Delingsøkonomien og forbrukeren

Mer eller mindre alle delingsøkonomiske tjenester er utenlandske. Det betyr at det er kompliserte selskapsstrukturer, lovvalgsregler og ikke minst internasjonale føringer som danner grunnlaget for reguleringen.

Inngrepene kan ikke være for store, samtidig som de må være effektive nok.

Med andre ord er delingsøkonomiske tjenester svært vanskelig for staten å regulere. Staten kan ikke forby Uber fra Google Play Store, eller fra Apple Store for den saks skyld.

Staten kan derimot gripe inn med reguleringer, skatter og avgifter som deler av næringen er villig til å akseptere, for dermed å få andre til å godta de samme reglene.

Inngrepene kan dermed ikke være for store, samtidig som de må være effektive nok og gjøre dem mulige å håndheve. Dette er en spagat staten burde være vant til å stå i.

Man kan imidlertid ikke la pragmatismen gå for langt. Den enkleste måten å regulere et internasjonalt selskap på, er å rette seg inn mot de som yter eller mottar tjenesten.

 

Organisering er virkningsfullt

Det er for eksempel ingenting som hindrer at Airbnb begrenser antall ganger en leilighet kan listes opp i appen, som ville forhindret at man benytter leiligheter til de facto hotellvirksomhet – men det vil neppe skje dersom man ikke har et mer truende alternativ i bakhånd, eksempelvis å forby alle huseiere å leie ut leiligheten sin i kort tid mot noe annet enn en symbolsk betaling.

Så godt som alle delingsøkonomiske tjenester vil være i privat sektor, og de vil jobbe beinhardt mot organisering.

Å begrense markedstilgangen på denne måten er – og må være – et virkemiddel som tas i bruk. Gjerne gjennom felles regulering. Staten kan i tillegg selv legge til rette for at tjenester som ikke bryter med samarbeidslinja, får støtte – riktignok ikke direkte på grunn av EØS-avtalen, men via indirekte subsidier som medeierskap eller ved å selv utvikle lignende løsninger.

Fella man ikke må gå i, er å tro at man har løst problemet ved å innføre løsningen til Estland.

I Estland lar man forbrukere og arbeidere ta støyten. Der har man gitt Uber muligheten til å gi informasjon om inntekten til den enkelte sjåfør til staten, slik at Estland kan kreve skatten. Uber selv derimot, betaler ingenting.

Det desidert mest effektive virkemidlet, derimot, det vil være å organisere både arbeidere og forbrukere. I skrivende stund har Norge 38 prosent organiserte i privat sektor. Trolig vil så godt som alle delingsøkonomiske tjenester være i privat sektor, og de vil jobbe beinhardt mot organisering. Dette må myndighetene i samarbeid med fagbevegelsen motvirke.

 

Forholdet til forbruker

Etter gjeldende rett er den som yter tjenesten, ansett som selger. Denne personen vil være ansvarlig for flere ting. Personen vil være ansvarlig erstatningsrettslig ved tap, og kjøpsrettslig ansvarlig ved mangler.

Spørsmålet er hvem som yter den underliggende tjenesten, som EU-kommisjonen uttrykker i sitt skriv til landene. Vilkårene i denne vurderingen er følgende:

Pris: Angir den aktuelle plattformen den endelige prisen (som Uber), eller overlater den dette til den som tilbyr tjenesten / den som mottar tjenesten (som henholdsvis Airbnb og Finn småjobber)?

Andre viktige kontraktsrettslige vilkår: Angir plattformen andre vilkår av særlig viktighet, som obligatoriske instrukser for utøvelsen av arbeidet, hvilke redskap som skal brukes, hvor lang tid som skal brukes, når utøvelsen skal skje, og så videre?

Kapitaleierskap: Eier tjenesten de såkalte key assets, eller produksjonsmidlene, for å yte tjenesten – som bilen, drillen, huset og så videre?

Disse vilkårene er kun vurderingsmomenter for hvorvidt man skal anses som tjenesteyter. De er ikke avgjørende, og de kan bøtes på av andre vilkår. Dersom eksempelvis plattformen er i et direkte ansettelsesforhold til eksempelvis sjåføren, taler dette sterkt for at plattformen er tjenesteyteren – ikke den ansatte.

Problemet med denne definisjonen er – som med så mye annet på dette feltet – mangfoldig.

For det første: At man selv eier produksjonsmidlet gjør at man utsetter sin egen eiendom for risiko når man utfører tjenesten. Dette skulle tilsi at man har et sterkere, ikke svakere vern.

Vilkåret er i det hele lite tilpasset en delingsøkonomisk situasjon der noen få kan tjene seg søkkrike på at andre tar risiko for skade på sin egen eiendom.

 

Tjenesteyter og ansvar

Vi trenger altså en annen og tydeligere definisjon av hvem som er ansvarlig for tjenesten som ytes.

Denne definisjonen burde være såpass enkel at dersom noen profiterer på at noen arbeider for dem, har de også det kjøpsrettslige og erstatningsrettslige ansvaret (unntatt ved sterkt avvikende atferd, som etter skadeerstaningsloven i dag). Uber skal slippe å betale for at en av deres sjåfører foretar en driveby mens hen kjører – men hvis sjåføren mister bevisstheten og kjører inn i en bensinstasjon som eksploderer, er det noe annet.

Restauranten er ansvarlig for en matforgiftning, ikke kokkene.

Det er ganske enkelt å likestille delingsøkonomiske tjenester med andre tjenesteytere som yter den samme tjenesten. Taxiselskapet er ansvarlig for at sjåføren kjører som en villmann, og det er restauranten som er ansvarlig for en matforgiftning, ikke kokkene. Dersom Foodora-sjåføren tryner og ikke gir deg maten din, er det verken din, syklisten eller restauranten sin skyld. Det er Foodoras.

Implikasjonene av en slik endring er ikke særlig store. Som nevnt likestiller den bare delingsøkonomiske arbeidere og bedrifter med ordinære arbeidere og bedrifter.

 

Voldtatt lommebok?

Samtidig som forbrukeren burde ha muligheten til å søke erstatning om vedkommende blir skadet eller mottar en mangelfull tjeneste, er det også et vesentlig aspekt at plattformene innhenter store mengder informasjon.

Det gjør de både idet man inngår avtalen om å bruke plattformen, og etterpå. Dette må begrenses til det absolutt mest nødvendige.

Den som henter deg når du bestiller Uber, burde ikke vite om du er svart eller hvit, rik eller fattig.

Først og fremst av hensyn til antidiskriminering på bakgrunn av en rekke forskjellige faktorer. Den som henter deg når du bestiller Uber, burde ikke vite om du er svart eller hvit, rik eller fattig.

Da Ubers interne programvare for kundeservice ble lekket, ble det avdekket tusenvis av klager med ordene «seksuell trakassering», «overgrep» og «voldtekt». Uber svarte med at dette ikke handlet om det folk trodde – det handlet snarere om at folk hadde brukt uttrykk som at «lommeboka mi ble voldtatt».

Jeg siterer: «Den samme måneden rettet en passasjer søksmål mot Ubers ledere for å forsøke å undertrykke hennes påstander om at en sjåfør i New Delhi hadde voldtatt henne (og ikke lommeboka hennes). Hun mente Uber hadde forsøkt å tilsidesette hennes anklager som en konspirasjon fra en annen delingsøkonomisk transporttjeneste.»

På samme måte må forbrukere – av samme grunn som arbeidere – få vern mot dårlige eller misbrukte vurderingstjenester fra tredjeparter.

 

Undergraving av boligmarkedet

Hva med kapitalformidlere? Her gjelder de samme betraktninger som ovenfor, men det er likevel viktig å vise noen av de særskilte problemene som kan oppstå ved frislipp av delingsøkonomiske tjenester.

Airbnb har åpenbart mulighet til å forby enkeltpersoner å leie ut den samme boligen gang på gang, og i praksis bli et ulovlig hotell.

EUs egen rapport skisserer problemet godt nok selv: Hovedproblemet er at det i hovedstedene – denne studien gjelder Amsterdam, Barcelona og Paris, men også nylig med Airbnb i Berlin som nådde nyhetene – finnes for få boliger. 

«Bostedsdelingsplattformer advarer brukerne om sine forpliktelser, men gir en inntekt som det er enkelt å skjule fra skattemyndighetene. Dette virker som et insentiv for å heller benytte husrommet for turisme, heller enn å låne til lokalbefolknignen, og dermed ytterligere øke mangelen på tilgjengelige og billige bosteder.»

Svarte inntekter og undergraving av boligmarkedet, kort sagt.

Derfor er det viktig for alle involverte, med unntak av de som yter tjenesten, at man unngår ulovlig tjenesteyting. Norsk lovverk følger her EUs lovverk, som fremlagt i direktiv 2000/31/EC, om tilretteleggelse av ulovlig virksomhet via internett.

Dersom noen bor hos deg via Airbnb og brenner ned huset ditt, må plattformen være ansvarlig for denne skaden.

Direktivet er et minstedirektiv – så om vi vil, kan vi gå lenger. Derfor er det viktig at man styrker dette på en måte som gjør at man kan slå hardt ned på slik tilrettelegging. For eksempel har Airbnb helt åpenbart mulighet til å forby at enkeltpersoner leier ut den samme boligen gang på gang, og i praksis bli et ulovlig hotell. Når de ikke gjør dette, må det få alvorlige konsekvenser.

 

Det som må gjøres

Kort og godt: Den plattformen som profitterer på enkeltmenneskets utleie av sin kapital (hus, kreditt, strøm, andre varige installasjoner), må ta en proporsjonal andel av risikoen.

Å leie ut kapital er risikosport.

Dersom noen bor hos deg via Airbnb og brenner ned huset ditt, må plattformen være ansvarlig for denne skaden. Muligheter for regress bør være åpne, slik at Airbnb eventuelt kan søke erstatning igjen fra den som brant ned huset.

Helt urimelige er vi ikke, men å leie ut kapital er risikosport. Airbnb kan pulverisere denne risikoen. Det kan ikke bestemor.

Hva med forholdet til forbruker? Her gjør de samme betraktningene som ovenfor seg gjeldende. Airbnb er ansvarlig for at huset du leier ut er trygt, eller en eventuell ny plattform for at strømmen du får ikke kommer fra slavearbeidere.

Ved brudd på dette er Airbnb som plattform ansett som ansvarlig, og de kan eventuelt søke regress.

 

Selvregulering: En farbar vei?

I 2015 argumenterte Antoine Aubert, leder for Ubers «public policy og EU strategy», for at Uber kan regulere seg selv gjennom sine egne tredjepartssjekker.

Dette er åpenbart en betenkelig løsning, ettersom det fratar myndighetene kontrollmuligheten. Velges en slik strategi for Uber, vil det også måtte velges for andre.

Det kan godt være at Uber yter en relativt OK tjeneste, men de betaler verken skatt eller sikrer arbeiderne sine.

Likevel uttrykker kommisjonen at dette er en måte å unngå «unnecessary regulatory burdens». I et strategipapir uttrykker kommisjonen at man burde omfavne denne selvregulerende trenden, ettersom det gir bedre muligheter for «innovation, competitiveness and growth opportunities».

Som jeg allerede har vist når det gjelder Uber, og som vi skal se når det gjelder andre tjenester: Tjenestene er bygget på ikke å overholde de systemene som er satt på plass for å ivareta de hensyn Uber selv påstår de overholder gjennom tredjepartsvurderinger.

Det er i realiteten ingen regulering overhodet – tvert om, det er i praksis bare reklame.

Det kan godt være at Uber yter en relativt OK tjeneste, men de betaler verken skatt eller sikrer arbeiderne sine. Dersom tredjepartstjenester kan sikre det, har Uber noe å komme med.

I tillegg kommer det som påpekes av Inge Sørensen og Kristofer Ericson ved universitetet i Glasgow: «Even assuming that user rating systems can be well-defended from malicious attack and do not mask systemic biases introduced by commercial interests, the removal of traditional commercial parties from exchanges means that those responsibilities must be displaced elsewhere. The trust represented in user ratings might be significant, but the risk is disproportionately borne by individual participants.»

Kort sagt: Velger man tredjepartssystemer som «rater» den enkelte, plasseres risikoen disproporsjonalt hos de enkeltpersonene som utsettes for resultatet av at et slikt system svikter.

For det tredjepartssystemene gjør, er at enkelte brukere kan gi sine anmeldelser av hvordan tjenesten ble opplevd. Dette gir andre forbrukere tillit til tjenesten. Dette er bra, i og for seg, problemet er bare at dette ikke utgjør noen som helst garanti for at tjenesten er god nok. I tillegg svikter systemene altfor ofte, eller de kan bli kontrollert ved å gi penger for gode anmeldelser.

Uten slike sikkerhetsmekanismer er det i realiteten ingen regulering overhodet – tvert om, det blir i praksis bare reklame.

 

Forbud ingen løsning

Problemet med delingsøkonomien er at den i sin kjerne er for fleksibel. Pirattaxi har vært ulovlig i Norge lenge uten at dette har vært til hinder for at Uber kan holde på, eller for at facebookgrupper kan brukes til å skaffe seg en sjåfør, for den saks skyld.

Forbyr Norge YouTube, vil det poppe opp tjue andre nettsider.

Ikke fordi det ikke forsøkes å slå ned på det – men fordi det er helt umulig å gjøre i praksis. I hvert fall ikke uten å ta enorme ressurser av politiets arbeid.

Dette problemet er antagelig overførbart for tjenester som Airbnb, eBay, YouTube og så videre: Omfanget av tjenestene gjør at den eneste måten å effektivt forby den, er å fjerne tjenesteyteren – selskapet. Men det går ikke.

«Fleksible løsninger» er i vinden.

Forbyr Norge YouTube, vil det poppe opp tjue andre nettsider. Forbudet mot The Pirate Bay gjorde (så godt som) ingenting med antallet ulovlige nedlastninger.

Kontrollproblemet er det sentrale. Det vil koste myndighetene enorme summer å følge med på at et eventuelt forbud overholdes (det gjelder riktignok også regulering, men tilbake til det senere). Dermed er det ikke et holdbart alternativ.

Det er neppe heller politisk vilje per dags dato. Tvert om, «fleksible løsninger» er i vinden.

Det er jo også relevant at mange delingsøkonomiske tjenester er gode tjenester. Vi har bruk for dem i samfunnet vårt, for å mer effektivt bruke passiviserte nytteverdier.

 

Åpner for elendige arbeidsforhold

Det er godt mulig at rettspraksis vil imøtegå flere av problemene jeg har skissert ovenfor. Samtidig er det ikke til å feie under teppet at dette ikke er så altfor sannsynlig.

De materielle forholdene til taxisjåfører verden over har blitt vesentlig skadet av Uber.

Selv om EU-domstolens generaladvokat har gått inn for å anse Uber som arbeidskjøper, er det ingen garanti for at domstolen selv vil godta en slik løsning.

Risikoen for at man velger en annen løsning som følge av intensivt lobbyarbeid, er i høyeste grad til stede.

Jeg har primært brukt Uber som eksempel. Hvorfor? Fordi dette er den største delingsøkonomiske tjenesten som har tatt steget inn i den virkelige verden. De materielle forholdene til taxisjåfører verden over har blitt vesentlig skadet av Uber. Det ser ikke ut til å stoppe.

Delingsøkonomien åpner for vidstrakt streikebryteri.

Derfor fungerer Uber også som et vindu til hvordan et stort antall bransjer kan komme til å se ut i fremtiden, og hvordan arbeiderne kommer til å behandles.

Det er ingen grunn til å tro at tilsvarende tjenesteplattformer ikke vil undergrave arbeidsmarkedet i andre sektorer.

De vil undergrave arbeidernes mulighet for makt. Et arbeidsmarked hvor alle kan jobbe hele tiden, er et arbeidsmarked der arbeiderne vil undergrave hverandres muligheter til å stå på egne krav.

Dette kan bli katastrofalt for enkeltmennesker verden over.

Delingsøkonomien åpner for vidstrakt streikebryteri, og resultatet er elendig lønn og arbeidsvilkår. Spesielt ettersom mange av de øvrige kostnadene – vedlikehold, skatt, mat og drikke til passasjerene – er skjulte, tror mange at de tjener mer enn de i virkeligheten gjør. Dette er, og kan bli, katastrofalt for enkeltmennesker verden over.

Norge bør være de første til å gå inn i kampen mot denne undergravingen av våre etablerte samfunnsstrukturer. Når selv Kristin Skogen Lund merker at storkapitalen undergraver NHO-medlemmers virke og går ut i Klassekampen for å varsle, er det faktisk mulig at tradisjonelle arbeidsgivere og arbeidstakere kan ha en felles front.

Forbrukernes rett til å motta en trygg tjeneste kan ikke svekkes bare fordi plattformen er digital.

Denne felles fronten må brukes godt, og den må basere seg på at tjenester og arbeid er det viktigste i produksjonen. Ikke profitt.

 

Det må ta slutt

Det er derfor tre hovedpoenger jeg mener vi må ta med oss inn i kampen for en god delingsøkonomi:

For det første at arbeideren er en arbeider, og må behandles som det. Også delingsøkonomien må være et arnested for kollektive avtaler.

For det andre: Forbrukernes rett til å motta en trygg og god tjeneste kan ikke svekkes bare fordi plattformen er digital. Store selskaper bærer lettere kostnader og risiko enn enkeltindivider, og ansvaret må følge etter dette.

Og for det tredje: Delingsøkonomien har utnyttet handlingslammede regjeringer og teknologioptimistiske politikere til å undergrave allerede eksisterende og viktige strukturer. Det må ta slutt – over hele verden.