De krenkede

Sist uke utga Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) en rapport om utviklingen i antall ansatte i forvaltningen. Den viste at statsforvaltningen har minket med godt over 5 477 årsverk fra 2016 til 2017, men også at i samme periode har enda flere arbeidsplasser blitt flyttet ut i statlige foretak med de samme oppgavene som før. Totalt sett var det altså 889 flere mennesker som løste offentlige oppgaver i 2017 enn det var i 2016.

Da var det ganske friskt av moderniseringsminister Monica Mæland å skryte av at effektiviseringsarbeidet virker fordi antallet ansatte i forvaltningen har blitt redusert. Når det altså ikke har det.

Lønseth er ikke alene om å være krenket og fornærmet.

Da Senterpartiets Per Olaf Lundteigen påpekte dette i Dagsnytt 18 fredag 25. januar, var Høyres Mari Holm Lønseth mest opptatt av å beklage seg over at opposisjonen bare vil kritisere, visstnok på autopilot. Hun insisterte på og gjentok at effektiviseringsarbeidet til Regjeringen har virket, og at økningen handlet om flere folk i politi og barnevern. Dette til tross for at man i Regjeringens egen rapport kan lese at også statsforvaltningen har økt. Det handler ikke om politi og barnevern. Det handler om at det i løpet av 2016 og 2017 har vært store flyttinger av oppgaver ut av statsforvaltningen og til selskapsorganiserte enheter.

Disse omfatter blant andre 4280 ansatte fra Jernbaneverkets til Bane NOR SF, 1670 prester i Den norske kirke og 236 årsverk som ble flyttet fra Folkehelseinstituttet til Oslo Universitetssykehus. Alle får fortsatt lønn fra statsbudsjettet og alle utfører viktige offentlige oppgaver. Men Lønseth ville ikke snakke om dem, utover å karakterisere dem som «papirflyttere». Hun brukte omtrent halvparten av sin taletid på å forurettet gjenta hvor synd det var at Senterpartiet bare drev med kritikk på autopilot. Det hele liknet mer på pressebriefingene til Sarah Huckabee Sanders enn på norsk politisk debatt.

Lønseth er ikke alene om å være krenket og fornærmet for tiden. På vegne av seg selv eller andre med makt. Samme dag var det flere som syntes synd på nyslått statsråd og kronprins i Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad. Kristin Clemet beklaget seg i sin blogg over mye respektløs retorikk i spørsmålet om tvillingabort. Stavanger Aftenblad mente på lederplass at kritikken av Ropstad var «angstbitersk og hysterisk». Og dessuten at kritikerne skjøt spurv med kanoner og bedrev mobbing.

Ropstad får selvfølgelig mene hva han vil. Men både kritikk og kritiske spørsmål må han altså tåle.

Tre eksempler på slik mobbing nevnes i lederartikkelen: Det ene er et innlegg sosiale medier i forbindelse med budsjettforhandlingene, der det ble fremstilt som at forhandlerne, som bare var menn, også diskuterte abort. I virkeligheten diskuterte de budsjett. Det andre eksemplet var demonstrasjonen utenfor Stortinget i protest mot endringer i kvinners selvbestemmelsesrett. Det tredje eksemplet var spørsmålene om Ropstad ville gå i Pride.

Jeg synes det er vanskelig å ta alvorlig at disse tre eksemplene kvalifiserer som mobbing. Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen tok også Ropstad i forsvar, og slo fast på fredag at hun visste godt hva en mørkemann var, og at Kjell Ingolf Ropstad ikke er en slik. Også Eilertsen mener visst, som Mari Holm Lønseth, å ha observert at kritikken av Regjeringen går på autopilot.

Hva en mørkemann er, skriver hun ikke, men i podcasten Aftenpodden utdypet hun at mørkemenn er mennesker som fordømmer hvordan andre mennesker lever livene sine. Mange lurte, med god grunn, på om den nye statsråden ville anerkjenne homofile ekteskap eller kvinners rett til selvbestemt abort.

I Debatten på NRK på torsdag forsikret Ropstad om at han også vil jobbe for barn av homofile og at han ikke kommer til å bruke krefter på å endre abortloven. Det er bra. Så får det heller være at svarene også var ganske tvetydige, og etterlot liten tvil om at det er avstand mellom regjeringens politikk og Ropstads egne meninger.

Ropstad får selvfølgelig mene hva han vil. Men både kritikk og kritiske spørsmål må han altså tåle. Fordi han er en mann med makt. Og NRK ville neppe brukt en hel sending på å fritte ham ut om alt dette, om ikke kritikken hadde kommet først.

Likevel kommer altså to av landet største aviser ham nå til unnsetning og er ikke nådige med maktas kritikere.

Clemet tok seg også bryet med å påpeke hvor vanskelig spørsmål tvillingabort er. Det er jo helt riktig. Det er ingen som bestrider at bioteknologi og abort er vanskelige spørsmål. Begge byr på etiske dilemma og utfordres av at teknologien stadig gir flere muligheter, ofte raskere enn vi rekker å ta stilling til hva endringene gjør med samfunnet vårt. Abortkampen har heller aldri handlet om at abort er fritt for dilemma. Den har handlet om at dette er dilemma som kvinnen selv kjenner best. Tvillingabort er særlig vanskelig.

Det er fristende å påpeke at noen av oss tenker kvinner også er i stand til å ta vanskelige etiske beslutninger som berører dem selv. Og enda viktigere: svært mange har blitt opprørt ikke bare over hva KrF eller Ropstad mener om saken, men over at krevende etiske dilemma blir forhandlingskort i en regjeringsdannelse. I skyggen av debatten om tvillingabort har KrF, representert ved sin forhandlingsleder, i tillegg fått vetorett i spørsmål om bioteknologiloven og eggdonasjon. På tross av at stortingsflertallet altså mener noe annet.

Det er klart det er krevende å stå i stormen. Men Kjell Ingolf Ropstad er nyslått statsråd og sannsynlig ny partileder i et lite, men svært mektig politisk parti. Da er storm er en del av jobben. Det er heller ingen som har angrepet hans personlighet. Betegnelsen mørkemann har ikke henvisning til personlige egenskaper. Den handler om politiske standpunkt og nettopp om Eilertsens beskrivelse av fordømmelse av livsvalg, og begrensinger av hvilke valg andre mennesker får gjøre i sine liv.

Likevel kommer altså to av landet største aviser ham nå til unnsetning og er ikke nådige med maktas kritikere.

Den nye flertallsregjeringen, og partiene som sitter i den, kommer til å få masse kritikk. Det er bare å stålsette seg.

Med unntak av spørsmålet om det er flere eller færre ansatte i offentlig sektor, har de fleste politiske spørsmål ingen fasit. De som sitter med makten må gjerne forsvare sin politikk. For oss andre er det vår fordømte plikt å utfordre dem. Når makten utfordres skal den svare, ikke sutre og bli krenket av kritikk. Med flertallsregjering har de som styrer enormt mye makt. Da er det ekstra viktig at uenighet og kritikk får plass i den offentlige debatten.

Kan det oppleves urettferdig noen ganger? Selvfølgelig. Kan man være uenig i at man fortjener kritikk? Absolutt. Men det er ikke det samme som mobbing. Det er fortsatt forskjell på å sparke oppover og nedover. Og det er fortsatt forskjell på personkritikk og helt vanlig opphetet politisk debatt og maktkritikk. Som Hege Ulstein skriver, er det sikkert behagelig å styre et land der pressen er høflig og servil i stedet for kritisk og frekk. Men det er også veldig farlig.

Den nye flertallsregjeringen, og partiene som sitter i den, kommer til å få masse kritikk. Det er bare å stålsette seg. De kan trøste seg med at det er de som bestemmer. Det de ikke kan, er å rope “mobbing”. Den retten sparer vi heller til dem som trenger den.