Vi må sette folk i sentrum av det grønne skiftet

(LONDON): Under FNs klimakonferanse i Glasgow (COP26) sist uke, deltok jeg i et panel sammen med ledende nasjonale politikere, deriblant Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon og Spanias minister for det økologiske skiftet Teresa Ribera, for å drøfte hvordan vi for alvor kan håndtere det grønne skiftet. Samtidig som verdens ledere, som i overveldende grad er menn, kjempet om å markere seg gjennom forpliktelser, poseringer og løfter – det den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg uforglemmelig avfeide som mer «bla, bla, bla» – fokuserte vårt panel, som besto utelukkende av kvinner, på vesentlige spørsmål om hvilke nye redskaper og institusjoner verden vil trenge for å kunne avkarbonisere.

Det vi trenger i stedet er strukturell og institusjonell endring nedenfra.

Etter COP26 burde det være klart for oss, mer enn noen gang, at løfter og tiltak ovenfra ikke er nok. Det vi trenger i stedet er strukturell og institusjonell endring nedenfra. Vårt eneste håp om å holde den globale oppvarmingen innen «trygge» rammer (i realiteten er det avtalte målet mye tryggere for noen enn for andre) er å framskynde et grønt skifte med massive, koordinerte offentlige investeringer med mål om innovasjonssprang og et økonomisk paradigmeskifte.

Klimaendringene er et dynamisk, ikke-lineært fenomen med en rekke vippepunkter – som hver for seg har sine egne dominoeffekter og som gjør det svært vanskelig å forutsi hvor fort og i hvilket omfang endringene finner sted. Likeledes vil den motsatte prosessen – å dempe eller reversere klimaendringene – avhenge av vippepunkter som utløser dominoeffekter i den andre retningen. Synergistiske sprang i teknologisk innovasjon og institusjonell endring kan fremkalle positive tilbakekoblingsmekanismer og kumulative multiplikatoreffekter.

Det er nettopp det som er målet med det jeg kaller oppdragsorientert innovasjonspolitikk. Vi må mobilisere ressurser og tilpasse den økonomiske politikken til målbare målsettinger, som framveksten av nye teknologiske innovasjoner og formingen av nye markeder. Hvert samfunnsoppdrag må inspirere oss og fungere som en katalysator. Og hvert oppdrag vil kreve at mange aktører og sektorer innoverer og samarbeider på nye måter – enten oppdraget dreier seg om en karbonnøytral by eller et hav uten plast. Hvert oppdrag må føre til at mange aktører investerer – såkalt «crowding in» – og en hver form for offentlig støtte må komme med strenge betingelser, slik at man kan utløse stadig større dominoeffekter i riktig retning – omtalt som «upward-scaling tipping cascades» – som vil utvide dagens teknologiske horisont og lede til en nullutslipps-framtid. Men dersom vi skal klare å reorientere økonomien rundt oppdragsorienterte innovasjonssprang, trenger vi nye institusjoner på alle nivåer – fra det lokale til det globale.

Dersom vi skal klare å reorientere økonomien rundt oppdragsorienterte innovasjonssprang, trenger vi nye institusjoner på alle nivåer.

På internasjonalt nivå, kan f.eks. et «CERN for klimateknologi» (etter modell av det europeiske overnasjonale forskningsorganet) koordinere investeringer fra statsmaktene som deltar og bruke en felles pott med penger til å finansiere utviklingen av innovativ teknologi som privat sektor ikke vil utvikle på egen hånd – enten fordi det er for risikabelt eller fordi avkastningen er for lav. Denne ideen ble fremlagt i sluttrapporten til G7 Panel on Economic Resilience, der jeg representerte Italia.

På nasjonalt nivå, kan offentlige grønne investeringsbanker stille til rådighet den «tålmodige kapitalen» som kreves for å utvide nullutslippsmarkeder. En lovende modell er den skotske nasjonale investeringsbanken (som jeg bidro til å opprette) – en offentlig finansinstitusjon som har som sitt viktigste samfunnsoppdrag å bidra til å avkarbonisere den skotske økonomien. Den nye banken vil fungere som en katalysator og bringe inn investeringer på tvers av sektorer og inn i bedrifter som har spesialisert seg på nullutslippsteknologi.

Sist, men ikke minst, er det kommunale nivået. Det er her klimatiltakene materialiserer seg i konkrete prosjekter som nullutslippsboliger, bilfrie nabolag og sirkulære forsyningskjeder. Et eksempel er det nyopprettede Council of Urban Initiatives, i samarbeid med University College London, London School of Economics og UN Habitat. Dette initiativet kan spille en avgjørende rolle ved å spre informasjon om vellykkede prosjekter og tilpasse dem til internasjonale avtaler, ikke minst de man har blitt enige om under COP26.

Tankene bak forslag til Green New Deal-tiltak er å engasjere innbyggerne ved å sette folk i sentrum av det økonomiske skiftet.

Disse institusjonene vil kreve støtte og engasjement blant innbyggerne – og spesielt blant sårbare arbeidstakere – dersom de skal komme i gang. De gule vestene og andre protestbevegelser som har kommet som en backlash, har vist hvorfor drivkraften til det grønne skiftet må komme nedenfra. Tankene bak forslag til Green New Deal-tiltak er å engasjere innbyggerne ved å sette folk i sentrum av det økonomiske skiftet.

Folkelig deltakelse betyr å engasjere innbyggere i prosesser som foregår på lokalt nivå. Et eksempel er Camden Renewal Commission, hvor de har brukt viktige debatter blant beboerforeninger for å sette bygårder og boligområder i sentrum av London-bydelens strategi for grønn utvikling. Det betyr også å invitere lokallag, kooperativer og fagforeninger til å danne «public-common partnerships» – partnerskap mellom innbyggere og myndigheter. Et annet alternativ er å opprette borgerforsamlinger for å diskutere klimaendringene, slik man har gjort i Spania. Denne formen for institusjonell innovasjon kan legge grunnlaget for en ny samfunnskontrakt — som er den eneste måten man kan bygge tillit på og oppnå et sosialt rettferdig skifte.

Klimaaktivismens største feil er at man ikke har evnet å komme med overbevisende, realistiske argumenter for et grønt skifte som fremmer arbeidstakernes interesser. En Green New Deal som fører til gode nye jobber, økt levestandard og redusert sårbarhet og ulikhet bør ha høyeste prioritet. Dersom vi skal lykkes med det grønne skiftet, må vi sørge for at arbeidstakere som risikerer å miste jobben som følge av avkarboniseringen kan få nye ferdigheter og nytt arbeid i den nye økonomien. Dersom det ikke lar seg gjøre, bør de gis en garantert minsteinntekt – som en grunnleggende rettighet.

Klimaaktivismens største feil er at man ikke har evnet å komme med overbevisende, realistiske argumenter for et grønt skifte som fremmer arbeidstakernes interesser.

Det vil ikke skje med mindre arbeidstakere har en plass ved forhandlingsbordet. Uansett hvilke nye løfter som ble gitt på den globale arena under COP26, må vi jobbe hardere i kulissene med institusjonsbygging og ha spesielt fokus på å utvide deltakelsen og inkludere ordinære innbyggere. Dersom vi skal klare å avverge klimakatastrofe, må vi eksperimentere i stor grad med ny teknologi – og, like viktig, med nye institusjoner på alle nivåer.

 

Copyright: Project Syndicate, 2021.