Kuttplan for de rike, takk

Akkurat i dag, og de nærmeste dagene, blir nok den politiske samtalen i Norge mest preget av et ord som kan få tungen i krøll for flere enn denne skarve bergenseren: tilleggsproposisjonen. Støre-regjeringen har hatt noen hektiske uker på å endre på Solberg-regjeringens statsbudsjett. I dag får vi vite hva de har fått til.

Men, samtidig. Og må vi innrømme, for kloden hakket viktigere: Verdens ledere har de siste ukene vært samlet i den gamle industribastionen Glasgow i Skottland for klimaforhandlinger. Derfor noen ord om det i dag.

I dag får vi vite hva de har fått til.

Noen av resultatene fra COP26 er oppløftende. Som at 100 land nå har lovet å stoppe og å reversere avskoging. Å ta vare på skogene våre – verdens lunger – er et utrolig viktig klimatiltak. Ta et dypt pust inn, og send en takk til trærne. Det er de som gjør at vi kan leve på denne planeten.

Likevel. Det store spørsmålet, det som virkelig vil avgjøre fremtiden, om vi klarer å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Vel folkens, der sliter vi. Det må handles mer, før, kraftigere.

Ut fra klimaforhandlingene blir samtalen ofte preget av hvilke land som svikter, hvilke som har noe å gi. De fattige landene anklager, med rette, de rike for å ha blitt rike på store utslippskutt, mens de sitter igjen med regningen. De rike landene påpeker, med rette, at hvis ikke alle kutter utslipp, så er vi alle i trøbbel.

Men: Klimautslipp handler om mer enn forskjeller mellom land. Det handler overraskende mye om forskjeller mellom folk innad i land. Det snakker vi for lite om.

Den øverste prosenten har stått for mer enn en femdel av utslippsveksten i verden siden 1990. Hallo!

Helt ferske tall fra Lucas Chancel ved World Inequality Lab i Paris – hvor blant annet den kjente ulikhetsøkonomen (og Agenda-vennen) Thomas Piketty er tilknyttet – tyder på at den rikeste delen av befolkningen har vært en slik blindsone for klimapolitikken.

De rikeste har rett og slett fått løpe fra klimaregningen.

Chancels forskning, som nylig ble lagt fram på økonomifestivalen Kåkånomics i Stavanger, viser en svært sterk sammenheng mellom inntekt, formue og CO2-utslipp. Jo høyere formue og inntekt, jo høyere utslipp. I og for seg ikke særlig overraskende. Luksusforbruk og investering i forurensende selskaper er vanskeligere om du har lite penger, enn om du har mye penger.

Men viktig. De ti prosent i toppen står i dag for omtrent halvparten av CO2-utslippene globalt.

Mer overraskende er dette: De som slipper ut mest – altså de rikeste – har ikke bare størst utslipp, de har også økt utslippene sine mest de siste 30 årene. Den øverste prosenten har stått for mer enn en femdel av utslippsveksten i verden siden 1990. Hallo!

Det er altså ikke hjelpepleieren med dieselbil som er problemet.

Samtidig har det Chancel omtaler som arbeiderklassen og middelklassen i verdens rike land faktisk kuttet utslippene sine i samme periode. I land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike har den nedre halvdelen av befolkningen kuttet så mye at de nesten har nådd klimamålene for 2030 i utslippskutt per hode, samtidig som landene sett under ett er langt unna.

For å bruke et eksempel som finansministeren kunne likt. Det er altså ikke hjelpepleieren med dieselbil som er problemet.

Den store økningen i økonomisk ulikhet innad i land har bidratt til at også forskjellene i CO2-utslipp mellom folk er økende. Tidligere var det større forskjell mellom land – nå er forskjellene størst innad i land.

Hvordan ser det så ut i Norge? Vi finner det samme mønsteret også her. Bryter vi ned tallene fra World Inequality Lab på land, ser vi at den nederste halvdelen av befolkningen i Norge har kuttet utslippene sine siden 1990. Samtidig har den øverste tidelen økt sine utslipp. I midten har utslippene mer eller mindre stått stille.

Internasjonalt har fagbevegelsen lenge snakket om just transition. Vårt eget LO huser kontoret for det. Hit burde norske journalister ta turen oftere. Heldigvis har vi de siste par årene i Norge begynt å snakke om at det grønne skiftet må være rettferdig. Fagbevegelsen må ha en avgjørende rolle i å bestemme hvordan arbeidsplassene skal utvikles og omstilles i det grønne skiftet. Men tallene fra World Inequality Lab er en påminner om at noen har fått slippe unna i dugnaden om å kutte utslipp.

En mer omfordelende skattepolitikk, med høyere beskatning av de største formuene enn i dag, vil kunne hente inn ressurser som i dag blir brukt på luksusforbruk og forurensende investeringer. Disse ressursene kan da heller brukes på det grønne skiftet.

Noen har fått slippe unna i dugnaden om å kutte utslipp.

Men kan vi også tenke i nye retninger? For eksempel en progressiv skattlegging av forurensende investeringer eller forbud mot visse typer av særlig forurensende luksusforbruk, som privatfly eller de største yachtene? Disse leketøyene til X antall milliarder er jo litt som om noen skulle komme på jobb med en tjuepakning Prince og røyke seg gjennom den i kontorlandskapet. Sikkert fint for deg, men stress for oss andre. I dette tilfellet: stress for alle fremtidige generasjoner.

Chancel fra World Inequality Lab lufter alle disse forslagene, og det burde politikere gjøre også. Et sted å begynne kan være i behandling av, ah, smak på ordet, tilleggsproposisjonen. Kanskje en SV-seier kan være at embetsverket får i oppgave å flytte utslippsforskjeller ut av politikernes blindsone? Enighet om systematisk rapportering av vinnere og tapere på klimatiltak og tall på utslippsforskjeller i offentlig regi, burde være forholdsvis lavthengende frukt denne budsjetthøsten.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 8. november 2021.)