FOTO: Roya Ann Miller/Unsplash

Demokrati til salgs

En overveldende majoritet av innbyggerne i dagens demokratier støtter opp om demokratiske prinsipper. Hvorfor er de da villige til å akseptere politikere som bryter med de samme prinsippene?

Denne uken ble det kjent at president Donald Trump sannsynligvis har forsøkt å presse Ukraina til å intervenere i neste års amerikanske presidentvalg, ved å lete frem informasjon som kan skade demokraten Joe Biden. Nyheten slutter seg til et voksende fjell av bevis for at det Hvite Hus utfordrer eller direkte bryter med demokratiske konvensjoner når det gjelder rettstyre, maktfordeling og sivile rettigheter.

USA er ikke et særtilfelle: På globalt nivå lever en tredjedel av verdens innbyggere i land hvor kvaliteten på demokratiet ble forverret i 2018, ifølge Varieties of Democracy-prosjektet. Blant landene finner vi kjemper som India, Russland og Brasil, men for første gang står også veletablerte demokratier og OECD-land på lista over «nedgangsland» – inkludert Ungarn, Tyrkia og USA.

Kan politiske ledere virkelig slippe unna med anti-demokratisk adferd?

At politiske ledere vil gjøre seg mektige på befolkningens bekostning, er ikke vanskelig å forstå. Det er imidlertid et større paradoks dersom ledere som Donald Trump slipper unna med slike forsøk på demokratiske innskrenkninger, uten å bli straffet. Størstedelen av verdens befolkning støtter nemlig opp om demokratiet som styreform, og amerikanerne er i verdenstoppen.

Ifølge Pew oppgir 86 prosent av amerikanere at de støtter et demokratisk system hvor lover vedtas av folkets valgte representanter. I Europa oppga i snitt rundt 80 prosent av velgerne støtte til demokrati, også i Ungarn som er på vei i autokratisk retning. Det er derfor naturlig å tenke seg at velgere vil straffe politikere med anti-demokratisk adferd, enten ved å aldri velge potensielle anti-demokrater i det hele tatt, eller ved å trekke støtten dersom en leder utfordrer de demokratiske spillereglene.

Likevel ser vi at ledere med anti-demokratisk adferd blir valgt, og fortsetter å være populære selv etter å ha avslørt sitt «sanne ansikt», som i Ukraina og Tyrkia (to land med demokratisk valgte ledere som nå ikke lenger er fulle demokratier). Kan politiske ledere virkelig slippe unna med anti-demokratisk adferd?

Nyere forskning basert på amerikanske velgere kan tyde på at svaret er ja. I en studie som snart kommer ut i prestisje-tidsskriftet American Political Science Review, og som var et av høydepunktene på den årlige konferansen til American Political Science Association for noen uker siden, presenterer statsviterne Milan Svolik og Matthew Graham en rekke viktige innsikter om befolkningens evne og vilje til å begrense politiske leders forsøk på å utfordre systemet.

Jo lenger unna sentrum-posisjonen en velger står, jo mer vil denne velgeren være tilbøyelig til å akseptere anti-demokratisk adferd.

De to statsviterne tar utgangspunkt i amerikanske velgeres tilsynelatende solide oppslutning om demokratiet. Målet deres er å undersøke hvor dypt disse overbevisningene faktisk stikker. Problemet med alle spørreundersøkelser om individers holdninger til demokrati, er at de sier lite om hvorvidt respondentene er villige til å kjempe for demokratiet selv når dette konkurrerer mot andre hensyn.

Heller ikke spørsmål som måler støtte til faktiske politiske kandidater vil gi oss noen pekepinn på velgeres genuine oppslutning om demokrati, gitt at vi ikke vil kunne slutte oss til hvorfor en velger stemmer på en viss kandidat fremfor en annen.

Svolik og Graham løser dette ved hjelp av et eksperiment, som måler oppslutning om demokrati – ikke ved å spørre direkte, men gjennom hva respondentene avslører gjennom valg av hypotetiske politiske kandidater.

Et representativt utvalg av amerikanere ble bedt om å velge mellom en rekke fiktive par av kandidater i et delstatsvalg. Deltakerne i eksperimentet ble informert om de fiktive kandidatenes navn, alder, parti, kjønn og etnisitet, samt politiske preferanser. For eksempel ble de bedt om å velge mellom demokraten «Jane Williams» eller republikaneren «Jose Rodriguez».

Hver kandidat ble tillagt en rekke politiske preferanser, for eksempel om utenrikspolitikk, skattenivå eller skolepolitikk. I tillegg ble et tilfeldig utvalg respondenter også utsatt for scenarioer hvor en av kandidatene ga uttrykk for «udemokratisk adferd», ved å støtte opp om politikk som «gerrymandering» av valgdistrikter, aktive brudd med domstolers beslutninger eller forbud mot folkelige demonstrasjoner.

De siste funnene fra Svolik og Graham kan tyde på at den amerikanske befolkningens oppslutning om demokratiske normer dessverre er ganske overfladisk.

Ved å sammenligne respondentene som ble «utsatt» for en udemokratisk kandidat i hvert scenario med respondentene som ble utsatt for samme kandidat uten denne udemokratiske adferden, kan man si noe om hvor mye velgere straffer politikere for å opptre udemokratisk.

Her er noen av hovedfunnene:

  1. Amerikanerne verdsetter demokrati, men ikke særlig høyt. Velgere ser ut til å straffe anti-demokratisk adferd, men anti-demokratisk adferd gjorde at kandidater kun mister rundt 12 prosent av sin totale støtte.
  2. Velgere har begrenset villighet til å ofre foretrukne politiske saker for å beskytte demokratiet. Svolik og Graham regner seg frem til at velgerne kun er villige til akseptere en økning i avvik fra foretrukne politiske standpunkt med 10-15 prosent.
  3. Kun en av ti er villige til å straffe anti-demokratisk adferd fra kandidater med samme partitilhørighet som respondenten selv.
  4. Velgere straffer både utroskap og skattejuks langt hardere enn selv de mest alvorlige anti-demokratiske handlingene.

Disse funnene har alvorlige implikasjoner for fremtiden til moderne demokratier i en polarisert politisk virkelighet. Og de gir viktige innsikter i diskusjonen om hvorvidt det amerikanske demokratiet er robust nok til å stå i mot vedvarende brudd på spillereglene.

I sin bestselgende bok «Why Democracies Die» tar statsviterne Daniel Ziblatt og Steven Levitsky et oppgjør med det de anser som myten om at de demokratiske institusjonene i USA er så robuste at de vil kunne stå imot vedvarende brudd på spillereglene fra politiske eliter. De hevder at institusjonene kun vil overleve dersom de demokratiske normene overlever.

I teorien skal demokratiet være selvregulerende, ved at befolkningen vil begrense elitenes (anti-demokratiske) handlingsrom.

De siste funnene fra Svolik og Graham kan tyde på at den amerikanske befolkningens oppslutning om demokratiske normer dessverre er ganske overfladisk, og at det amerikanske demokratiet dermed er mer sårbart enn tidligere antatt. Vi kan altså ikke nødvendigvis forvente at befolkningen vil beskytte demokratiet i USA hvis det utfordres av Trump eller en annen fremtidig leder.

En annen viktig implikasjon er hvor mye polarisering egentlig har å si for individers villighet til å si fra seg demokratiske prinsipper. Jo lenger unna sentrum-posisjonen en velger står, jo mer vil denne velgeren være tilbøyelig til å akseptere anti-demokratisk adferd.

«Bright Line Watch», som er et forsker-ledet initiativ for å overvåke (trusler mot) det amerikanske demokratiet, har nå også gjennomført lignende eksperimenter som Svolik og Graham, og finner at polarisering i form av styrket parti-tilhørighet er en avgjørende forklaring på hvorfor individer nedprioriterer demokratiske prinsipper.

I teorien skal demokratiet være selvregulerende, ved at befolkningen vil begrense elitenes (anti-demokratiske) handlingsrom. Innsiktene fra dette studiet viser at velgerne er villige til å begrense politiske ledere – men kun så lenge prisen er lav.