Demokrati er ikke bare en styreform

“We’re going to walk down Pennsylvania Avenue…”

Slik lød Trumps krigsrop 6. januar da han oppildnet sine følgere til innsats.

I dag er det knapt andre enn det militære og politi som får lov til å marsjere ned denne gata. Presidentinnsettelsen 2021 blir derfor noe helt annet enn det skulle ha vært. Hvem skulle ha trodd det? Min gamle professor fra statsvitenskap, William Lafferty, var en av de få som allerede i 2017 advarte mot at et mulig kupp kunne skje.

Ifølge Lafferty hadde Donald Trump som prosjekt nærmest å avvikle demokratiet som vi kjenner det, om det tjente hans egne interesser. I en kronikk i Nationen forleden tok Lafferty derfor et oppgjør med norske politikere og akademikere som ikke tok signalene på alvor.

I Morgenbladet sist uke peker doktorgradsstipendiat Ketil Raknes på at en bakenforliggende årsak til den amerikanske demokratiske forvitringen, er utviklingen i det republikanske partiet selv. Det har blitt et autoritært parti, med klare rasistiske trekk. Raknes går enda lenger, og sier at partiet siden 1968 i tiltakende grad er basert på hvit nasjonalisme.

Folk flest tenker derfor på demokratiets gjennombrudd som synonymt med den franske revolusjonen i 1789.

Det er derfor det er en så dyp krise som den vi i dag ser i USA. Demokratiet er ikke bare en teknisk styreform, der vi stemmer ved faste valg, og hvor det eksisterer en utøvende, en lovgivende og en dømmende makt. Demokratiet er så mye mer. Den danske journalisten og forfatteren Rune Lykkeberg kaller det en livs- eller sivilisasjonsform. Og denne sivilisasjonsformen må beskyttes, med ord, og gjennom gjerninger. Det er dypest sett en samtaleform hvor vi avgjør fellesskapets prioriteringer.

Alle kulturer kjenner demokratiet i en eller annen form. Også det asiatiske panchayat-systemet og det afrikanske palaver-system hadde sine innebygde «checks- and balances», og fungerte bra nok i små samfunn. De greske bystatene eksperimenterte med ulike former for demokrati, og har gitt oss avanserte filosofiske tankesystem.

Våre vikingeforfedre diskuterte seg frem til omforente løsninger under ulike ting, og hadde en form for representativitet gjennom sendemenn. England hadde sitt store Magna Carta (Charter of Liberties), som kan beskrives som en avtale mellom kongemakten, adelen og geistligheten, fra 15. juni 1215. Det var rett og slett et maktfordelingsprinsipp som ble presset på kongemakten, og den ga adel og prester fordeler i skattespørsmål, og tvang også kongen til å dele makten med de to øverste stendene.

Men kvinner, slaver, og gjerne eiendomsløse også, var utenfor det gode selskapet i disse tidlige demokratiformene. Folk flest tenker derfor på demokratiets gjennombrudd som synonymt med den franske revolusjonen i 1789. Her sto frihet, likhet og brorskap i sentrum, og politiske pamfletter ga etter hvert et teoretisk liv også til slavers og kvinners drøm om frihet.

Men de gode demokratiske idealene fikk seg raskt noen ublide møter med revolusjonens hverdag, og fra sommeren 1793-94 var demokratiet avløst av et terrorvelde. Demokratiets gjennombrudd ble på flere måter dets krise. Briten Edmund Burke skrev om det i Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (1790), og forfektet en (fredeligere) konservativ idelogi.

Den franske revolusjonen ble til slutt spist av sine egne barn.

Men det interessante er at Burke støttet den amerikanske revolusjonen av 1776, og deres konstitusjon av 1787. Og det er denne konstitusjonen en hel verden nå synes opptatt av, ettersom den har forblitt et eksempel på en demokratisk gullstandard, vårt liberale demokrati.

Det amerikanske demokratiet har i realiteten aldri vært noe mønsterdemokrati, og det er langt mindre representativt enn vårt eget. Den franske historikeren Alexis de Tocqueville skrev i 1835 verket Om demokratiet i Amerika, et pionerarbeid i moderne sosiologi og statsvitenskap. Han var kritisk og mente at Amerika lett ville utsettes for det han kalte oligarkisering. Han mente han så en nyrik herskerklasse blottet for stendersolidaritet og sosialt ansvar.

I tillegg, mente han, led USA av et flertallstyranni, til tross for sine «checks and balances». Vår egen Knut Hamsun skrev cirka 54 år senere skriftet Fra det moderne Amerikas Aandsliv. Det var neppe Hamsuns beste arbeid, men uansett levnet dikteren verken landet, kulturen, eller det politiske systemet, mye ære.

Tocqueville hadde rett. Det utviklet seg et tyranni i USA. Ikke mange år etter borgerkrigen (1861-65), som dreide seg om å frigjøre de svarte og gi dem stemmerett, ble denne gruppen de facto stengt ute fra stemmelokalene. Og slik var det frem til sent på 1960-tallet, og mange steder er det fortsatt lagt kjepper i hjulene for svartes valgdeltagelse. Hvem står bak? Det republikanske partiet. De som i sin tid kjempet for frihet og for de svartes rettigheter.

Trumps tale viste oss en voldsom kontakt mellom folket og dets fører.

Den franske revolusjonen ble til slutt spist av sine egne barn, og ledet frem til Napoleon Bonapartes inntreden. Bonaparte var en luring, ikke ulik den avtroppende amerikanske presidenten. Bonaparte drev renkespill og gjennom sin manipulering av massene, smidde han en form for allianse mellom eliten og mobben. Det hele endte med at Napoleon begikk statskupp i 1799 og deretter kronet han seg selv til keiser i 1804. Napoleon skal ha lovet bøndene solskinn og regn, og spilte ellers skamløst på nasjonal sjåvinisme.

På samme måte har Trump lovet bønder bedre tider og slutt på klimaendringer (som uansett er en kinesisk bløff), og Amerika skal bli «great again». Og kanskje drømte Trump om seg selv nærmest som evig keiser?

Det var fascinerende å se Trumps «We’re going to walk down Pennsylvania avenue»-tale. Like etter dette leste jeg den helt ferske boka Frykt og avsky i demokratiet (Vagant 2020) av filosofen Eirik Høyer Leivestad. Han sonderer 200 års vestlig idédebatt på jakt etter sammenhengene dagens voldsomme populistiske hendelser inngår i. Boka kom før det vi kanskje kunne kalle stormingen av det moderne Bastillen, Kongressen, 6. januar 2021. Men boka er som en bruksanvisning for å forstå hvilke krefter som er i spill.

Trumps tale viste oss en voldsom kontakt mellom folket og dets fører. Det er, for å bruke Høyer Leivestads begreper, en suggesjonens ukontrollerte rytme, hvor avstanden mellom tanke og handling kortsluttes. Det blir refleks fremfor refleksjon. I denne massen av likesinnede gir du opp fornuft, personlighet, ansvar og egeninteresse. Men gjennom å gi slipp på deg selv, blir du belønnet med en kollektiv opplevelse av uovervinnelighet. Det er, skriver Høyer Leivestad, en allmakt som bølger gjennom massen, og avmakten er blåst bort.

Han har tvert imot gitt dem styrke til å snu skammen til utadrettet kritikk.

Dette kommer av et dypereliggende ressentiment, noe vi på norsk kan oversette med harme, uvilje. Uttrykket ble brukt av både Søren Kirkegaard og Friedrich Nietzsche om de svake og mislykkedes avmektige hat mot livet og det de oppfattet som sterke, fornemme menneske. Det handler om å hanskes med følelsen av egen utilstrekkelighet. Innenfor kristendommen ble man trenet til å være ydmyk, og bite det i seg, for derigjennom få frelse. Men det var før.

I stedet får vi nå det Høyer Leivestad beskriver som en tilstand av permanent utilfredshet, og en økende følelse av hevntørst. Dette forsterkes av følelsen av å ha rett, dette blir et «sinnets selvforgiftning». Det bygger seg opp en utrettelig jakt etter noen å bebreide, fordi det gir følelse av egenverdi.

«We don’t want communism» sier Betsy i NRKs podkast Krig og Fred. Hun beskriver 6. januar som den største dagen i hennes liv. Hun refererer til 1776, og sier at «we’re finding out who is a patriot and who isn’t». Andre demonstranter hadde antisemittiske t-skjorter på seg, atter andre igjen veivet med sørstatsflagg.

For fire år siden kalte demokratenes presidentkandidat Hillary Clinton denne gjengen for «deplorables», «ynkverdige». Men disse folkene har i løpet av de fire siste årene fått en ny status, båret frem av Donald Trump. Han har i tale etter tale visket bort en følelse av at nederlagene disse menneskene må ha følt på, skyldes personlig utilstrekkelighet.

Donald Trump hadde ikke helt den samme kynismen som Napoleon Bonaparte.

Han har tvert imot gitt dem styrke til å snu skammen til utadrettet kritikk. Tidligere nederlag og ydmykelse oppfattes ikke lenger som selvforskyldt, men fremstår som klare resultat av urett. Og, som Høyer Leievestad skriver, bygges dette videre opp til konspirasjonsteoretisk rasjonalisering og fantasier om hevn. En lang rekke historiske stråmenn står klar til å fylle en ny rolle i USA anno 2021; jøden, kosmopolitten, kommunisten, muslimen, kulturmarxisten.

Vi vet ikke hva som ville ha skjedd om terroristene og de kriminelle som inntok Kongressen 6. januar hadde lyktes i å befeste seg. Ville Trump ha innført nasjonal unntakstilstand, og på den måten holdt på makten? Kanskje ikke. Den tyske kansler Bismarck skal en gang ha sagt at en måtte holde øye med det tyske folk. Med en god leder var de verdens største nasjon. Med en dårlig leder var de monstre. Noe slikt kan sannsynligvis sies om et hvilket som helst folk. Og uansett: Donald Trump hadde ikke helt den samme kynismen som Napoleon Bonaparte.

Men Trump og vi andre lever nå i en tid der medienes digitalisering og politikkens radikalisering fører til det Høyer Leivestad kaller «hatspredning i sanntid». Med den algoritmiske styrte «atferdselsforbedringen» vi nå lever midt oppi, godt beskrevet av Shoshana Zuboff, er politikk allerede vesensforskjellig fra bare 20 år tilbake i tid. Demokratiet må derfor mer enn noen gang før forstås som en livs- og sivilisasjonsform. Det er alt for viktig til å overlates til valg hvert 4. år. Det må beskyttes, hver dag, av deg, meg, og alle dets aktører.