venstre for Solberg-regjeringen. Fra 2017 til 2021 har 20 mandater byttet side. Det er en utvetydig beskjed.

Forrige gang det skjedde en like stor tyngdeforflytning over midtstreken i Stortinget, var i 1933, da Johan Nygaardsvold hentet 22 mandater fra høyresiden.

Jeg gjentar. Sist noe slikt skjedde var i 1933.

I tillegg er det lokalpolitiske Norge overveldende rød-grønt. Det er sentrum-venstre-koalisjoner som styrer storbyene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø, og dessuten et overveldende flertall av de mindre kommunene.

Vi lever med andre ord i en rød-grønn storhetstid.

Hva så med «vinnere og tapere» fra Hurdal? Det er rett og slett veldig tidlig å si, og mest fornuftig å summere opp om ett år eller to.

Men det er åpenbart at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum nå kan gå i gang med det de har drømt om i mange år, å lede en ny retning for landet.

Vi lever med andre ord i en rød-grønn storhetstid.

Støre går i regjering etter en vellykket det er vanlige folks tur-valgkamp det siste året, som løftet partiet opp fra målinger under 20-tallet. Vedum med en knallsterk økning siden 2013, med et utvetydelig budskap om fair fordeling av respekt, makt og ressurser mellom by og distrikt. Til sammen vil de – tror jeg – finne ut av det, og enes om et regjeringsprosjekt for rettferdig fordeling, både sosialt og geografisk.

På den andre siden av streken er det borgerlige regjeringsprosjektet sendt tilbake til start, med en oppslutning som ikke er i nærheten av et folkelig flertall. Det må gjøres en tung og lang jobb med å gjenoppfinne en høyreside med en klar retning. Det er ingen hyggelig politisk oppgave for Venstre å skulle finne sammen med et Frp med tydeligere høyrepopulistisk tilsnitt enn før, med Sylvi Listhaug, Carl I. Hagen, Per Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde som de store profilene.

Hvordan Høyre skal gjenreise seg, og hvem de velger som arvtaker etter Erna Solberg, blir også spennende. Det er naturligvis mulig Solberg fortsetter til neste valg, men de fleste kommentatorer tror ikke det. Som Kjetil Alstadheim i Aftenposten skriver: «Ingen kan tro på noe av det Erna Solberg nå sier om hvilken fremtid hun ser for seg i norsk politikk.»

På den andre siden av streken er det borgerlige regjeringsprosjektet sendt tilbake til start.

Hvor står så SV på dette tidspunktet, etter valget og etter sonderingene ble brutt?

Spør du din lokale SVer, er nok svaret en variant av en skuffelse over at det ikke gikk, over at gjennomslagene ikke viste seg så store som ønsket. Samtidig bør folk i SV også anerkjenne partiet for en imponerende innsats. Ingen deler av det politiske landskapet er like fragmentert som det hjørnet hvor SV befinner seg. Partiet har både klart å få til vekst trass i dette vanskelige bildet, og dessuten gjort et ærlig forsøk på å oversette oppslutningen til SV, Rødt og MDG til gjennomslag i sonderinger med Ap og Sp.

Om noen har grunn til å være misfornøyd, må det være velgerne som på vippen mellom de tre førstnevnte og endte opp med å ikke velge SV. De har fått en ganske brutal oppvisning i politisk makt, noe blant annet Snorre Valen i Trønderdebatt skriver godt om.

Valen argumenter også for at en Ap-Sp-regjering kan hente ulike dag-til-dag-flertall mer mot sentrum i Stortinget. Men Støre har sagt at hans foretrukne partner er SV.

Og det er ingenting i veien for at SV kan presse fram gjennomslag for fordeling, for klima og for natur fra sin nye posisjon i Stortinget. Tvert imot er det svært sannsynlig at det vil skje. En ny Ap-Sp-regjering vil måtte legge seg tett opptil hva forhandlingsresultatet – hvor SV var inkludert – ville vært, fordi regjeringen må ha flertall for budsjettene sine. Valgresultatet tilsier at det vil være naturlig for regjeringen å hente flertallet for budsjettene sine her. Realitetene på bakken for SV de neste fire årene er at kampen om makt i det politiske Norge ofte vil gå gjennom SV, og partiet vil være det desidert mest spennende stedet å banke på døren for alle som vil sette press på regjeringen utenfra.

Som mange har påpekt, også internt i SV: Det er mange enighetspunkter mellom disse tre partiene. De lever videre til tross for at det ikke blir flertallsregjering.

Plan A for mange var en flertallsregjering. Selv tror jeg det ville gitt mest fart og styringsdyktighet i en tid hvor endringene trenger å skje raskt.

Men den store fortellingen er et stort flertall for en ny retning for Norge.

Men når det går så langt som at politikere i Høyre billedlig talt setter opp bekymrede miner og beklager seg over at SV ikke blir med i regjering, må det selvfølgelig forstås som ren politisk tullball – og forsøk på å skape splid blant valgets vinnere. NRKs Lars Nehru Sand har helt rett i at det er mer krevende å forhandle flertall i Stortinget. Men den store fortellingen er et stort flertall for en ny retning for Norge.

Det mest normale i dette landet, med den ganske trauste befolkningen som har stemt frem et nytt flertall, er mindretallsregjeringer. Dette er med andre ord ganske som normalt.