De usynlige

De siste tiårene har skiftende regjeringer framlagt forebyggende handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Handlingsplanen til den forhenværende rødgrønne regjeringen, «Et liv uten vold», gikk ut i 2017. Først i juni 2019, etter flere år med enda mer skiftende justisministre, varslet regjeringen oppstarten av arbeidet med ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Den nye handlingsplanen skulle ikke komme før i første halvdel av 2020, og det til tross for at det på nettsidene har stått at: «vold i nære relasjoner er et viktig satsingsområde for regjeringen». Nå er det blitt juni 2021, og fortsatt har ikke planen kommet.

Fire år har det gått fra 2017 til i dag. Jeg har fått en sønn på den tiden. Han har lært seg å gå, han har lært seg å prate, han har rukket å slutte med bleie. Han har lært seg å sykle uten støttehjul, så fort i nedoverbakkene at jeg kjenner hjertet mitt i halsen. Han har begynt å skrive bokstaver når han tegner: S for navnet sitt og M for mamma. Han er fire år og hver dag øver han på å forstå sitt eget sinne, han har lært at det ikke er lov til å slå, men at når han slår seg, får han trøst. Han er fire år og skjermet fra den virkeligheten som andre barn dessverre har måttet oppleve i isolasjon og ensomhet dette siste året. 

De siste ukene har jeg forsøkt å få svar på når den lenge etterlyste handlingsplanen egentlig skal komme.

Fire år er alderen til et lite barn, men det er likevel et helt liv. Det er også den tiden regjeringen vår har latt løpe uten noen nasjonal plan for forebyggingen av volden i nære relasjoner. Min sønns alder er et bilde på systemsviket i det feltet jeg har brukt disse årene på å skrive om. 

Sviket er stort og taust, dem det gjelder har ingen talsperson eller et stort PR-byrå til å snakke for seg. De har bare overarbeidede aktivister, helsearbeidere og politifolk, som forsøker å rope varsko, gang på gang. Men det er som om ingen politikere vil høre på det, heller ikke under en pandemi.

Levende spøkelser

De siste ukene har jeg forsøkt å få svar på når den lenge etterlyste handlingsplanen egentlig skal komme. Det har vært vanskelig å få konkrete svar, noen trodde “våren” andre mente “sommeren”. Men for et par uker siden fikk jeg til slutt et konkret svar fra justisdepartementet: Den kommer i uke 25. Så kom kontrabeskjeden: Den kommer ikke før i august. 

Det er som om ingen forstår, eller vil forstå, at dette står om liv.

Nå ser det altså ut til at dem det gjelder må vente nok en sommer på å bli politisk prioritert, og det på flere måter. For da SV la inn et representantforslag i mai om et styrket og gratis krisesentertilbud for voldsutsatte – etter at Thyra Aisha Græsdal stod fram og fortalte at hun ikke hadde råd til Krisesenterplass – svarte alle andre enn Sp og SV nei til alt annet enn å fjerne egenandel for maten. De resterende forslagene skal kanskje/kanskje ikke gjøres noe med etter en gjennomgåelse av krisesenterlova. 

Misforstå meg rett, det er godt at loven endelig skal gjennomgås, men akkurat som med handlingsplanen: Gjennomgåelsen har ingen fastsatt dato enda og nå tar Stortinget sommerferie, og så kommer Stortingsvalget.

Den viser også hvor avgjørende det er at både kvinner og barn får ha en tilknytning til livet utenfor hjemmet.

Det er som om ingen forstår, eller vil forstå, at dette står om liv. Dager, uker og måneder er for lang tid for en voldsutsatt, for ikke å snakke om år. For den samiske befolkningen, som også er spesielt utsatt for volden, ble krisesentertilbudet lagt ned i 2018. 

På vegne av dem det gjelder, er jeg ikke bare utålmodig, jeg er også sint. For i en tid hvor voldsutsatte har vært mer isolerte og overlatt til seg selv enn på veldig lenge, har vi også så godt som sluttet å snakke om dem. Det har ikke eksistert en kriseplan for dem, det finnes ikke en gang en vanlig plan. De er blitt som levende spøkelser i vår samtid.

Pandemien som forstørrelsesglass

I den danske dramaserien Ulven Kommer, som har ligget ute på NRK denne våren, møter vi den danske sosialarbeideren Lars og jentungen Holly, som kanskje/kanskje ikke varsler skolen om vold i egen familie. Gjennom serien blir seerne kjent med bare noen av grunnene til at kvinner som blir utsatt for vold blir i en voldelig relasjon: Psykologiske grunner som traumatiske bindinger eller manipulasjon, felles barn, vanskelig tilknytning til arbeidslivet eller økonomi. Den viser også hvor avgjørende det er at både kvinner og barn får ha en tilknytning til livet utenfor hjemmet.

– Barn som blir utsatt for vold av sine nærmeste, hjemme hvor det skal være trygt, er de mest sårbare vi har i samfunnet. De er vi svært bekymret for og det har vi vært gjennom hele denne pandemien, uttalte Politiinspektør Rune Swahn til lokalavisen Nordstrands Blad 26. mai og mente at etter politiets erfaring har disse barna fått det verre i 2020. Jeg er også veldig bekymra for kvinnene.

I tider hvor de store økonomiske forskjellene vokser, vokser også volden.

For det er flest kvinner som blir utsatt for den groveste volden i hjemmet. Og det er også kvinnene som i dag er overrepresenterte i statistikken over lavtlønnede, i gjennomsnitt tjener kvinner 87 kroner for hver 100-lapp menn tjener. Det er kvinner som er i flertall blant deltidsansatte, de er i et rekordstort flertall blant de uføre og det er kvinner som også er ansatt på flest midlertidige kontrakter, stillinger som ofte også er de første til å ryke når bedrifter permitterer.

Pandemien i seg selv er ikke en direkte årsak til vold, men det er flere i hjelpeapparatet rundt som har vært bekymra dette siste året. Ferske tall viser at det i fjor ble registrert 273 færre opphold på krisesentre i Norge, sammenlignet med 2019. Det har oppstått et fravær. Har smittefaren gjort utsatte mer redde for å oppsøke hjelp? Har den økonomiske situasjonen gjort det vanskeligere? Den nyeste forskningen viser at flere av krisesentrene opplevde at viruset har blitt brukt som en kontrollerende faktor av voldsutøver. 

I min egen bok har jeg også skrevet om hvordan den globale forskningen om vold i nære relasjoner setter den inn i et sosioøkonomisk perspektiv: At risikoen for vold kan linkes til sosioøkonomiske faktorer som lav utdannelse, lav inntekt og arbeidsløshet, men også mannens yrkesstatus. 

Og den stillheten skremmer meg.

I en sak på NRK fra høsten 2016 kom det fram at oljekrisen i Rogaland hadde ført til flere familievoldssaker, ifølge krisesenteret i Stavanger: «Vi vet at vanskelige økonomiske problemer kan gjøre ting verre. En kan ha hatt mulighet til kjøpe seg fri fra ting som alle par krangler litt om. Husarbeid, en har gjerne hatt barnepasser og to biler, og plutselig må en snu på hver krone. Hvis en da har et vanskelig forhold i utgangspunktet, blir det umulig å leve med for mange». 

Historien er full av eksempler på dette: I tider hvor de store økonomiske forskjellene vokser, vokser også volden.

Under korona har arbeidsledigheten i Norge nådd nye rekordhøyder. Likevel var det som at hele voldsfeltet ble hengende i løse luften i det pandemien traff oss, ikke på så lenge jeg kan huske har det vært så stille. Og den stillheten skremmer meg. For om det kommer en storm, nå som samfunnet sakte åpner opp igjen, så er vi ikke forberedt. 

Det personlige er fortsatt politisk

Voldsfeltet i Norge har, i de siste årene med en blå regjering, vært preget av mange år med svært skiftende justisministre. Noe som igjen kanskje har gjort at dette arbeidet har blitt forsømt og lagt i skuffer som aldri har blitt åpnet igjen. Det er hvertfall sånn det fremstår. Nåværende justisminister Monica Mæland skal ha ros for å ha tatt ordentlig tak i arbeidet med omvendt voldsalarm og besøksforbud. Kanskje hadde hun rukket å gjøre mer om hun hadde fått kommet til rollen tidligere. Det store problemet for dem som havner i voldens grep, er uansett at så få av oss forstår hvordan den økende ulikheten de siste årene, har en direkte sammenheng med voldens handlinger og dens konsekvenser.

En gang i tiden kalte vi denne volden bare for «husbråk».

For eksempel har taket på den frie rettshjelpen ligget på 246.000 i årsinntekt for enslige en god stund nå, noe som betyr at til og med uføretrygdede tjener for mye til å få den rettslige hjelpen de trenger. Mange voldsutsatte kvinner kan dessuten ha blitt isolert fra arbeid, eller volden i hjemmet kan ha gjort dem uføre og/eller syke. Når de kommer ut fra krisesentrene har de dermed oftere vanskelig for å stå i arbeid enn andre, og de har enda vanskeligere for å klare seg i et boligmarkedet som for tida har gått helt av hengslene.

Veien ut av volden blir på den måten veien inn i fattigdommen for mange, sånn systemet vårt i dag er rigget til. Dermed “velger” kanskje en del av dem det gjelder å bli værende eller å gå tilbake, men det er ikke et reelt valg og det bør i det minste finnes en plan for å gjøre noe med det. 

Er ikke dette også et nasjonalt, politisk anliggende?

I disse dager blir barna igjen tatt ut av skolene. Sønnen min gleder seg til å være en hel måned hjemme med mamma, pappa og besteforeldre. Han sykler lett på foten til barnehagen hver dag, disse siste ukene før sommerferien. Det lukter vått gress og nyperoser, overalt står hundekjeksen i blomstring. For noen varsler disse luktene begynnelsen på uker i et levende mareritt, som da vi stengte ned samfunnet. 

Så hvordan kan vi gå inn i også denne sommeren uten noen plan? Hvordan kan det ta fire år å få på plass? Og hvorfor blir alt ansvaret lagt på kommunene? Er ikke dette også et nasjonalt, politisk anliggende? 

En gang i tiden kalte vi denne volden bare for «husbråk» og dem det gjaldt hadde lite de skulle ha sagt. Så, på syttitallet, kom en vind av politiske bevegelser som slo dører åpne. Krisesentrene oppstod etter en idé om å gjøre det personlige politisk. I en tid hvor dører har blitt lukket igjen og sjeldnere åpnet for innsyn, er det verdt å minne oss selv på hvorfor krisesenterbevegelsen gjorde som de gjorde på syttitallet, og hvem som får svi for det når vi glemmer (eller utsetter) å gjøre politikken.