FOTO: Agenda Magasin

Delingsøkonomien er et problem

En ukontrollert delingsøkonomi vil resultere i langt flere løsarbeidere, rettslige konflikter uten løsninger og fallende skatteinntekter.

Disclaimer: Denne teksten er en politisk, ikke juridisk tekst. Jeg er ingen ekspert på jus, og uttaler meg om arbeidsrettslige spørsmål som jusstudent. Teksten er først og fremst et forsøk på å skissere de nødvendige endringene som behøves innenfor samfunnslivet og lovverket, og ingen selvskrevet utredning.

Youtube, AirBnB, Uber, Pirate Bay og Foodora. Hva er fellestrekket? De er delingsøkonomiske tjenester som vokser i rekordfart, og har gitt fantastiske muligheter. Man kan leie seg en bopel hvor som helst i verden for en rimelig penge, få en bil på øyeblikket, eller mat levert på døra innen kort tid.

Men så er det den andre siden. Hva er grunnen til den delingsøkonomiske suksessen? Er det bare at dette er «løsningene for framtida», og resten av oss ikke har fulgt med? Eller er det som så ofte ellers at man i kjølvannet til store vinnere, finner store tapere.

En delingsøkonomi som er regulert kan i beste fall bli et bra og viktig tilskudd til den øvrige samfunnsøkonomien.

Delingsøkonomien tar oss tilbake til start. Til en tid der man jobbet hele døgnet, sov, og så gikk på jobb igjen. Til husmannstida, der den grunnleggende usikkerheten forhindret enhver form for sosial fremgang. Den gjør det bare under et dekke av fleksibilitet, digitalisering og individuell ansvarsplassering.

En ukontrollert delingsøkonomi vil resultere i langt flere løsarbeidere, rettslige konflikter uten løsninger og fallende skatteinntekter. I ytterste konsekvens kan delingsøkonomien ende opp med å styre enkeltmenneskets liv tilnærmet fullstendig, gjeninnføre et føydalsamfunn og fullstendig bryte opp alt vi har av eksisterende samfunnsstrukturer. Det verste er at det ikke er en overdrivelse.

Det ene eksemplet etter det andre viser hvordan disse tjenestene har ignorert arbeidsvilkår, splittet lokalmiljø, gitt dårligere sikkerhet, svekket skatte-, velferds- og rettssystemer og gjort mennesker og familier mer utsatt.

Disse motkreftene trenger et mål å jobbe etter, og målet må være regulering.

Men delelobbyen er sterk: Interessegruppene og lobbyistene har allerede samlet seg for å overbevise myndighetene. Uber (taxiselskap) har en egen «public policy and EU strategy»-sjef, og European Sharing Economy Coalition er en felles lobbygruppe med stor innflytelse over EU.

De fleste forsøk på å beskrive delingsøkonomien er skrevet av teknologioptimister eller grupper med sterke økonomiske interesser i økonomien. Næringen er forventet å generere 230 milliarder euro i året. EU-kommisjonen har allerede uttrykt at EU må «omfavne» delingsøkonomien.

I USA ble Travis Kalanick – Ubers administrerende direktør – en del av Trumps økonomiske råd. Uber har fått med seg FNs kvinnegruppe og uttrykker at «As part of our commitment to this goal, Uber will create 1,000,000 jobs for women as drivers on the Uber platform by 2020».

ITUC (den internasjonale fagforeningsorganisasjonen) svarer: «Uber is not creating jobs. It is replacing existing jobs with lower paid, informal work». Man behøver bare å se til Ubers elendige håndtering av kvinner som ble voldtatt av sine Uber-sjåfører, for å se hvilket skinnengasjement dette er.

Delingsøkonomien fyller ikke bare etterspørsel – de skaper den også.

Delingsøkonomien legger seg på den etablerte linjen til arbeidskjøpersiden om å de-formalisere arbeidslivet og flytte risikoen enda mer over på arbeideren ved stadig større bruk av midlertidighet og innleie. Retorikk og argumenter er de samme: «Dette er fremtiden».

La oss håpe det ikke er sant, men skal vi unngå det, må motkrefter mobiliseres. Disse motkreftene trenger et mål å jobbe etter, og målet må være regulering.

En delingsøkonomi som er regulert kan i beste fall bli et bra og viktig tilskudd til den øvrige samfunnsøkonomien. Jeg skal under forsøke å gi en oppskrift på hvordan dette kan reguleres. Men samtidig skissere hvordan det kan gå om det ikke skjer.

Reklame for Uber fra Ubers hjemmeside.

Før jeg kommer inn på de konkrete tiltakene, er det essensielt å peke ut hva delingsøkonomien er, hvordan næringens utvikling har vært, identifisere de sentrale problemene delingsøkonomien skaper for samfunnet og til slutt forsøke å kategorisere de forskjellige delene av delingsøkonomien.

På linje med alle andre arbeidskjøpere, er delingsøkonomien nødvendigvis utnyttelse av arbeideren.

Tekstene vil deles inn i tre deler, hvorav del én tar sikte på å forklare problemene, del to tar sikte på den arbeidsrettslige reguleringen, og del tre forsøker å løse de mer allmenne og forbrukerrettslige problemene.

Hva er delingsøkonomien?

Kort sagt vil jeg oppsummere delingsøkonomien som en mulighet for kapitalister (eierne av plattformen) til å bruke enkelt tilgjengelige midler for å utnytte passiviserte nytteverdier.

AirBnB gjør det mulig å bruke et tomt hus. Carpooling gjør en ledig bil tilgjengelig. Spotify ordner musikk, uten at du trenger å kjøpe platen. Andre, som Youtube, Foodora (sykkelbud som leverer mat), eller Uber, bruker mennesker med ubenyttet arbeidskraft til å gjøre det samme.

Dette gjør selskapet – før myndighetene har stablet seg på beina – til en kortvarig gullgruve.

Samtidig er det viktig å påpeke at selv om resursene ikke var benyttet, så var det ikke nødvendigvis noen etterspørsel etter dem. Delingsøkonomien fyller ikke bare etterspørsel – de skaper den også.

På linje med alle andre arbeidskjøpere, er delingsøkonomien nødvendigvis utnyttelse av arbeideren. I motsetning til det generelle arbeidslivet, er det imidlertid mye enklere å fastsette nøyaktig hvor stor utnyttelsen er. Uber, for eksempel, tar 20-25 prosent av verdien arbeidet ditt skaper.

Delingsøkonomien er ikke noe nytt. Men skal den ha sin plass, må den samme utviklingen skje med disse tjenestene som med andre. Problemet er: Veksten i næringen er jo kommet nettopp for å unngå regulering den vanlige industrien over tid har innfunnet seg med, og i det ligger lønnsomheten.

Uber er en måte å unngå reguleringene som taxinæringen er underlagt, og på det viset kunne tilby en billigere tjeneste. Dette gjør selskapet – før myndighetene har stablet seg på beina – til en kortvarig gullgruve.

Delingsøkonomien er, under et dekke av teknologisk utvikling, imponerende gjennomført markedsføring og lobbyvirksomhet.

Youtube er flott, men de er ikke i nærheten like flinke til å opprettholde åndsverkslovgivningen som det en TV-kanal er. AirBnB er flott, men de er ikke like flinke til å overholde standardene som forventes av stedet du skal bo som det et hotell er.

I tillegg til å gi forbrukeren en (i et langsiktig perspektiv) dårligere tjeneste, gir de også arbeiderne dårlige vilkår. I USA, for eksempel, er det slik at en Uber-sjåfør enkelte steder tjener så lite som (medregnet alle kostnader) 6.60 dollar i timen.

Disse beregningene legger imidlertid til grunn at det kun er når sjåføren kjører at vedkommende arbeider. Å vente på et nytt oppdrag, ta tester for å kvalifisere til å kunne kjøre, og så videre, senker denne lønna ytterligere.

Reklame for AirBnB fra selskapets hjemmeside.

Ettersom Uber ikke anses som en arbeidskjøper, kan de unnslippe minimumslønna. På toppen av dette har den ansatte ingen øvrige rettigheter, som en vanlig jobb ville medført (sykepenger, permisjon, forsikring etc).

Delingsøkonomien er, under et dekke av teknologisk utvikling, imponerende gjennomført markedsføring og lobbyvirksomhet, ikke stort forskjellig fra The Pirate Bay. Det er pirattjenester, som tjener penger på å underby sine konkurrenter ved å gi en mindre sikker tjeneste, både for forbruker og arbeidstaker helt på grensen, eller over grensen, av det loven tillater.

Hvorfor ikke bruke data fra AirBnB for å se når mange mennesker er ferdige på ferie i et gitt område den dagen?

Det tydeligste eksempelet, og det som vil bli benyttet mest i denne fremstillingen, er naturligvis Uber. De får mye skryt for sine billige priser, men realiteten er at de tapte rundt 5 milliarder dollar i 2017. Det er nemlig slik at deres forretningsmodell er å underby konkurrenter og undergrave reguleringer, for på den måten å få tilgang på hele markedet for seg selv.  

Hvor kommer den fra?

Hvor begynte delingsøkonomiske tjenester? Hva er produkt null – og hva er det siste produktet? Svaret på disse spørsmålene kan til en viss grad forklare noe av behovet, og ikke minst retningen for videre regulering.

La meg først begynne med å si at både IndieGoGo, Kickstarter (pengeinnsamlingsnettsteder) og liknende, er å anse som delingsøkonomiske tjenester. Spotify, Youtube og Piratebay likeså.

Det samme kan sies om Steam, og til og med nettsteder som Nexusmods (spillnettsteder) er en tidlig del av delingsøkonomien. Kjennetegnet til alle disse er de samme som for de nåværende Uber, AirBnB osv. – de er bindingsløse.

Det fascinerende er at hva som blir en suksessfull app/del av delingsøkonomien, henger sammen med hva som allerede på det aktuelle tidspunkt var en digital tjeneste og populært blant mennesker med datakompetanse.

Steam var for eksempel Valves videospillplattform, som fungerte bra, fordi skaperne forsto de som ville bruke den. Nå er Steams publikum et helt annet, og fra å være en mellommann, har Steam og Valve blitt en selvstendig produsent av mye mer enn bare spill.

Allerede i dag har Uber som strategi å øke prisene i regnvær.

Dette er kanskje det viktigste utviklingstrekket vi kan se fra tidligere delingsøkonomiske tjenester. Det skal ekstremt mye til før én tjenesteformidler blir byttet ut med en annen. Lock-in effekten, som dette kalles, er i aller høyeste grad også gjeldende for disse tjenestene.

I tillegg er det slik at store teknologiselskaper kjøper mindre når de er blitt store nok, og lønnsomheten til det aktuelle selskapet er etablert. Facebook kommer helt sikkert til å eie en hel rekke av disse tjenestene i fremtiden, akkurat som de nå eier Instagram og Snapchat.

Samtidig er det slik at vi vil se en stadig utvikling fra at digitale tjenester blir delingsøkonomiske til at også tjenester i den fysiske verden blir gjort delingsøkonomiske.

Så langt har vi sett en hel rekke serviceytelser, matleveranse, reparasjoner, duvét-oppdrag, crowdfunding, transport osv., blitt delingsøkonomiske. Nå kommer tiden der også rent fysisk arbeid av mer alminnelig art blir tilgjengelig. Trolig har Arun Sundara, økonom fra MIT, rett når han sier at et av de store neste stegene blir at delingsøkonomien tar inn strømforsyning i sitt repertoar.

Hvorfor la være å lytte til arbeidsherren, når husmannslivet tross alt gir ungene mat annenhver dag?

Det samme gjelder nok andre tjenester som i dag kunne blitt organisert via Finn Småjobber. Disse vil trolig få sine mindre og mer spesialiserte apper etter hvert, men gjennom et nettverk vil de sørge for god samhandling med hverandre, og andre apper.

Nettverkseffekten er den siste virkelig store endringen som vil skje. Allerede i dag har Uber som strategi å øke prisene i regnvær. Men hvorfor stanse der? Hvorfor ikke bruke data fra AirBnB for å se når mange mennesker er ferdige på ferie i et gitt område den dagen?

Hvorfor ikke kombinere Finn småjobbers data med data fra crowdfundingssider for å finansiere disse småjobbene? Hvorfor ikke si at strømprisene er ekstra høye rundt middagstider (og høyere enn økt forbruk rundt disse tider skulle tilsi), slik at det å lage mat selv ikke er særlig mye dyrere enn å få noen andre til å gjøre det for deg, og få Foodora til å levere?

Nettverkseffekten, koblet med oppkjøps- og lockin-effekten, er skummel. Samfunnet er på vei i en retning der markedskreftene (materialisert gjennom de enkelte appenes algoritmer) har klart å gripe så langt inn i menneskers liv at de kan direkte styre dem.

Uber ansetter. Likevel er de ikke ansvarlig for sine arbeidere.

Hvorfor hente barna i barnehagen når du kan tjene mer enn det det koster å ha barna der på å kjøre Uber og la lysene hjemme være avslått? Hvorfor spise middag med familien klokken 1630, når det helt åpenbart er mye mer lønnsomt å vente til 1900, om enn storebror er på trening akkurat da? Hvorfor leve et liv, når du kan tjene litt ekstra på å gjøre nøyaktig det markedet ønsker at du skal gjøre akkurat nå, på dette konkrete tidspunkt?

Hvorfor la være å lytte til arbeidsherren, når husmannslivet tross alt gir ungene mat annenhver dag?

nyhetsbrevet

Raseringen av arbeidslivet

Det største problemet er fleksibiliteten. Mennesker som er arbeidsledige, eller ikke føler de har tilstrekkelig med inntekt, får «muligheten» til å bruke fritiden sin på å arbeide. Problemet her er at dette ikke er noe reelt eller frivillig valg.

Uber utnytter behovet alle mennesker under kapitalismen har til å skaffe seg penger. Folk trenger mat, husly, andre nødvendige varer, for på den måten å garantere at det til enhver tid er noen på veiene.

Ved å utnytte prismekanismer, gjør Uber det mer lønnsomt i enkelte perioder å sette seg i bilen. For alle praktiske formål er dette en styringsrett. Heller enn at husmannen står i tilsigelse, og kan bli kommandert av arbeidsherren, er det sjåføren som står i tilsigelse, og Uber som kommanderer.

Det, i tillegg til at man setter enkelte begrensninger på hvem som kan tilby tjenesten (du må ha en bil, førerkort, enkelte steder må man ha politiattest), gjør det åpenbart at Uber er en arbeidskjøper. Uber ansetter. Likevel er de ikke ansvarlig for sine arbeidere. De er ikke ansvarlige for at de skal få sykelønn, ikke jobber for mye, har rett på permisjon, forsikre dem, og så videre og så videre.

Tenk deg at vikarbyråer byttes ut med en app?

Dette er svært problematisk. For det første fordi hele 40 prosent av de som jobber for delingsplattformer generelt har dette som primær inntekt. I tillegg bryter de opp det tradisjonelle trepartssamarbeidet, betaler ingen eller veldig lite skatt, og har mesteparten av formuen sin i skatteparadis. Staten mister dermed inntekter fra samtlige næringer som er blitt erstattet av en app som arbeidsformidler.

Tjenestene utfordrer allerede etablerte fagforeninger. Da taxisjåførene i New York ble tatt ut i streik for å protestere mot Trumps såkalte «muslim-ban», klarte de i praksis å stenge ned hele JFK-flyplassen.

Dette fikk Uber til å reagere, som skrudde opp prisene til det fulle, og med det, sendte en hel bråte nye sjåfører til stedet. Streiken ble knust, ikke med moderne, fleksible løsninger, men med godt gammelt streikebryteri.

Uber blir brukt som eksempel, men problematikken er ikke begrenset til Uber. Tenk deg at vikarbyråer byttes ut med en app? Heller enn å bli utplassert med faste vilkår, får du oppdrag via appen, og dukker opp.

Vi ender fort opp i en situasjon med løsarbeidere.

Vil da «manpower-appen» kunne anses som en arbeidskjøper som skal sørge for gode arbeidsvilkår? Det er slett ikke utenkelig at arbeidslivet, innenfor mange næringer, består av en rekke apper som sender deg hit eller dit for å gjøre en eller annen serviceytelse for noen, heller enn de faste ansettelsene vi til nå har vært vant til.

Kobler man dette sammen med det faktum at aktører som Uber iherdig kjemper en internasjonal kamp for å unngå å bli ansett som arbeidskjøper – med de plikter som følger med – ser man raskt hvor galt det kan gå.

I tillegg er kapitalflukt og presset fra forbrukere en svært vanskelig utfordring. Kobler man dette opp med lock in-effekten jeg nevnte ovenfor og at de store kjøper de små, blir disse selskapene rett og slett for store til at streik eller forbrukermakt er relevant lenger.

Et folkeopprop oppsto i etterkant av JFK-skandalen, men dette fungerte bare i enkelte byer, og totalt var det bare syv prosent av markedet som forsvant fra Uber (og da bare til en annen plattform, Lyft). Det eneste som kan bringe dem ned er en eksodus fra alle hold, eller statlig inngripen.

Dette resulterte i at fagforeningene ble mer oppsplittet.

Vi ender fort opp i en situasjon med løsarbeidere. Dette er også bakgrunnen for at jeg tidligere har tatt til orde for å ikke kalle det delingsøkonomi, men bindingsløs økonomi. Det er en mye mer beskrivende, og analytisk presis betegnelse på disse tjenestene.

Arbeidsgivere har ført en kamp for å legalisere privat arbeidsformidling, og rundt årtusenskiftet lyktes man i Norge. Dette resulterte i at fagforeningene ble mer oppsplittet, samtidig som arbeidsplassen ble mindre og mindre trygg.

Slik jeg ser det, er dette dystopiske arbeidslivet det største problemet vi står overfor (i denne sammenhengen). Andre problemer er likevel store nok til at de vil bli mye omtalt i det følgende, men kan bare kort oppsummeres her:

Radikale skift i markeder for nødvendige goder

Leier man ut i stor skala, vil prisene på det man leier ut, bli endret. Dette har vi sett i store byer som Madrid, Paris og Barcelona der prisene har økt voldsomt. I tilfellet AirBnB øker det prisene på boligmarkedet generelt, og trolig bringer det prisene i hotellbransjen, og dermed arbeidsvilkårene til de ansatte, ned.

Dette gjør at ulovlig utleie blir vanligere.

Når tjenester som AirBnB også gjør det mulig å nå publikum raskt, innebærer dette også at de kan nå det svarte publikumet raskt. Dette gjør at ulovlig utleie blir vanligere. Det gjør også at flere blir motivert til å kaste ut sine fastboende beboere for å heller leie ut på samme måte som et hotell.

Når boligbruken blir endret fra bolig – der beboerne har en sterk egenmotivasjon til å ta vare på bygningsmassen og boligen selv – til turisme, ender vi opp med en stor risiko for stadig forfall av de boligene vi sårt behøver.

Samtidig har blant annet en studie fra New York i 2017 konkludert med at Uber, og andre «ride-sharing-services», gjør trafikken mer komprimert. Mer kø, mindre plass i veibanen. Mye av grunnen er, som en annen studie fra bekrefter, at disse tjenestene gjør at folk ikke kjører like mye kollektivt.

Kartellvirksomhet

I løpet av kort tid vil trolig kollektive løsninger for å sikre sine rettigheter, oppstå for mange av tjenestene. Det som ikke lover godt, er at da dette skjedde i Youtube, gjorde det hele situasjonen verre.

De «kollektive» løsningene var ikke «kollektive», som i en fagforening, men kollektive som i at et nytt selskap kom inn og overtok deler av rettighetene til tjenesten du produserte, for på den måten å gi deg en kanal og mulighet til å for eksempel klage på en uriktig anklage om bruk av åndsverk.

Skal vi modernisere, må vi reelt modernisere.

Tilsvarende i andre tilfeller: Dersom man blir ekskludert fra Uber for en falsk anklage om fyllekjøring – vil Uber bry seg? Svaret er trolig nei. Det vil kreve for store ressurser å sjekke holdbarhetene i påstanden. 

Dermed, på samme måte som skjedde med YouTube, vil trolig private aktører med mer ressurser tilby seg å organisere Uber-sjåførene, selvfølgelig mot en klekkelig sum. Uber har knapt eksisterende incentiver til å sørge for at deres sjåfører har en god kanal inn til de, og uten kollektiv kamp vil de neppe gi sjåførene det de har krav på.

Dette er altså noen av problemene ved delingsøkonomien. Alt etter hvordan forholdene er og var i landet tjenesten etablerte seg i på det aktuelle tidspunktet, vil disse problemene slå ulikt ut. Reguleringen må naturligvis tilpasses deretter.

Samtidig er ikke alle problemer nødvendigvis et problem i alle land, og noen problemer vil ikke vise seg før etter lang tid. Realiteten er derfor at man må gå grundig frem. Fremover skal jeg presentere løsningene spesifikt for Norge, i dagens moderne samfunn. Skal vi modernisere, må vi reelt modernisere.

(Del 2 0g 3 i denne artikkelserien kommer de nærmeste ukene)

nyhetsbrevet