Skal vi gjøre noe med klimaendringene, må vi tro på at det er mulig.
Akkurat da vi var ferdig med å snakke om 2023 som annus horribilis begynte folk å snakke om 2024 som «the Voldemort of years». Det kan sikkert være både morsomt og presist. Og det er ingen grunn til å skjønnmale virkeligheten hvis man ønsker å endre den.
Men, og dette er et ganske STORT MEN. Uten håp får vi ikke til noe som helst i denne verden. Det er ikke bare en klisjé som viser seg å være sann, gang på gang. Det er også forskningsmessig belegg for det.
Dyrk seiere, og det som er mulig for folk å gjøre noe med.
Hvis du lurer på om det stemmer, bruk gjerne noen minutter på vår egen klimaforsker og psykolog Per Espen Stoknes sin eminente Ted Talk, om hva som skal til for at vi skaper handling i klimasaken. Det har allerede over tre millioner andre gjort. Stikkord: bort fra dommedagsscenarioene. Dyrk seiere, og det som er mulig for folk å gjøre noe med. Da øker også sjansen for at vi er med på større politikkendringer.
Les også: Kanskje man bør tenke seg om neste gang før man latterliggjør visjoner i politikken?
Dessverre er det altfor få som snakker om klima som Stoknes. Og unge folk er bekymret for fremtiden. 56 prosent av unge mellom 16 og 25 år på tvers av land mener menneskeheten er fortapt. 75 prosent av unge mellom 16 og 25 år på tvers av land mener framtiden er skremmende.
Bare reflekter litt over det. Hvis du ser 10 ungdommer gå nedover en vei, så mener over halvparten av dem at vi er fortapt, og det er egentlig bare to av dem som ikke mener fremtiden er skremmende.
Klimautsiktene for verden ser langt bedre ut enn for bare et par år siden.
Hva er det vi etterlater våre unge? Ikke bare en klode som bør fikses. Langt mer alvorlig: et fullstendig ubrukelig og farlig bilde på fremtiden. Tallene roper: skjerp deg. Men vi bør skjerpe oss med et smil.
Men vi må også feire at de økende klimaambisjonene i verden har gjort en enorm forskjell
Tallene over her har jeg fra en bok som allerede er utkåret til en av de viktigste i 2024, Not the End of the World: How We Can Be the First Generation to Build a Sustainable Planet, skrevet av Oxford-forsker Hannah Ritchie.
Hun er ikke naiv i møte med klimakrisen. Men påpeker også, siden håp og fakta virker, at mange ting går i riktig retning. Visste du for eksempel at: CO₂-utslipp per person i verden går nedover? Avskoging i verden nådde toppen allerede på 80-tallet? Luftkvaliteten i verden er i dag massivt bedre enn for hundre år siden? Og flere døde av naturkatastrofer for hundre år siden enn i dag?
Det er ikke nok, men det er veldig bra. Hovedpoenget til Ritchie om klima er også viktig: Klimautsiktene for verden ser langt bedre ut enn for bare et par år siden.
I 2015 kunne vi lese i avisen The Independent, at forskere mente temperaturen kunne stige med seks grader innen år 2100. (Det skapte oppmerksomhet før FN-toppmøtet i Paris.)
Les også: Klimakamp er klassekamp.
I dag er bildet annerledes. Fortsetter vi med dagens politikk styrer vi mot mellom 2,5 og 3 grader. Det er altfor mye, og vi må unngå det. Men det er også viktig å huske at hvis vi gir opp, og slutter med klimapolitikk, da går det mot 4–5 grader oppvarming. Det er ikke bare alvorlig, men apokalyptisk.
Mens solkraft var tre ganger så dyrt som kull i 2009, er kull nå mer enn dobbelt så dyrt som solkraft.
Økningen i temperatur har mange forferdelige konsekvenser. Vi må altså gjøre alt vi kan for å holde oppvarmingen nede.
Men vi må også feire at de økende klimaambisjonene i verden har gjort en enorm forskjell. 2,5 grader og 5 graders oppvarming er to radikalt ulike verdener. Og dessuten trekker Richie fram noen meget viktige utviklingstrekk:
For det første: flere land har vist at det er mulig å frikoble utslipp fra økonomisk vekst. Siden 1990 har både Storbritannia, USA, Tyskland, Frankrike, Finland og Sverige hatt økonomisk vekst samtidig som CO₂-utslippene har gått ned. Det er ikke på grunn av utflagging av forurensende arbeidsplasser, til land hvor varene så importeres fra. Reelle utslippskutt er i seg selv tilstrekkelig for å skape grønn vekst i disse landene.
For det andre: Grønn energi har blitt radikalt billigere. Særlig på solkraft har det vært en rakettartet utvikling. Prisen har blitt redusert til en tidel på ti år. Mens solkraft var tre ganger så dyrt som kull i 2009, er kull nå mer enn dobbelt så dyrt som solkraft. Mens de tre billigste energiformene globalt i 2009 var gass, kull og atomkraft, var det i 2019 solkraft, vind på land og gass.
Vi trenger håp og fremtidstro og modige politikere som kan inspirere våre unge.
Den store utfordringen for grønn energi er arealbruk. Men hvis en god del av den grønne kraften kommer fra sol på tak, atomkraft og delte arealer mellom jordbruk og fornybar energi, er arealbruken ikke nødvendigvis større enn for den fossile energien (som i mange land blant annet trenger store arealer til mineralutvinning). Og dessuten må det nevnes; I vår del av verden, hvor den industrielle revolusjonen startet, og som har vært drevet av kull i tre hundre år, så er kullkraft i ferd med å bli utradert.
Det betyr at det bør investeres mer. Behovet for investering i fornybar energi i utviklingsland må for eksempel sjudobles for å nå nullutslipp i 2050 ifølge IEA. Men gode venner, det betyr først og fremst at det nytter! Det er håp. Og vi kan derfor handle med freidig mot. Som jeg skrev om i Agenda Magasin her like før jul, er det for eksempel på høy tid at Norge i større grad bruker sine finansielle muskler til å akselerere den grønne omstillingen. Det har vi et eget moralsk og politisk ansvar for, siden vi har skapt verdens største formue på olje og gass.
Dette siste er et poeng jeg har forsøkt å fremme lenge, også før krigen i Ukraina snudde opp ned på energimarkedet. Men budskapet fra forskerne gir oss en ekstra grunn. Vi trenger håp og fremtidstro og modige politikere som kan inspirere våre unge. Da bør vi bruke den makten vi har, til å gjøre noe som faktisk virker.
Teksten ble også publisert i Dagsavisen 29. januar 2024.
Kommentarer